Min uke 41

I desember 2014 ble de første flyktningene bosatt i min kommune. Siden den gang har mange av disse vært blant mine beste venner. Dette gjelder spesielt en familie med seks barn, hvor de to eldste nå går på videregående skole. På mandag fylte eldste datteren 14 år og det var en selvfølge å besøke henne og resten av familien på hennes fødselsdag, til tross for korona og sosial avstand og det hele. Det ble til og med bursdagsklemmer, men det står jeg for. Saba er ei nydelig jente, fornuftig og hjelpsom både hjemme og mot andre. Jeg håper jeg får være en del av hennes liv også når hun etter hvert blir så gammel at hun også skal på videregående og kanskje flytter permanent fra bygda. 

 

Saba bursdagsjente og jeg 

 

Jeg føler jeg har kommet godt i gang med treninger, kommer meg av gårde minst to ganger i uka, men prøver å få til både tre og fire. Denne uka ble det fire ganger, og jeg er nettopp kommet hjem fra ei lita treningsøkt med oppvarming på tredemøllen og så noen styrkeøvelser. Alt er bedre enn ingenting og jeg tenker at så lenge jeg får til å putte jevnlige treningsøkter innimellom andre gjøremål, skal jeg si meg fornøyd. Merker allerede at formen er blitt bedre, så det går rette vegen. 

Påfyll av vann er nødvendig

 

 

Klart for herrekamp 

Denne helgen som forrige helg har det blitt en del volleyball på meg. I går var det herrelaget som spilte hjemmekamper. Dessverre har min sønn Hamid valgt å prioritere jobb for å tjene til livets opphold denne vinteren og er ikke med på laget. Men jeg må likevel få med meg lagets kamper. Lierne volleyball tapte første kampen mot NTNUI3 og vant den siste mot NTNUI4. Damelaget som spiller i 1.divisjon er i Oslo denne helgen og har spilt to kamper der. Begge kampene har vært streamet, men gårsdagens kamp fikk jeg ikke sett fordi jeg satt i idrettshallen og så live volleyball. Men i dag rigget jeg meg i sofaen, fant kampen på youtube og koblet opp på TV. Så kunne jeg sitte i egen stue med en kopp kaffe og se damene spille. Dessverre tapte de 2-3 mot Koll men de spilte tidvis veldig bra. Underholdene uansett.

Her vinner Lierne 4settet og stillingen er 2-2

 

Klem fra 

Skuddårspia 

Identitet

Identitet er viktig for alle, men hva er egentlig identitet? Ordet identitet kommer fra latin og betyr «det samme».

Wikipedia definerer identitet som:

et kulturelt og psykologisk uttrykk for det som en person, organisasjon eller gruppe oppfatter seg selv som, eller av andre oppfattes som (relativt) konstant. Ordet betegner da hva en person føler tilhørighet til»

Jeg er født og oppvokst som nordlending og selv om jeg har bodd til sammen ca 15 år i Trøndelag, vil jeg alltid regne meg selv som nordlending. De nord-norske dialektene, folkelynnet og naturen er med på å gi meg min identitet, og er med på å gjøre meg til den jeg er. Naturen er mektig og folkelynnet barskt, men samtidig lunt. De som har fulgt med på dokumentarserien 113 har fått oppleve noe av den nord-norske væremåten. Selv hvor ille det kan se ut når de blir hentet av ambulansen, har de en spøk eller ramsalt bemerkning på lager, og folket i nord tar seg selv ikke veldig høytidelig. 

