I motsetning til antall mennesker jeg har sett og møtt de siste par uker, så har det i dag vært et yrende fugleliv på fuglemater og nek utenfor kjøkkenvinduet. Hyggelig å ha noe å se på. Fram til nå har det stort sett bare vært kjøttmeis og blåmeis se, men i dag var det jammen også en dompap og forsynte seg med mat. Nå er det bare å følge med framover for å se om det kommer flere dompaper og kanskje noen nye arter.
Klem fra
Skuddårspia
Det er alltid lov å kose seg, hva nå hver enkelt av oss legger i begrepet “kos”, og enda mer tenker jeg det er lov og behov for å kose seg nå som Norge og verden står på hodet pga korona virus og mye føles ganske uttrykt.
For min del, er mat en del av kosen. Og det innebærer ikke minst noe godt til kaffen. Her i huset praktiseres både formiddagskaffe og ettermiddag/kveldskaffe nå i disse tider. Siden jeg ikke er på jobb i barnehagen, har jeg god tid til baking. Disse flettene bakte jeg i går, fylt med vaniljekrem og hakkede pistasjnøtter og brente mandler. Smakte godt gjorde de, og det som ble til overs havna i fryseren.
Klem fra
Skuddårspia
t
Og i den anledning var så vel statsminister og helseminister til stede. Må ha vært et stort øyeblikk i Norges historie.
Men spøk til side. I disse koronatider hvor ” Survival of the fittest” gjelder, tipper jeg rike land som Norge står først i køen for å sikre seg både munnbind og annet smittevernutstyr. På bekostning av de fattige i verden selvfølgelig. De som ikke har tilgang til all verdens varmtvann og såpe, eller antibac for den del. Og smittevernutstyr er nok helt out of the question. Det betyr vel ikke så mye om tusenvis, om ikke millioner, av fattige i u-land dør pga korona eller andre sykdommer, så lenge som oldemor på 92 overlever.
Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verken du eller jeg eller oldemor skal få korona og dø. Men for oss er det langt tryggere å knytte personlig kontakt med dette viruset enn kvinne 56 i Bangladesh eller Venezuela. Vi har et helsevesen som stort sett fungerer som det skal, og dersom vi skulle bli alvorlig syke så er det store muligheter for at vi klarer oss. I motsetning til kvinne 56 i Bangladesh.
Verdens ressurser er ulikt fordelt. Dessverre. Slik vil det nok alltid være. Men hva med å ofre en tanke eller ti på de som ikke er så heldige å være født til velstand i vår del av verden. Og ikke bare en tanke. Men kanskje bruke noen kroner på noe som kanskje kan gi noen av de dårligst stilte i verden en sjanse mot covid-19. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.
Klem fra
Skuddårspia
I disse dager feires persisk nyttår – Nowruz. Dagen feires over et stort geografisk område, fra Aserbajdsjan, Albania og Tyrkia, til Iran, Afghanistan, Pakistan, India, Kirgisistan og Usbekistan. Over 300 millioner mennesker feirer Nowruz og folk i Sentral-Asia og i Midtøsten har feiret dagen i over 3000 år. Dagen feires ved vårjevndøgn 21. mars, eller dagen før som en markering av vårens komme. Nowruz betyr “ny dag”. Nowruz står på UNESCOs immaterielle verdensarvliste, og markeres også som internasjonal FN-dag.
Siden jeg har en sønn fra Afghanistan har vi feiret dagen siden han ble en del av vår familie. Jeg gjør så godt jeg kan å lage mat fra hans del av verden og han får nye klær i gave slik det er vanlig at afghanske barn får denne dagen.
I dag spiste vi frokost sammen, noe vi sjelden gjør til vanlig. Røde epler i båter var en del av frokostbordet. Et rødt eple symboliserer glede og er en del av den såkalte nyttårsbordet “Haftsin”. “Haftsin” betyr på persisk «de syv saker som begynner på S» (Haft = syv + sin = s).
Til formiddagskaffen serverte jeg en nybakt daddelkake. Både fordi dadler ofte spises i Sentral-Asia og fordi en frukt som minner om dadler er en av de andre sakene som er på nyttårsbordet. Denne frukten symboliserer tålmodighet. Kaken som ble servert med karamellsaus og ferske bringebær., ble godt mottatt.
