I anledning trippel bursdagsfeiring i heimen i går, ville jeg lage en sommerlig punsj å servere. Jeg fant flere oppskrifter på sånne på nettet, men for alle gjaldt det at jeg ikke hadde (alle) de rette ingrediensene. Jeg måtte rett og slett lage min egen. Den ble såpass god at den fortjente et eget navn. Men hva ville passe som ikke allerede var brukt på alkoholholdige drinker. Summer blush var mitt første valg pga den lys rosa fargen, men det var allerede brukt. Det samme var Summer Breeze og Summer Fantasy.
Punsj er en selskapsdrikk som består av en blanding av alkohol og andre ingredienser. Den blir ofte servert i en stor, vid bolle til mange gjester og har gjerne et lavere alkoholinnhold enn en drink eller cocktail. Punsj er kjent fra 1600-tallet, først i Ostindia (Sør- og Sørøst-Asia). Det engelske navnet punch kommer sannsynligvis fra pañc som betyr fem på mange indiske språk. Tradisjonelt ble punsjen laget med fem ingredienser.
FN har opprettet 30 juli som den internasjonale vennskapsdagen. Dagen skal markere ideen om at vennskap mellom mennesker, land, kulturer og individer inspirer til arbeid for fred og bygger broer mellom samfunn.
Vennskap defineres som
et forhold av gjensidig affeksjon mellom mennesker
Av natur er vi sosiale dyr og for de fleste av oss er det naturlig å søke kontakt med andre mennesker. Venner betyr mye, men ikke alle venner er gode venner. Alle har vi vel opplevd at den vi trodde var en venn har snakket stygt om oss, har såret oss og har snudd oss ryggen når vi som mest trengte en god venn.
Som barn hadde jeg vanskeligheter å finne venner, gode venner. Jeg var usikker på meg selv, kom fra en familie med langt dårligere råd enn andre og opplevde å bli mobbet av eldre jenter. Gjennom hele oppveksten syns jeg det var enklere å forholde meg til gutter enn til jenter. Du vet, to jenter går bra, tre blir en for mye. Slik var det da jeg vokste opp, og fortsatt er det slik mellom jenter. Jenter kan være svært bitchy mot hverandre over tid ved hjelp av ord, blikk og kroppsspråk mens gutter kan ta en fysisk fight og bli ferdig med saken.
Denne usikkerheten med hensyn til venner har fulgt meg gjennom livet. Det tar lang tid før jeg åpner meg og jeg kan være nokså tilbakeholden når det gjelder å bli kjent med nye mennesker. Noe av det skyldes nok at flere jeg har ansett som mine venner later til å ha glemt meg i det øyeblikket den fysiske avstanden mellom oss har økt. Kan vel telle på mindre enn en hånd de jeg regner som venner i dag, de fleste regner jeg bare som bekjente. Ikke bare har jeg mistet venner fordi jeg har flyttet, en av mine beste venner som jeg delte det meste av dårlige dager og av gode dager med, døde brått og uventet i ung alder. Jeg tror ikke jeg hadde vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for henne.
Av en eller annen grunn har det vært enklere for meg å knytte kontakt og vennskap med mennesker av utenlands opprinnelse. Kanskje fordi de har vært minst like usikre som meg i det å bli kjent med nye mennesker. En av de jeg regner som mine beste venner kunne jeg ha vært mor til, vi har helt ulik bakgrunn og oppvekst, vi bor langt fra hverandre, møtes ikke ofte og deler ikke en gang norsk som kommunikasjonsspråk. Likevel kan vi snakke om alt mellom himmel og jord. Eller rett og slett være tause sammen uten at det blir ubehagelig.
Mangelen på venner «in real life» er kanskje grunnen til at jeg setter så stor pris på mine mange brevvenner. Sånn sett er det i tråd med FNs ide om at den internasjonale vennskapsdagen skal markere vennskap mellom land og kulturer. Jeg kan dele det meste med mine brevvenner, alt etter hvor nært forhold vi har og hvor lenge vi har brevvekslet. Dersom livet er vanskelig så hjelper det utrolig mye å sette ord på papir som jeg vet mottaker vil lese noen dager eller uker fram i tid. Det er klart jeg ville opplevd det samme dersom jeg hadde kunnet dele det samme med en person i stolen ved siden av meg. Men ofte har denne personen, eller disse personene glimret med sitt fravær.
Jeg har hatt både godværsvenner og allværsvenner. De første deler man fest, moro og fjas med. De forsvinner ofte som dugg for solen når motgangen i eget liv melder seg. Og det gjør det før eller senere, selv om motgangen ikke nødvendigvis er verdens undergang, men ille nok til at jeg gjerne skulle hatt noen der som ville lytte. Når du foreller hvordan du har det, så svarer h*n bare «Å sier du det» og snakker videre som om du ikke hadde nevnt det du sliter med. Akkurat denne settingen har jeg selv opplevd på en trimtur med en venninne. Ut fra hennes reaksjon skjønte jeg fort at dette ikke var et tema hun var spesielt ivrig etter å snakke om. Altså en godværsvenn. Allværsvennene er de som lytter til deg, trøster og kommer med gode råd. Eller lar være å komme med råd fordi de ikke har så mye å bidra med, men som likevel ønsker å støtte deg. Disse står last og brast ved din side om det stormer og blås og om hus og tilværelse er i ferd med å rase sammen.