Når man kjører nordover langs E6 og forlater Trøndelag, kjører man under et stort skilt som sier at nå kommer man til Nord-Norge, kjent som Nordlandsporten. Nå sier Erlend Bullvåg ved handelshøyskolen Nord Universitet at denne porten burde jevnes med jorda. Han mener porten kan virke stigmatiserende, altså virke negativt på folk. Litt tilbake i tid var det slik at nordlendinger hadde vanskeligheter med å få seg husvære i hovedstaden, og folk nordpå ble kanskje sett på som enfoldige. Jeg vil tro det siste må være motbevist tilstrekkelig mange ganger. Ja rett nok har mange et språk som kan virke støtende på sarte sjeler sørpå, men det betyr ikke at folket er dumme eller tilbakestående. De ramsalte uttrykkene har oppstått i tøff kamp mot naturen og naturkreftene, i blodslit for å forsørge seg og sine. Jeg kjenner ingen steder at det er stigmatiserende å kjøre gjennom Nordlandsporten på tur nordover. På tur hjemover. Enten må Erlend Bullvåg har dårlig selvbilde eller så er han en søring som ikke skjønner at Nordlandsporten faktisk betyr noe positivt for de aller fleste nordlendinger. 

I kommunen jeg bor, Lierne, passerer vi to furutrær på hver sin side av vegen når vi kommer inn i kommunen. Li porten kalles de. Jeg tenker at Libyggen kjenner glede over å passere Li porten på tur hjem, på samme måte som mange nordlendinger kjenner glede når de passere Nordlandsporten. Og det er absolutt ingenting galt i dette, selv om Bullvåg mener at en port har negative assosiasjoner. Ja riktig nok kan en stengt port virke negativt, men en åpen port sier «velkommen inn» eller «velkommen hit». Og det er nettopp det som er poenget. Skiltet på Nordlandsgrensa signaliserer Velkommen hit til den Nord Norske landsdelen. Her er mye å oppleve og se, som innbyggerne i de tre nordligste fylkene (joda jeg vet det visstnok bare er to nå) er stolte over og som de ønsker resten av Norge skal få ta del i. 

Som Nordlending skal jeg ærlig innrømme at både «Nordnorsk julesalme» og «Nordafor vårvisa» kan få fram tårer, men også stolthet over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. 

 

Klem fra

Skuddårspia 

Mine siste uker

September er vi rukket å bli ferdige med, og snart er en uke av oktober også passert. Ikke lenge nå til jul og koronaåret 2020 tar slutt. De siste par ukene har vært ganske så rolige og ikke veldig begivenhetsrike. Men joda, noe har jo skjedd og noe har jeg gjort. Skal jeg begynne med det mest spennende?

I forrige uke kom jeg hjem fra frisøren med denne hårfargen:

Dette er noe hun og jeg planla allerede i sommer da jeg endte opp med rosa hår etter en frisørtime hos henne. Jeg er egentlig ikke den som er så flink til å skille meg ut, men jeg var så fornøyd med det rosa sommerhåret, at jeg ikke kviet meg det minste for å bli blåhåret. Sikkert mange som syns jeg ikke burde gjøre sånt i min alder, men akkurat det, det gir jeg blaffen i. Oppdaget at jeg faktisk ikke hadde noen bilder av den nye hårfargen, så jeg måtte bare i full fart få tatt et bilde, med vått hår og håndkle rundt kroppen, rett fra dusjen. 

 

Jeg hadde også fin kvalitetstid sammen med datteren min. Ikke bare ble det sushi på favorittsushistedet vårt SushiMe i Trondheim, men det ble også en svipptur til Stavanger for å hilse på vår venninne Rheinhart. Kjempehyggelig å se henne og Stavanger igjen. Jeg liker den byen bare mer og mer, og tar gjerne en tur dit igjen om ikke lenge. 

Gikk helt greit å bruke munnbind på flyet 
En tur på cafe hører med når man er på bytur

 

Volleyballsesongen er i gang, og vårt damelag sesongdebuterte i 1.divison på lørdag. De spilte mot Sandes, og klarte å smashe inn en 3-1 seier. Blir absolutt spennende å se forsetningen. 

