Skuddårspia De små ting i livet og de store ting i verden

Jeg har med viten og vilje latt være å følge med på valget i USA, men det har jo så klart nesten ikke vært til å unngå at noe har sluppet gjennom radaren også hos meg. Ikke vet jeg i skrivende stund hvem som faktisk vinner, all den tid Joe Biden så vidt jeg forstår allerede er utnevnt til vinner, mens Donald Trump også hevder å ha vunnet. Tror det skal bli kaotiske tilstander der borte, akkurat som det ikke har vært kaotisk nok de siste årene, under valgkampen og ikke minst på grunn av korona situasjonen. Hamid har fortalt at etter siste valget i Afghanistan hevdet to stykker at de hadde vunnet og var president i landet. Det blir vel slik i USA også. At landet får to presidenter som styrer parallelt med hverandre en stund. Bare tiden vil vise. 

Korona viruset bare fortsetter å spre seg rundt om i samfunnet. Det settes stadig nye tvilsomme rekorder i antall smittede dag for dag. Mange sier de er mette av alle tiltakene og restriksjonen de må leve med nå. Jeg tenker at måneder hvor man holder avstand og begrenser antall personer man har kontakt med er verd det hvis/når antall smittede begynner å minke. Eller er det slik at den enkeltes personlige fridom til å gjøre hva han eller hun til enhver tid ønsker, er viktigere enn fellesskapet? I så fall blir korona og covid-19 noe vi må leve med til lenge etter at vaksine er tilgjengelig. Det er jo slik at selv om vaksine etter hvert blir tilgjengelig her i landet, så er ikke alle innbyggerne vaksinert første dagen. Det kan, og vil garantert ta tid. Og enn så lenge må vi alle gjøre vårt til å hindre at viruset sprer seg. Vi må respektere de retningslinjer og regler som kommer, lokalt og nasjonalt. Så får det være at bursdagsfesten ikke blir slik en hadde planlagt eller at det blir hjemmeeksamen i år også. Noe må vi alle ofre for samfunnets beste. Mine foreldre vokste opp under andre verdenskrig, og de restriksjoner de måtte leve med, ikke bare noen måneder, men faktisk i fem hele år, var langt verre enn det vi nå opplever. Blant annet var det rasjonering på matvarer, og vi i Norge i dag kan fortsatt spise oss stappmette på det beste som finnes å sette på bordet. Selv om det er en pandemi over hele verden. Bare dette ene er det verd å tenke på og sette pris på. 

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Av alle uviktige ting i livet, er fotball den mest viktige, sies det. Som tidligere fotballspiller, vet jeg ikke om jeg er 100% enig i dette, men det er ingen tvil om at fotball setter følelser i sving hos mange. Denne siste uken har det vært diskusjoner hvorvidt det norske landslaget skulle få dra ut i Europe for å spille landskamper. Både Norges lag og lag de skulle spille mot, har spillere som har testet positivt for covid-19. Skal da spillerne på laget ha andre, og mindre strenge regelverk å forholde seg til, enn når du og jeg er nærkontakt med en smittet? Nei det syns jeg faktisk ikke, og derfor er støtter jeg helt avgjørelsen til helsedirektoratet om at Norge ikke fikk reise ut av landet for å spille kamp mot Romania eller at Israels landslag fikk komme til Norge og spille kamp. Fotball er følelser, og fotballforbund og andre er aldeles ikke enig i disse avgjørelsene. I den situasjonen Norge, og andre land er i nå, må vi sette følelser til side og bruke hodet først og fremst. 

Vi er halvveis i november, og snart banker desember på døren. Advent og juletid. Noe å glede seg til for alle, så får vi håpe alle har noen å feire sammen med. Jeg elsker å lage adventspakkekalendere. Ikke bare får mann og voksne barn hver sin, men flere andre også. Blant annet har jeg på min Instagram konto har jeg i år gitt bort to stykker kalendere. Jeg ser noen kaller det julekalender og ikke adventskalender. Julen starter offisielt når landets kirkeklokker kimer på ettermiddagen den 24.desember. Tiden før jul kalles advent, og i den lutherske og den romersk-katolske kirke omfatter advent de fire ukene før jul. Advent markerer ventetiden fram mot jul. Kalenderne åpner vi i adventstiden, ergo er det en adventskalender og ikke en julekalender. 

