Denne skuddårspia heter Mariell, jeg ble født i Nordland i det herrens år 1964 som eldste barn av mine foreldre. Jeg vokste opp sammen med fire yngre søsken på et lite sted i Salten. Her drev jeg med ski og friidrett som barn og ungdom, senere ble fotball min idrett. Jeg er utdannet som ingeniør og har jobbet innenfor offentlig forvaltning innenfor flere fagområder og i flere kommuner. Jeg har de siste 13 årene bodd på en gård i Lierne i Nord-Trøndelag. På gården drives det med melk og kjøtt fra storfe. Etter mange år som offentlig saksbehandler, jobber jeg nå som tilkallingsvikar i barnehage og på sykehjem og trives med det.
Bonden og jeg har til sammen fire barn. Eller barn og barn, fru Blom. De er i alderen 16-27 så de er vel mer å regne som voksne, i allefall de tre eldste. Er ikke blitt bestemor enda, men håper det kommer en dag. Foruten alle kyr og kalver har vi også ei katt som heter Sitare og en hund som heter Zita.
Jeg har mange interesser og hobbyer. Jeg elsker å bake og gjør det så ofte jeg har mulighet. Siden tenårene har jeg hatt brevvenner i inn- og utland og selv i vår digitale tidsalder er det stor stas å finne et personlig brev i postkassen. Alt annet blir veldig upersonlig i forhold. Jeg liker å lese og leser mye forskjellig, krim, biografier, dokumentarer og kjærlighetsromaner. Er også glad i å se film på tv eller på kino. Jeg liker å gå tur i skog og mark, helst i hjemlige trakter i Nordland hvor landskapet er annerledes enn her i Trøndelag. Jeg prøver også å få trent litt på treningsstudio, både kondisjon og styrke, innimellom alt annet. Jeg er veldig opptatt av urettferdighet i verden, fordeling og utnyttelse av ressurser. Jeg er med andre ord et sammensatt menneske med mange ulike interesser.
Jeg har vært på Instagram i ca 1,5 år nå og det var der jeg fikk følelsen av at jeg burde hatt et annet forum å skrive om de mer alvorlige sidene av livet. Tanken på å starte blogging ble født, og nå tar jeg skrittet uti det. Om det går som jeg tenker, vet jeg ikke, men man vet ikke før man har prøvd. Det gjelder forresten alt i livet. Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke gjorde. I tillegg til de alvorlige sidene av livet og det som skjer rundt om i verden, vårt eget lille Norge inkludert, så tenker jeg å skrive litt om de små viktige ting. Det beste i livet er gratis, er mitt motto. Du kan ikke betale for et smil eller en solnedgang. Og både smilet og solnedgangen gir i hvert fall meg et glimt av lykke.
Som skuddårsbarn så kan jeg i dag feire 56 år selv om dette bare er min 14. bursdag på riktig dato. Dette er dagen da jeg velger å publisere mitt aller første blogg innlegg. Om dette var en god ide eller ikke, vil bare tiden viser. Jeg velger å ha trua. For det som våger, intet vinner.
Klem fra
skuddårspia