Heier på disse jentene jeg 

 

Klem fra 

Skuddårspia 

Min uke 38

Jeg er over 50 og har høyt blodtrykk. Smittevernreglene for barnehager og samtale med egen fastlege har gjort at jeg ikke har jobbet i barnehagen hvor jeg er tilkallingsvikar siden Norge ble stengt ned 13. mars. Etter å ha tenkt meg vel om lenge om, vurderte jeg at det var tilnærmet trygt å melde seg til tjeneste igjen, så jeg har nå hatt to vakter der denne ukane. Hyggelig å være tilbake og koselig å se alle barna igjen, selv om noen har startet på skolen siden i vår. Andre har kommet til etter jeg jobbet der siste vakta i mars. 

Treningsstudioet vårt her i bygda var også stengt i flere måneder, og åpnet i juni tror jeg. Da var jeg innom noen ganger, men mye jobb og fjellturer når jeg ikke jobbet, gjorde at det ikke ble så mye trening der som jeg hadde tenkt. Men nå har jeg startet opp der også. Godt å være tilbake der også. Så får jeg håpe jeg klarer å holde dampen oppe og kommer meg dit minst to ganger i uka, helst fire. 

 

Svensk/norsk forbrødring 

Det er nå konfirmasjonssesong over det ganske land, etter at vårens konfirmasjoner for det meste ble utsatt. Her i bygda var det konfirmasjon i går, og en sønn av et vennepar ble konfirmert. Vi var allerede i vinter spurt om vi kunne hjelpe til på kjøkkenet, og det hadde vi svart ja til, selv om det ikke ble i juni men i september. Konfirmanten er halvt svensk og har derfor mye familie i Sverige, som selvfølgelig ikke da kunne komme til hans store dag pga stengte grenser. Likevel tror jeg han fikk en fin dag sammen med de 22 gjestene. (inklusive meg og min andre halvdel). Kakebordet er som seg hør og bør på en slik dag, overveldende. Det var noe for en hver smak. Selv hadde jeg bakt to kaker. En karamellkake og en sjokoladekake med sjokoladesmørkrem. Begge hadde marsipanpynt i blått og sølv, som stod i stil med konfirmanten i blå dress. 

Noe for enhver smak 
Anna’s sjokoladekake med friske bringebær og melkesjokoladekrem

Klem fra 

Skuddårspia 

Onsdagstanker

I Norge er det et prinsipp at likt arbeid skal lønnes likt. Likedan skal høyere utdanning være gratis. Verken det første eller det siste stemmer i praksis. En ting jeg reagerer på er at ungdommer som tar fagutdanning med to år i lære innenfor sitt yrke, ikke får samme lærlingelønn. De er alle strengt tatt fortsatt under utdanning og burde blitt lønnet likt. Men de som utdanner seg innenfor typiske mannsyrker, som elektriker eller rørlegger, tjener mye mer enn de som er lærlinger innenfor typiske kvinneyrker som barne- og ungdomsarbeider eller helsearbeider. De siste får ikke nok utbetalt til å ha det greit økonomisk under sin utdanning. Min datter som i sin tid var lærling i barnehage, hadde så lite utbetalt første året at det knapt rakk til husleien. Samtidig tjener lærlinger innenfor andre yrker, bedre enn sine foreldre. Her er det i hvert fall ikke snakk om lik lønn for tilsvarende utdanning. Før vi kan snakke om lik lønn for arbeid av lik verdi, bør det først bli lik lønn for lik utdanning. 

 

