Sneglepost er det motsatte av e-post. Et brev eller kort eller noe annet som må settes på frimerke og sendes i posten til en mottaker et annet sted i landet, eller verden. Man skulle tro slik gammeldags måte å holde kontakt med andre mennesker for lengst er gått av moten, når man kan ringe, sende sms, sende e-post eller og holde kontakt på sosiale medier som Facebook, Instagram og snapchat. Joda, det finnes faktisk utrolig mange rundt om i verden som fortsatt verdsetter et håndskrevet brev i posten. Jeg er en av disse mange. Mange nye har også oppdaget denne fine måten å holde kontakt med omverden i tiden hvor korona viruset har gjort sosial omgang litt annerledes.
Det første brevet jeg skrev som kan bevises eller dokumenteres, er et jeg skrev til min mormor dag jeg var åtte år. Når jeg skrev neste brev husker jeg ikke, men i tenårene begynte jeg å brevveksle med barnebarn som var på sommerbesøk hos en av våre naboer. Derfra rullet det videre. De første brevvennene mine var norske, men jeg var i slutten av tenårene da jeg fikk min første utenlandske brevvenn. Hun het Rosemarie og bodde i Tyskland og jeg skrev mine brev på tysk. Jeg har for lengst mistet kontakten med henne, men har fortsatt kontakt med andre brevvenner jeg fikk da jeg var student og i tidlig 20 årene. Til sammen har jeg kanskje bortimot 100 brevvenner i inn- og utland.
Hva er så fantastisk (for det synes jeg) med denne sneglepost? For meg er det et pusterom å sette seg ned å lese et brev jeg har fått i posten, lese om gode dager og dårlige dager i en annen persons liv og så skrive tilbake om store og små ting jeg opplever eller diskutere noe som skjer ute i den store verden. Akkurat nå er vel ca halvparten av innholdet i brev jeg skriver korona relatert. Man deler rett og slett livet sitt på en helt annen måte gjennom brev. Kanskje er det en person jeg har fulgt i 10 eller 20 år og som jeg kanskje til og med har møtt. Jeg ser for meg verandaen franske Sylviane sitter på om sommeren når hun skriver brev til meg, Henne møtte jeg i 2013 og hun er ikke den eneste av mine brevvenner jeg har møtt. Til sammen har jeg møtt 10 av mine brevvenner, både hjemme hos meg selv og hjemme hos dem.
Ikke alle brev jeg og andre skriver, er håndskrevet, noen skriver også på pc. Men det er fortsatt personlige tanker om det meste mellom liv og død. Halvparten av mine brev er håndskrevet. I hektiske perioder går det raskere å skrive på pc. Siden brevskriving jevnt over, er utdøende, er det ikke enkelt å finne fint brevpapir i butikker. I flere år nå har jeg derfor gjenbrukt diverse papir til å lage konvolutter av. Det være seg gamle kalendere, rester av gavepapir, fine bilder fra aviser og magasiner og tapetprøver. Det blir mange fargerike konvolutter som sendes ut i den vide verden. Det hender også at jeg bestiller frimerker med personlige motiv fra posten Norge. De er litt dyrere enn vanlige frimerker, men da har jeg et eget utvalg av motiv og farger som kan passe en anledning og årstid eller står i stil med konvolutten det skal festes på.
Dersom noen skulle føle seg fristet til å prøve denne hobbyen, så lurer du kanskje på hvor du skal starte. I gamle dager (i denne sammenhengen snakker vi om 80- og 90 tallet) fantes det noe som het Friendshipbooks som ble sendt rundt fra person til person via brev hvor man skrev på sin adresse og om man ønsket brevvenner, evt alder/kjønn/intersser/land osv. Disse finnes for så vidt enda, men ikke enkelt å få tak i dersom man aldri har vært innom dette «gamet» tidligere. Den beste måten å starte, er å bli medlem i en av de mange Facebook gruppene som finnes, hvor likesinnede kan møtes for å diskutere saker eller finne nye brevvenner. Det finnes både norske og engelske grupper. Selv er jeg medlem i bla «Pepalling & Letters» og «Brevvenner i Norge». Og alle trenger ikke ha like mange brevvenner som jeg. En eller to en fin start og nok for de fleste. Det er i hvert fall en super hobby etter min mening. Man finner nye venner og har muligheten til å lære om andre tradisjoner og måter å leve på, spesielt hvis man finner seg en brevvenn i utlandet.
Klem fra
Skuddårspia