Så startet dagens største gjøremål. Middagen. Kabuli palaw. En afgansk risrett med lammekjøtt. Utrolig mange operasjoner før den kunne serveres litt over klokka 7 i kveld. Servert med hjemmelaget naanbrød. Til dessert firni, en melkepudding med smak av kardemomme, som også kommer fra områdene Nowruz feires. Den ble servert med rosesirup og hakkede pistasjenøtter og brente mandler. Deilig avslutning på et deilig måltid og en fin Nowruz feiring midt i tjukkeste Trøndelagen.
Nawruz Mubarak
Klem fra
Skuddårspia
Jeg vet ikke hvor mange som dør daglig i Norge, men et tall jeg har googlet meg fram til, er at i 2006 døde i gjennomsnitt 113 personer hver dag. La meg derfor anta at 100 personer dør hver dag i Norge. Av flere forskjellige årsaker, de fleste av hjerte- og karsykdommer og kreft. Andre dør pga ulykker og noen velger å ta sitt eget liv.
Den 12. mars ble et spesielt dødsfall viet oppmerksomhet i landets presse og av statsminister Erna. En eldre person på en aldersinstitusjon ble registrert som den første som døde av korona viruset. Statsministerens tanker gikk til de etterlatte. Hva så med alle de andre ca 100 personene som døde samme dagen? Fortjener deres etterlatte ikke statsministerens medfølelse? Et hvert dødsfall medfører sorg og fortvilelse hos de nærmeste. Hva er så spesielt med at en eldre person dør av korona? Det døde sannsynligvis flere eldre personer av vanlig influensa den samme dagen eller av helt andre årsaker. Så langt er til sammen seks personer døde av korona virus i Norge. Snittalderen er 89 år. Samtidig dør 8000 barn av sult. Hver dag. Korona vaksine er ikke utviklet, men vaksinen mot sult eksisterer. Den heter mat. Jeg tenker det er på tide å sette ting i perspektiv.
klem fra
Skuddårspia
Dette er Wahid. Han kom fra Afghanistan til Norge i 2015. Jeg ble kjent med han i 2016, en fin gutt som de fleste andre jeg har blitt kjent med fra dette landet. Han ble returnert hjemlandet i 2018. Kort etter la han ut på ny flukt, først til Iran der han hadde familie, og etter et år eller så der, videre til Tyrkia og Hellas. Nå oppholder han seg på i Moria leiren på Lesvos.
Som mange vet, i hvert fall de som gidder å sette seg inn i forholdene for flyktningene som holdes sperret inne i disse store leirene og ute fra Europa, så er det lite og ingenting som er greit i Moria. Leiren har en kapasitet på 3000 mennesker, nå er så mange som over 22000 mennesker sperret inne der. Sanitære forhold er under enhver kritikk, matmangel, sult og uro preger hverdagen til de som holdes innesperret. Sykepleier Marthe Valle er en av de som har stått på og fortsatt står på for de svakeste blant de svakeste, og jobber utrettelig for at i alle fall de ca 7-8000 barna i leiren skal bli hentet ut før det er for seint.
Disse 22.000 menneskene er internert under forhold som ødelegger immunforsvar, og hvor kroniske sykdommer får utfolde seg fritt i mangel av behandling. Her er forsvaret til å overleve en viruspandemi lik null allerede før viruset treffer leirene. Det er allerede påvist ett tilfelle av coronaviruset på Lesvos, og det er bare et spørsmål om tid før det ankommer Moria, eller andre flyktningeleirer hvor situasjonen er tilsvarende Moria. Det vil bli en humanitær katastrofe av dimensjoner. Viruset kommer til å spre seg ukontrollert, og mange mennesker kommer til å dø. Varmt vann og såpe finnes ikke, heller ikke antibac og munnbind. Mange hjelpeorganisasjoner har måtte trekke ut sine hjelpearbeidere pga av angrep fra høyreekstremister. Situasjonen er kritisk, og vil bli forverret om kort tid.
Hva så med Wahid fra Afghanistan? Han er ikke lenger et barn, og etter mange år på flukt, har han lært seg hvordan holde seg mest mulig trygg. Men også han vil få det tøft dersom coronaviruset skulle få spre seg uhemmet inne i leiren. Kanskje blir han blant de mange som kommer til dø pga viruset. Jeg tenker mye på han og bekymrer meg for hva som skjer der han er. Alle de andre 22000 menneskene i Moria er ukjent for meg, enhver katastrofe eller ulykke kjennes nærmere hvis man kjenner noen som er involvert. De er likevel mennesker, alle som en, og de fortjener at resten av verden ikke bare skuer inn i sine egne problemer, men også tar ansvar for hva som skjer i Moria og andre flyktningeleirer i utkanten av rike Europa.