Det kreves av flyktninger og asylsøkere at de skal integreres fortest mulig i det norske samfunnet, og da å lære seg norsk som det viktigste for å kunne la seg integrere. Jeg er langt fra uenig i dette, tvert imot, selv om jeg godt kan skjønne at det ikke er like lett for alle å lære seg det norske språket så fort som norske myndigheter krever. Det jeg reagerer på, er at det ikke er krav om at utlendinger som kommer til Norge fra Europa og på samme måte som flyktninger fra den tredje verden, får ta del i den norske velferden, ikke trenger å lære seg norsk. Noen ønsker å lære seg norsk, andre ikke. Et godt eksempel er Alexander Stöckl fra Østerrike som er hopptrener for det norske hopplandslaget. Han snakket mer eller mindre flytende norsk etter et år her. Forgjengeren hans, Mika Kojonkoski, snakket kun engelsk etter ca 9 år som norsk hopptrener. Jeg husker også godt en artikkel i en lokalavis i den nord norske landsdelen. En italiener som jobbet på en hjørnestensbedrift i kommunen han bodde i, ble intervjuet om hvordan det var å bo i Nord-Norge. Intervjuet måtte foregå på engelsk, til tross for at han hadde bodd noen år i Norge og i tillegg var gift med en norsk dame og også hadde barn. Er det da rart en person som kommer fra land som Etiopia eller Syria snakker gebrokkent norsk etter flere år i Norge, når de ikke en gang har en norsk partner å øve et nytt språk med.

 

Hva er greia med rødløk på «all» mat som serveres på cafeer og restauranter? Selv er jeg veldig glad i løk, men ikke i rå tilstand. Smørbrød, salater og småretter servere jevnt over med rå rødløk i mengder. Er det noe kundene faktisk vil ha, eller er det en eller annen trend? Jeg bare spør. Er det mulig å kutte ned på rødløk, både i mengder pr. porsjon og gjerne fjerne helt fra enkelte retter. 

 

Posten Norge kuttet fra 1. juli postutlevert fra 5 dager i uken til annen hver dag, to dager ene uka og tre dager andre uka. Begrunnelsen var at det ikke ble levert mer enn tre brev i gjennomsnitt i uka til hver husstand. Nå har jeg de siste ukene notert meg hvor mange adresserte brev vi i vår husstand mottar hver uke. Nå er kanskje vår husstand utypiske i den forstand at jeg har mange brevvenner i inn- og utland. Men for tiden er det sånn at det pga koronaen tar minst fire uker for et brev mellom to land i Europa, ja jeg sendte i mai et brev til Malta som brukte fire måneder på reisen. Det betyr at jeg ikke har mottatt like mange brev fra brevvenner som «normalen». Selv uten mine brevvenner, får i hvert fall vår husstand på tre personer mer adresserte brev per uke enn «landsgjennomsnittet». Gjennomsnittet for vår husstand er 12 brev pr uke de siste fem ukene. Og da stiller jeg spørsmål om det faktisk er slik postverket hevder? Antall brev i posten har helt klart gått ned, den er ikke vanskelig å se, folk flest sender ikke en gang julekort i posten lenger. Postverket er etter min mening til dels skyld i nedgangen i post. Portoen har økt veldig de senere år, noen år har det vært økning to ganger i året. Når det koster mer å sende en gave i posten enn gavens verdi eller hva det koster å ta toget for selv å levere den til mottaker, da sier det seg selv at mange velger andre alternativer. Likevel tviler jeg på at bare leveres gjennomsnittet tre brev pr uke pr husstand. 

Brev i posten gjør meg alltid glad

 

Jeg har på rekordtid klart å rase gjennom det australske serien «Et sted å høre til». Rekordtid betyr mindre enn tre uker. Seks sesonger og 67 episoder på ca 40-50 minutter. Og mannen i huset var minst like ivrig som meg. Anbefaler fortsatt å se denne serien for de av dere som ikke enda har stiftet bekjentskap med familien Bligh og livet i Inverness i Australia.

Noen av hovedrolleinnehaverne
George Bligh og Sarah Adams Nordmann Bligh

 

Klem fra

Skuddårspia

Min uke 37

Det har vært en stille og rolig høst uke. Været har vært typisk høstlig med skarp luft, en del vind, regn og litt solgløtt. Har sittet litt ute i vinterhagen som har blitt favorittrommet mitt. Vi har fått beskjed om at skyvedøren ikke blir levert før siste halvdel av oktober og selv om det er satt opp en provisorisk vegg, kan det bli kjølig når vind og regn står på. Så nå er det også satt inn en provisorisk dør for å holde været ute og gi oss mulighet til å bruke rommet hvis det ikke er alt for mye vær. 