Klem fra 

Skuddårspia 

For cirka en måned siden ble jeg ambassadør for Juststrong. Juststrong er et engelsk merke av treningsklær for kvinner i alle aldre (også barn) og størrelser. Med mine 100 kg har det ikke vært enkelt å finne treningsklær som faktisk passer, spesielt ikke treningstightser. Nå har jeg funnet en treningstights som også passer meg, er gode å ha på og sitter som et skudd. Jeg har den foreløpig i blått, men planlegger å kjøpe den i flere farger. 

Som ambassadør får jeg støtte og blir motivert av andre ambassadører over hele verden, da vi bla har egen Facebook gruppe hvor vi kan diskutere alt fra trening til utfordringer i livet. Noen av ambassadørene er mer eller mindre aktive innenfor Fitness og andre idretter, mens andre, som meg, bare ønsker å komme i bedre form. 

Dersom du trenger nytt treningstøy, anbefaler jeg deg å sjekke Juststrong. Bruker du min kode SONCED10 får du 10% rabatt. 

Klem fra 

Skuddårspia 

November har virkelig vært stille og rolig så langt. Fortsatt ikke så mye jobb på meg, så da blir mye tid til meg selv. Det blir en del trening selvfølgelig, selv om det “bare” ble tre treningsøkter sist uke. 

Jeg var til mammografi midt i forrige uke. Er i aldersgruppen som bli innkalt annet hvert år, og det synes jeg er greit så slipper jeg på følge med selv hvor lenge det er siden sist. Ikke det morsomste jeg gjør, men det må til og er en billig forsikring for å oppdage forandringer så tidlig som mulig. De som er yngre enn 50 år og eldre enn 69 må selv passe på, og det anbefaler jeg deg å gjøre hvis det er lenge siden du har vært til mammografi, eventuelt aldri vært.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Er godt i gang med julegavehandel da jeg er av de som kjøper julegaver hele året hvis jeg kommer over noe passende. Det blir som også en del pakkeadventskalendere og er godt i gang der også. Har så langt pakket fem og avlevert en og flere blir det. På min instragramkonto hadde jeg en giveaway hvor to stykker av mine følgere får hver sin kalender. 

I går var det farsdag og her i huset ble far/bonusfar feiret fra tidlig morgen til sein kveld. Hamid serverte kaffe med noe attåt og gave på sengen allerede i syvtiden på morgenen, og så var det søndagsfrokost da far kom fra fjøset. Jeg serverte deilig middag (det må jeg faktisk si), gryte med villsau og panna cotta med kaki/persimon/sharon til dessert. Til kveldskaffen var det selvfølgelig kake og gave fra mor og resten av “barna”. 

Klem fra

Skuddårspia 

De små gleder i livet er så viktige, det er tross alt de vi har flest av. Hvis man ikke kan glede seg like mye over de små gleder, som over gull og diamanter da er man fattige for hvor ofte kommer en over gull og diamanter?

En av de små gledene jeg setter pris på, er å legge meg om kvelden etter å ha skiftet sengetøy. Det skal faktisk ikke mer til for å glede meg. Og i går var en slik kveld, mannen i huset hadde skiftet mens jeg var på jobb. Følelsen av å krype ned under dyna var bare deilig. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Klem fra 

Skuddårspia 

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for en del uker siden at episoder av «Huset på prærien» ble sendt på ettermiddagstid på en av våre TV-kanaler. Siden har vi ofte sett på familien Ingalls og deres gjøren og laden i en liten landsby i Minnesota. Serien er basert på bøkene til Laura Ingalls Wilder som omhandler hennes egen oppvekst. Laura Ingalls Wilder levde fra 1867-1957.