Sitare er katten min. Hun har vært i karantene siden begynnelsen av måneden pga at stesønnen min nå bor fast hos oss for en periode. Han har astma, og hun holdes innelåst i en del av huset der han ikke får være. Hun er veldig selskapssyk og kjeder seg helt klart. Jeg prøver å tilbringe så mye tid sammen med henne som mulig, men det blir sikkert alt for lite, når hun ellers er vant med å bruke hele huset og være sammen med oss når hun vil.
Siden jeg fikk influensa symptomer i helga, tok jeg i dag tidlig kontakt med legekontoret her i kommunen. Ble bare bedt om å holde meg inne. Fortalte at jeg tilhører risikogruppen (høyt blodtrykk), det samme gjør stesønnen min pluss at sønnen jobber i helsevesenet. Fortalte også at jeg de siste to ukene har jobbet i barnehagen. Blir likevel ikke testet, bare bedt om å ta kontakt om jeg skulle bli alvorlig syk. De andre husstandsmedlemmene kan gjøre som før, eller rettere sagt som etter at nye korona regler kom i forrige uke. Så lenge helsemyndighetene ikke vet når viruset smitter, før symptomer, under eller etter, eller alle, så er det rart jeg ikke blir testet når jeg potensielt kan ha smittet halve bygda. Personer som har vært utenlands, blir satt i 2 uker karantene, men personer som “bare” bor sammen med en potensielt smittet person kan gå ut og smitte videre. De fleste som får korona, har svake symptomer, og tenker kanskje ikke en gang over at de kan være smittet. Selv om vi alle er flinke med håndhygiene, vasker hender titt og ofte, så vet man aldri. Synes uansett at det er veldig rart at det på den ene siden er veldig strenge regler, og på den andre siden, virker det ikke som det er så viktig å få påvist viruset hos de som kan ha fått det. Jeg føler meg ikke mer syk enn at jeg normalt sett sannsynligvis ville gått på jobb, men tiden er ikke normal på noen vis. Nå har jeg i alle fall gjort mitt ved å ta den telefonen til legekontoret, og mer kan jeg ikke gjøre her og nå, annet enn å holde meg inne/borte fra folk en stund framover.
Og så får jeg og Sitare slå tiden i hjem som best vi kan den nærmeste tiden.
Klem fra
Skuddårspia
Hadde planlagt en dessert i dag hvor det skulle være friske bringebær. Siden jeg glemte å kjøpe bringebær, måtte jeg finne på noe annet. Dessert må det være på en søndag synes jeg. En av de aller enkelte dessertene å lage, er pannacotta. Så det ble det. Ikke bare kan toppingen varieres i det uendelige, med all slags bær og frukt, hele eller som saus, frisk, hermetisk eller frossen. Selve pannacottaen kan også varieres ganske mye. Lakris pannacotta, rose pannacotta, brunost pannacotta, kaffe pannacotta, og flere med.
I dag ble det helt ordinær vanilje pannacotta, med ekte vanilje så klart, servert med blåbær sirup kjøpt på Gregoriemarkedet sist helg. Det ble digg.
Klem fra
Skuddårspia
Jeg hadde jo min bursdag for noen uker siden. Noen dager senere fikk jeg vite at en bekjent hadde strikket meg votter i bursdagsgave. I går kom hun innom med vottene. Så fine. Og så mye arbeid hun må ha lagt ned i strikkingen. Mye mønster og ordene “Vær hilset”. Jeg strikker ikke selv, så dette var en super fin gave å få. De hyggeligste gavene er de som kommer fra uventet hold, og til uventede tider.
Og av gavepapiret ble det jammen meg en konvolutt. Gjenbruk av gavepapir til konvolutter og brev som reiser verden rundt, er også noe jeg driver med.
Klem fra
Skuddårspia
I går skulle jeg vært på jobb, også tre dager neste uke, i barnehagen hvor jeg er tilkallingsvikar. Siden barnehagen ble stengt for de fleste barn, ble det en ekstra fridag på meg. Både godt og ikke godt. Det er selvfølgelig ikke bra at Norge er i den situasjonen vi er i nå, med stengte skoler og barnehager, barn og voksne i mer eller mindre hjemmekarantene. Men må bare si det var godt med en uventet fridag. Godt å sove lenge, og pusle rundt på morgenen uten noe spesielt planlagt. Det ble litt husarbeid som klesvask etter hvert og brød ble bakt. Men mest en chill og rolig dag. Greit å nyte og kose seg litt ekstra i denne tiden, tenker jeg.
Klem fra
Skuddårspia