Mitt favorittrom 
Provisorisk vegg og dør inn til vinterhagen 

Høst betyr også høst mat. For en uke siden hadde vi fårikål til middag og denne søndagen ble det lammeskank som er en av mine favorittretter. 

Lammeskank med høstens grønnsaker

Har også benyttet anledningen til litt høstinspirert baking. Det har blitt både eplemuffins og gresskarpai. Til dessert i går ble det tjukkmelk pannacotta med eplegele. 

Gressskarpai 
Pannacotta 

Klem fra

Skuddårspia

 

Moria brenner

De siste dagene har det vært flere branner i flyktningeleiren Moria på øya Lesvos utenfor Hellas. Det meste av leiren er nedbrent og de ca 13000 menneskene som levde der, står igjen med enda mindre enn for en uke siden. Som jeg tidligere har skrevet om, har situasjonen i denne leiren, og andre tilsvarende leirer, ikke vært mye å rope hurra for. Alt for mange mennesker stuet sammen på et område som i utgangspunktet var bygd for en brøkdel antall mennesker. De sanitære forholdene har vært elendige, og hjelpearbeidere fra forskjellige organisasjoner har vært forhindret fra å komme inn i leiren for å gi nødvendig helsehjelp, fordi de har blitt forhindret av høyreekstreme. 

Hva, og evt hvem, som har startet brannene og hvorfor, er usikkert. Det har vært spekulert i flere årsaker. En av disse er at det skjedde som en protest mot et karantenesenter for covid-19 pasienter som var satt opp inne i leiren. 35 personer hadde nylig testet positivt for korona. I et så tettpakket område med mennesker, er det ikke vanskelig å skjønne at antallet positive nok er langt høyere, og at smitten vil spre seg raskt når den først er kommet inn i leiren. 

Norske myndigheter har tidligere bestemt å hente ut 50 av de mest sårbare barna fra Moria til Norge, men først etter at 7-8 andre land hadde forpliktet seg til det samme. Nå først er det sagt at dette kan skje, men om planleggingen starter nå, skal det godt gjøres at noen er hentet til Norge mens vi enda skriver 2020. Ikke bare er det i seneste laget, om ikke for sent, men antallet er også en vits og en dråpe i havet når det er snakk om barn som har gjennomgått alt for mye allerede, og som nå også har opplevd flere store branner på kort tid med de traumer dette kan gi et barn. Ikke bare barn på fem år, men også barn på tolv år, på femten år og på sytten år. Enten de kommer fra Syria, Afghanistan eller det afrikanske fastlandet. Enten de er jenter eller gutter. Enten de er alene eller sammen med foreldre eller eldre søsken. 

Skuddårspia

Min uke 36

Forrige uke var i grunnen stille og rolig uten de store begivenhetene. To dager måtte jeg kjøre til Namsos sykehus (5 timers kjøring tur/retur) da jeg undersøkes om jeg har søvnapne. Første dagen for å hente måleutstyr jeg måtte sove med etterfølgende natt og dagen etter for å levere tilbake utstyret. Nå må jeg vente en stund til dataene er analysert og det foreligger en konklusjon.

Selv om skyvedør fortsatt mangler i vinterhagen og det også mangler litt innredning, er jeg så fornøyd med hvordan det har blitt. Jeg kan ikke skryte på meg å være noen interiør designer, men syns det ekstra rommet er blitt så koselig til tross for gamle møbler, men både ny og gammel pynt. Må rett og slett bare vise dere flere bilder.

Har satt verandamøblene inn i hagestuen for vinteren
Må finne ut hvordan jeg skal dekorere denne pyntestigen
En blanding av nytt og gammelt, noe kjøpt brukt og nye kjøpt nytt

I går inviterte vi et vennepar på formiddagskaffe. Ikke ofte man kan være litt sosial i disse korona tider, men desto hyggeligere når det skjer. Serverte gresskarpai til kaffen. Senere på dagen ble det fårikål til middag. Ingen tvil om at høsten er kommet. 