Sist uke ble det vist en episode hvor tyfusen herjet i en nabolandsby og hvor legen ble rodd over til denne landsbyen av far Ingalls og vennen Mr. Edwards. Vel tilbake i egen landsby, fikk barn og voksne beskjed om å gå i karantene og ikke ha kontakt med andre mennesker for å hindre at smitten også skulle komme dit. Men de skysset legen over til den andre landsbyen, tok Edwards i mørkret imot en og drakk fra en flaske sprit fra en mann som var smittet av tyfus. Dermed brakte han smitten med tilbake til eget hjem og smittet datteren Alicia. Selv hadde han hatt tyfus tidligere og var immun. Han valgte å ta datteren med til en koie et stykke fra gården for å pleie henne der i god avstand fra resten av familien. En dag da jentene Mary, Laura og Carrie Ingalls gikk for å plukke bringebær, finner Laura ut at hun vil gå til denne koien med bringebær til Alicia. Hun lover søstrene at hun skal sette kurven med bringebær utenfor døren og så komme rett tilbake. Utenfor koien høre hun Alicia ynke seg og rope på pappaen sin som har gått for å hente vann i elven. Laura velger å gå inn til Alicia og der finner Edwards henne litt senere og jager henne hjem. Om natten våkner Laura av at det klør på kroppen og ser at også hun har fått røde utslett. Hun skriver da et brev til foreldrene og forteller at hun har gått til koien til Edwards for ikke å smitte resten av familien. Legen blir hentet tilbake av far Ingalls, og kommer ut til koien for å se til tyfus pasientene. Da finner han ut at Laura ikke har tyfus, men bare fått utslett av eføy, og lettelsen er stor i familien Ingalls. Lille Alicia er i mellomtiden også blitt frisk. 

Hva er moralen i denne historien? Også tidligere i verdenshistorien har det vært gjennomført karantene pga smittsomme sykdommer (tyfus er en bakterie og ikke et virus som korona), og menneskene som levde på denne tiden skjønte at for å hindre sykdommer å spre seg, måtte de isolere seg fra andre. Og når noen først er smittet, er isolasjon det som må til for å ikke smitte andre. Sykdommene smitter ved personlig kontakt, som da Edwards holdt i og drakk fra en flaske som en tyfus smittet mann gav han. Så lite skal det noen ganger til, også for å spre korona viruset. Som i dag hvor mange velger å vende det døve øret til når det gjelder smittevernreglene, så gjør også Laura Ingalls dette. Hun tar kontakt med nabojenta som er syk av tyfus til tross for å ha fått beskjed om å holde seg unna alle andre mennesker. Når Laura oppdager utslett på kroppen, tror hun selvfølgelig at hun er smittet av tyfus. Heldigvis var det ikke tyfus, men hun følte nok samme redselen som mennesker av i dag føler når de frykter de kan være smittet av korona. For å slippe en slik engstelse, er det bare en ting å gjøre, holde avstand og gjøre sitt til at man ikke risikerer å bli smittet selv eller å spre smitte videre. 

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Klem fra

Skuddårspia 

Ikke de helst store hendelsene denne uken heller. To dagers jobb i barnehagen og fem dager med trening. Oppsummeringen for oktober sier 19 treningsøkter og 40 km på tredemøllen, i tillegg til styrketrening. Godt fornøyd med det. Skal vel noe til å matche det i november, men skal gjøre mitt beste. 

I går spilte damelaget vårt i volleyball cupkamp mot NTNUI fra Trondheim. Dessverre ble overmakten for stor for Lierne selv om de klarte å holde godt følge fram til det siste settet. De tapte knepent de to første settene (25-22 og 25-21 (om jeg ikke husker feil), så vant Lierne tredje settet og det ble igjen litt spenning i kampen. Fjerde settet gikk heller dårlig, tror resultatet ble 25-11 eller der omkring. Moro var det likevel, og i november skal damelaget spille hjemmekamper i serien nesten hver helg. Også herrelaget har noen hjemmekamper nå framover, dessverre spiller ikke Hamid denne sesongen, han prioriterer skole og jobb. 

Her hos oss kom det ingen på døra for “knask eller knep” i går. Kan vel være en kombinasjon av korona restriksjoner og mangelen på mange barn her vi bor. Halloween er ikke min favoritt “høytid” men jeg pyntet et bord i stuen for anledningen og så fikk jeg tak i et gresskar her tidligere i uken som jeg tenkte bruke til mat av noe slag. Det ble ei gresskarkake og gresskarfrøene jaget jeg deilig snacks av. Resten av gresskaret skal jeg bake gresskarscones av og også suppe i morgen er planen. 

Ønsker alle en fin-fin første november uke og måtte alle være flinke til å følge korona reglene framover. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Kan en type drap aksepteres og andre ikke? Er det greit å fjerne et foster i mors liv eller er det ikke? Er det å anse som drap? Er det greit å skyte en person som du tror kan komme til å gjøre noe galt? Spørsmålene er mange, og mange kan være vanskelig å besvare eller ta stilling til. 

