På mandag måtte jeg dra hjem fra jobb i barnehagen midt på dagen fordi jeg ikke følte meg helt i form. Utover ettermiddagen og kvelden ble det bare verre og verre og da jeg gikk og la meg klokka ni var formen aldeles ikke noe å snakke om. Hoste, feber og hodepine. Dagen etter ringte jeg koronateamet her i kommunen og fikk avtalt å få tatt en koronatest for sikkerhetsskyld. Resultatet fikk jeg tidlig i går kveld og den var heldigvis negativt som jeg egentlig hadde regnet med. Så da er det altså bare en vanlig vinterinfluensa. Men det rare er at jeg i fjor høst tok influensa vaksine for første gang i historien, og derfor ikke skulle få influensa i det hele tatt. Trodde jeg altså. Når det gjelder formen, så er jeg absolutt på bedringens veg. Fortsatt litt hoste, men ikke av den hårde typen, og i morgen skal jeg være tilbake på jobb igjen.
Nå har det vært verdensmesterskap på ski og skiløpere fra mange nasjoner har gått i stim i flere dager med de farer for å pådra seg korona smitte som det medfører. Den italienske skitroppen ble for eksempel sendt hjem pga smitte. Jeg har lurt på hvorfor den gode gamle intervallstarten ikke har vært brukt på alle løp. Da skal det i teorien ikke oppstå klynger med løpere som potensielt kan smitte hverandre med viruset. Intervallstart på 5mila ville også hindret det som skjedde på oppløpet hvor Johannes Høsflot Klæbo etter løpet ble disket og tapte gullet.
Det er mange som mener at det er alt for enkelt for en asylsøker i Norge å få familien sin hit til Norge. De som mener dette, har ikke prøvd seg på en slik søknad. Jeg har nettopp hjulpet med søknadspapirer for noen som skal søke familiegjenforening. Jeg har jobbet i nesten hele mitt voksne liv innenfor offentlig forvaltning, og skjemaer har vært arbeidshverdagen min. Men skjemaene fra UDI var jammen ikke enkle. Søker er den/de som vil gjenforenes med familiemedlem i Norge, de må fylle ut søknadsskjema på internett, sørge for den nødvendige dokumentasjonen og levere alt på norsk ambassade. Ikke bare er det lite sannsynlig at familiemedlemmer i Afrika eller Midtøsten er spesielt kjent med skjemaer i det hele tatt, har mulighet for å kunne skrive ut alle vedlegg osv, men jammen må de også ha inngående kjennskap til norsk eller engelsk da dette er språkene søknadskjemaet er på. En av de opplysningene som kreves for å komme videre på søknaden på nettet, er adressen til søker, da med både gateadresse og postkode. Er det virkelig noen i UDI som tror dette er på stell på landsbygda i Afghanistan eller Eritrea? Et skjema som også skal fylles ut, omhandler familieoversikten til søker. Dette skjemaet skal fylles ut på engelsk, et språk jeg vil tro svært få behersker i de landene jeg har nevnt. Om jeg med mine engelskkunnskaper og datakunnskaper og kunnskap om norsk samfunn og skjema, hadde store problemer med å bistå i å fylle ut denne søknaden, hvordan er det ikke da for Noor i Syria å søke gjenforening med sønn i Norge eller for Daniel fra Eritrea å søke gjenforening med foreldre i Norge. Og da snakker jeg bare om selve søknaden. Når selve søknaden er et så stort hinder at for noen blir kanskje aldri en søknad levert. For de som med hjelp klarer å få sendt en søknad, så gjenstår fortsatt mange bøyger på vegen og ikke minst lang saksbehandlingstid, vi snakker om opptil to år og kanskje enda lenger.
Torsdagsklem fra
Skuddårspia