Fårikål er deilig høstmat
Gresskarpai

Septemberklem fra

Skuddårspia

 

Noen onsdagstanker

De siste ukene har en del unge mennesker vist seg å være både egoistiske og dumdristige. Jeg tenker både på de som til tross for alle helseråd i denne koronatiden, velger å feste og ha nær omgang med x antall andre mennesker. Men også spesielt de som valgte å legge en slik fest i underjordisk tilfluktsrom med bare en utgang. Generelt må jeg si at jeg ikke har mye sympati for de som velger fest framfor sikkerhet, som potensielt velger, med åpne øyne, å utsette sine nære og kjære for smitte, alvorlig sykdom og i verste fall, døden. Jeg har heller ingen sympati for de som ble kullosforgiftet i tilfluktsrommet i Oslo. Dersom mangelen på noen som helst tanker om HMS er så totalt fraværende, at det må festes for enhver pris, vel vel. Lykke til for de som velger slike festlokaler i fremtiden. Nå raser «utebransjen» og angriper politikere fordi de mener å stenge uteplasser allerede kl 24 ikke var riktig strategi, fordi festingen i stedet ville skje på hjemmebane og i private hjem. Med alle de meldinger som politiet har mottatt siste ukene om bråk og festing, så er det ingen tvil om at dette stemmer. Men da lurer jeg på, i månedene da hele Norge var nedstengt, hvor festet de som tydeligvis verken er villig eller kan avse en fest eller tre til fordel for felleskapet? Enten foregikk det festing i privat regi, mer dempet og hemmeligholdt enn de som foregår nå, eller så klarte festglade mennesker stort sett å holde seg i skinnet. Hvis det siste er tilfelle, så skjønner jeg ikke at det ikke er mulig å holde seg i skinnet fram til pandemien er bekjempet eller vaksine foreligger.

Noe som aldri slutter å forbause meg, er hvordan mennesker som har mer enn de fleste andre i livet, klarer å rote det så sørgelig til for seg selv. Nå tenker jeg på den tidligere skikongens fall fra tronen. Personlig har jeg aldri hatt sansen for Northug, han har hatt en altfor arrogant og blærete framtoning for meg, nei takke meg til skihelter som Vegar Ulvang og Frode Estil. Nå kom jo nyheten i dag om at Northug verken var alkoholpåvirket eller ruspåvirket da han foretok sin villmannskjøring. Han har likevel uavhengig av kjøring i påvirket tilstand, innrømmet at han har et rusproblem. Og for meg er det ikke spesielt formidlene at han klar i toppen velger å kjøre bil i over 200 kilometer i timen i en 80-sone, samt i 168 kilometer i 110-sonen. At han i tillegg filmet villmannsferden, underbygger uansvarligheten ytterligere. Når man har passert 30 år, så burde man være såpass voksen at man skjønner at glorien vil famle når man skjøtter sitt privatliv på denne måten, han er tross alt helten for mange unge mennesker. Dessverre later det til at Northug aldri blir helt voksen, og jeg tviler på at han kommer til å lære noe av denne hendelsen.

I de politiske kretser i Trøndelag Arbeiderparti har det vært storm og opprør. Skapt først og fremst skapt pga det foreslåtte kandidaturet som leder for Trond Giske. Jeg har ingen formening om Giskes politiske talent, men jeg tenker at for de som i sin tid varslet om Giskes framferd på den sosiale delen av politiske møter og seminarer, så må det være fortvilende å tenke på at han igjen skulle komme tilbake i posisjon. Et prinsipp, som jeg forsåvist er helt enig i, er at en forbryter skal få komme tilbake til samfunnet etter endt straff. Men i slike saker tenker jeg på barn som blir mobbet og må bytte skole, mens mobberen får fortsette på samme skole. Mobbing og seksuell trakassering er like på mange punkter, og den svake part er oftest den som må velge å flytte, bytte jobb osv. Dette er ikke riktig etter min mening. Du tenker kanskje at han sikkert og 100% har endret seg etter de tidligere varslingene. Det kan godt være mulig, men jeg skjønner så inderlig vel hvor vanskelig det må være for noen å jobbe sammen med Giske dersom han tidligere har trakassert de seksuelt, verbalt eller fysisk. Det kan oppleves ganske ubehagelig og da tenker jeg at hensynet til varslerne må komme i første rekke. 