Selv er jeg for selvbestemt abort, men hadde sannsynligvis ikke selv valgt å fjerne et foster, men det kan jeg ikke si med sikkerhet da omstendighetene for eksempel rundt unnfangelsen hadde vært slik at jeg kanskje ikke hadde klart å bære fram barnet. Men hva jeg selv ville gjort eller ikke ville gjort i en sådan stund, betyr ikke at jeg skal bestemme for alle andre kvinner (og i noen tilfeller barn) som ønsker å ta abort. Det er utallige årsaker til en abort, og hver kvinne (og mann) må selv avgjøre hva som er riktig for henne/dem, det skal ikke jeg ha noe med å syns noe om. Heller ikke andre, det være seg legen eller politikere. Men ikke alle er enige med meg. I Norge fikk vi hatt rett til selvbestemt abort i 1979, altså over 40 år siden men enkelte diskuterer fortsatt om et 12 uker gammelt foster har utviklet så mye av det som skulle gjort det til menneske, at det er å regne som et menneske som blir tatt livet av. Likevel skal det mye til, før lov om selvbestemt abort blir innstrammet. Det er vel ikke så mange som vil tilbake til tiden hvor noen kvinner hadde økonomi til å reise utenlands for å få utført en abort som ble ansett som ulovlig i Norge, mens andre oppsøkte tvilsomme personer som utførte abort med fare for mer enn tapet av fosteret. 

Men dessverre, i andre land i verden ser det ut som om det tas mange skritt tilbake når det gjelder kvinners rett til å bestemme over egen kropp. I Polen ble det nylig vedtatt en innstramming av en abortlov som allerede er en av Europas strengeste. Der blir det nå så godt som umulig å kunne ta tatt en trygg og lovlig abort i landet. I forrige uke valgte USA å tilslutte seg en anti-abort erklæring sammen med 32 andre land, deriblant Polen. Med innsettelsen av den nye høyesterettsdommeren Amy Coney Barrett i USA, er det mange amerikanere som frykter for at det kommer innstramminger i deres abortlov ved første korsveg. Heldigvis finnes det lysglimt og land som har gått motsatt veg de senere år. I Irland ble det i 2018 tillatt å få utført abort etter at landet hadde hatt en av de strengeste abortlovene i landet. Slovakia har nylig stemt ned et lovforslag som ville gjort det enda vanskeligere for kvinner i landet å ta abort. 

I USA er mange av de samme som ønsker å stramme inn eller fjerne retten til abort for kvinner som ønsker det, de samme som kjemper med nebb og klør for retten til å bære våpen. Kvinner skal ikke ha rett til å fjerne et foster, men skal ha rett til å skyte (og drepe) mennesker som i noen tilfeller ikke har gjort større feil enn å sette foten sin på andres eiendom. Amerikanske politimenn/kvinner som skyter først og spør etterpå pga beskyldninger/mulige forbrytelser som ikke ville ha avstedkommet mer enn en skrape eller kanskje en liten bot. Men joda de skal ha rett til å drepe i slike tilfeller, men fy hvis deres koner ikke orker å bære fram enda et barn. 

Det er denne dobbeltmoralen jeg ikke kan få meg til å skjønne. Et ufødt liv anses av mange som mer verd enn et liv som allerede lever og som er. Jeg tenker at alle liv i utgangspunktet er like mye verd, men når et ikke-levedyktig foster heller ikke aksepteres abortert i enkelt land, da er det galskapen som rår. Dersom unge i katolske og muslimske land hadde hatt tilgang på prevensjon og seksualundervisning, så hadde antallet aborter gått ned. Men det er liketil enkelte land hvor seksualundervisning er forbudt, og da snakker vi ikke om land som Saudi Arabia og Yemen, men i land som allerede nevnte Polen. Her kan seksualundervisning straffes med fengsel i fem år, uansett om det er lærere, foreldre eller leger som informerer barn og unge om det mest naturlige i denne verden. Jeg tenker vi skal være strålende fornøyde som bor i et land som Norge hvor det er åpenhet omkring disse spørsmålene og hvor kvinner heldigvis kan bestemme over kroppen sin. 

Klem fra

Skuddårspia 

Siden sist uke var ganske så begivenhetsløs, bortsett fra sånne dagligdagse aktiviteter som husarbeid, en dag på jobb i barnehagen, tv-titting, fem dager med trening osv, så tenkte jeg pøse på med noen høstbilder. Høsten er jo min favorittårstid, og fargene naturen frambringer på denne tiden av året er jo så nydelige. 

God uke og klem fra

Skuddårspia 

Med bare en arbeidsvakt i uke 42 ble det mye fritid på meg. Har fått gode rutiner på trening, så det ble fem treningsøkter på Finnlistuggu som treningssenteret her heter. Varierer mellom kondisjon (jogging på tredemølle) og styrketrening. Merker allerede forskjell etter bare ca 1,5 måned nå. Får håpe jeg klarer å holde guts’n oppe og får gjennomført minst to treningsøkter i uka gjennom hele vinteren.

Tirsdag var jeg på konsert i Namsos sammen med sønnen. En veldig fin konsert som het “Vi i Namsos” og var med barn, unge og noen voksne bosatt i Namsos. De representerte mange av de ulike nasjonalitetene som bor der. Da jeg jobbet og bodde på Fauske fra 2015-18, var det tilsvarende konsert i Bodø, som da het “Mange farger”. I Bergen har det vært slike konserter i flere år, under navnet “Fargespill” og jeg tror det arrangeres noe lignende i flere byer. Dersom du har mulighet til å gå på en slik konsert, anbefaler jeg det virkelig. Her kommer en liten smakebit fra konserten i Namsos: 

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Siden sist høst, har vi vært en gjeng voksne damer som har møttes en gang i måneden til en prat over kaffe og strikketøy. Jeg strikker ikke, men måtte ordne meg med noe hekletøy for å ikke falle helt utenfor. Det var selvfølgelig pause noen måneder pga koronoaen, men nå er vi i  gang igjen. Sist uke var jeg vertinne for damene og da serverte jeg karamellkake, vafler og hvetebakst. Praten gikk om blant annet Farmen, 71 grader Nord, president Trump og mye mer. 

Vi fikk første forsmak på vinteren, da det kom snø på lørdag. Tvilsomt om den blir liggende, men sant og si synes jeg det er bedre med et lite snølag som gjør at det virker lysere ut og bedre å kjøre etter mørkets frambrudd. Beksvart oktober/november med regn er absolutt det verste været å kjøre bil i. 

Siste nytt om vinterhagen er at skyvedørene i glass ble levert torsdag. I går brukte mann og sønn mange timer på å få montert den. Først måtte den provisoriske veggen rives og så kom problemene. Dårlige arbeidstegninger, tiloversblivne skruer og andre duppeditter, et lås som ikke ville låses. Det ble mye plunder, men tetter til slutt ble det greit. 

Det er jo Oktober og rosa sløye måned, hvor det rettes fokus mot brystkreft rammede, forskning på brystkreft og informasjon om brystkreft. Jeg har ofte brukt å kjøpe årets rosa sløyfe, og i år ble det den nydelig brosjen som mor og døtre Skappel har designet. Den er helt nydelig. 

Håper din uke har startet bra og at den fortsatt blir fin. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Akkurat det sa en liten gutt til sin mamma sist lørdag da jeg var og så på volleyballkamp. Høyt nok til at alle som satt rundt oss hørte det. Heldigvis at barn har evnen til å både spørre og komme med slike kommentarer som voksne kvier seg for, uansett hvor mye lyst de har til å spørre. 

Det samme skjedde i barnehagen de to gangene jeg har vært på jobb der etter at jeg kom ut fra frisøren med blått hår. De aller minste hadde store trillrunde øyne og hender som ville ta på håret mitt, mens de litt større spurte hvorfor jeg hadde blått hår.

Ja hva er egentlig greia med blått hår. Bare fordi jeg ville og fordi blått er en av mine yndlingsfarger sammen med rosa. Etter at jeg kasta meg uti det med rosa hår i sommer, er det ikke lengre noen big deal for ei gammel dame som meg å gå rundt med blått hår. Sikkert mange som syns det er rart, barnslig, stygt, spesielt og mer til. Dem om det. Jeg turte å farge rosa, og nå blått og neste gang, ja hvem vet…… (jeg vet). Selv om jeg aldri har brydd meg videre med hva andre synes om meg, har jeg absolutt ikke vært den som har turt å stikke meg ut i mengden. Grå mus er sagt om meg. Jeg har aldri kledd meg spesielt fargerikt og sprekt, delvis fordi jeg gjerne vil gå i ett med mine omgivelser, og delvis fordi ikke alt kler den tykke. 

Klem fra

Skuddårspia