Så til det litt mer personlige. Det skjer ikke at jeg treffer enkelte familiemedlemmer uten å få kommentarer på vekten min og annet. Ja, jeg vet jeg er overvektig. Jeg har speil og vekt. Ja, jeg blogger selv om jeg er passert de 50 og det skjemmes jeg ikke over. Tviler på at jeg er den eldste som deler livet og tanker med offentligheten. Ja, jeg er også på Instagram og poster en del der om både dette og hint. Kakebilder, naturbilder og mere til. Om jeg poster for mye, det overlater jeg til meg selv å avgjøre. Jeg håper og tror at jeg kan ta ansvaret for mine egne handlinger i en alder av 56 og at jeg enda ikke er senil og trenger verge. Men familie kan virkelig være verst noen ganger.

Ser du på den australske serien «Et sted å høre til» eller «A place to call home» som den heter på engelsk? Den startet på Nrk1 i vår, og nå sendes den på nrk2. Jeg ble ikke klart over serien før min gamle mor fortalte at hun fulgte iherdig med, og nå har jeg startet å se fra starten på NrkTV. Serien handler om den rike familien Bligh, som er som kongelige, ikke minst i egne øyne, å regne i den lille australske byen de bor i. Dette endrer seg når herren i huset forelsker seg i en sykepleier med mysisk bakgrunn, datteren forelsker seg i den italienske sønnen i en bondefamilie og det viser seg at den nygifte sønnen er homofil. Matriarken i familien, mor/bestemor prøver etter beste evne å skjule alt dette, og mere til, for omverden, og bruker skitne knep så det holder. Jeg skal ikke røpe så mye mer, men serien inneholder både kjærlighet, drap, feider, løgner og spenning så det holder. Den anbefales på det varmeste. 

Hovedkarakterene i serien

Klem fra 

Skuddårspia

Min uke 35

Den 18. august kjørte jeg nordover til mine hjemtrakter for å gå “ti på topp” turer. Klarte ti turer på syv dager, og er veldig fornøyd med det. Jeg er langt fra topptrent, så jeg syns jeg har grunn til å være fornøyd med meg selv. Bodde hos min gamle mor på 84 og fikk god forpleining der. Fikk også møtt andre familiemedlemmer, noen venninner og tidligere kollegaer i Fauske kommune. 

Mitt barndomshjem
Min første tur på “Ti på topp Fauske”
En deilig blåbær milkshake siste dagen hvor jeg gikk hele tre turer

Oppdaget fort at det var mye bær i skogen og på fjellet. Villbringebær overalt og teigbær/teiebær i mengder noen steder. Fikk plukket litt av begge og la ned på glass sammen med sukker og sprit for å lage likør. 

Teigbær

Da jeg kom hjem onsdag, hadde mannen i huset nesten gjort ferdig vinterhagen vår. Panelt, malt og listet. Skyvedør som ble bestilt for ca 2 uker siden, er ikke kommet enda, men det er nå bygd en midlertidig vegg med døråpning ut mot verandaen for å hindre regn å komme inn. I helgen fikk vi møblert litt slik at vi nå kan bruke vinterhagen litt før vinteren kommer. Og forhåpentligvis blir skyvedørene levert i god tid før vinteren slik at vi får de montert.

Ikke så verst koselig 

 

Klem fra 

Skuddårspia