Den kloke Ole Brumm har sagt at sanne venner er de få som blir med oss på reisen gjennom den tøffeste delen av livet. Og det har han så rett i.
Fire årstider av Antonio Vivaldi er et av mine favoritt klassiske musikkstykker. Kombinasjonen av Vivaldi og disse sprudlende afrikanske jentene er uslåelig. Jeg ser denne lille videosnutten nesten hver dag, man kan ikke annet enn å bli glad av å høre dette.
Takk og pris for at det finnes musikk i en verden som virker å være gått av hengslene på så mange måter.
Det var nok ikke så mye å feire for denne jenta her, selv om hun ble 17 år i går. Hun er i Afghanistan og norske myndigheter har enda ikke behandlet klagen på avslag om familiegjenforening med Hamid. I mellomtiden så går dagene hvor Zakira må finne seg i å være hushjelp og slave hos sin onkel og hans familie. Hun må ikke bare forholde seg til ytre trusler i form av Taliban, men også trusler fra de hun bor sammen med. Selv om tvangsekteskap er nokså vanlig på de kanter, så er det ikke noe verken Zakira selv, hennes bror eller vi ønsker for henne. Men det er trusselen hun lever med. Vi ønsker henne trygt til Norge slik at hun kan feire de neste bursdagene slik alle burde få feire. Sammen med mennesker som er glad i henne, kake på bordet og en gave eller to. Hvorvidt det noen gang kommer til skje, er vanskelig å spå. Om UDI vil gi henne denne sjanse til et bedre liv, så skal mye klaffe for at hun fortsatt lever den dagen en slik beskjed kommer. Hun må tross alt reise til Pakistan for å gjennomgå intervju og DNA test, i verste fall i to omganger. En slik reise er litt av en prøvelse for en ung afghansk kvinne selv om hun er i følge med et mannlig familiemedlem.
Jeg har alltid forbaust meg over at noen mennesker som selv har opplevd urett er blant de første til å utsette andre for det samme. Der er ingen tvil om at det jødene opplevde under andre verdenskrig og for den del i århundrer før, ikke er mindre enn djevelsk. Selvfølgelig også andre folkegrupper og enkeltpersoner som endte sine dager i en tysk konsentrasjonsleir eller som overlevde umenneskelig behandling i slike. Staten Israel ble opprettet av FN i 1947 da Palestina ble delt i to, en jødisk og en arabisk del. Etter den tid har Israel vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, og landet har radert bort palestinske bosetninger og landsbyer på bekostning av sine egne. Er dette lærdommen jødene sitter igjen med etter holocaust? Har de lært ett og annet av sine fangevoktere som de nå utsetter andre for? Er det greit at andre mennesker må tåle urett, den samme uretten dette folket selv ble til del i nær fortid? I løpet av de siste årene har israelske myndigheter tatt mer og mer av palestinske landområder ved å gradvis tvinge palestinere ut av hjemmene sine. Bare i 2020 ble 798 palestinere hjemløse pga. dette. Mange av husene blir revet. Andre ble direkte overtatt av jødiske bosettere. Jeg er imot Israels diskriminering av palestinere, av samme grunn som jeg er imot antisemittisme: Ingen fortjener å bli diskriminert på grunn av tro, legning eller etnisitet.
Afghanistan er verdens største produsent av opium og heroin og er også en viktig kilde for metaamfetamin. Narkotikaavhengighet har lenge vært et problem i landet. Langvarig fattigdom og krigshandlinger har etterlatt få familier med sår. Krigshandlinger og mineulykker har ikke bare drept utallige, men også gitt utallige handicappede som ikke er i stand til å arbeide og skaffe mat og tak over hodet til seg selv og familien. Etter at Taliban kom til makten for snart et år siden, har situasjonen blitt, om mulig, enda verre for afghanere flest. Internasjonal finansiering er stanset og økonomien har kollapset. I tillegg har tørke rammet deler av landet. Foreldre ser seg nødt til å selge sine døtre for å skaffe mat til resten av familien, organer selges også. De vanskelige kårene har ført mange inn i rusavhengighet. I hovedstaden Kabul er det et økende antall rusavhengige som bor i parker, kloakkavløp, under bruer eller i åsene rundt byen. Problemet er økende til tross for at Taliban har startet en aggressiv kampanje for å komme valmuedyrkingen til livs, slik de også gjorde da de satt med makten i perioden 1996-2001. De har også videreført den hardhendte politikken med å hanke inn narkomane og tvinge dem til avvenning i egne leirer. Tidligere i sommer stormet Taliban-soldater to områder der rusavhengige samles i og rundt Kabul. De rundt 1500 personer ble lempet opp på lastebiler og kjørt til Avicenna Medical Hospital for avrusing. Her blir de narkomane barbert og holdt innestengt i brakker i 45 dager. De får ingen behandling eller medisiner når de går gjennom abstinensene sine. Foruten disse tvangstiltakene blir det gjort lite for å bryte avhengigheten. Nøden og elendigheten er neppe noe mindre etter disse 45 dagene og da er det ikke vanskelig å skjønne at de fleste havner tilbake der de var før de ble hanket inn.
Instagram er rare. For et par dager siden postet jeg en reels med musikk fra Instagram selv. Denne la jeg også til i historien min. Men da fikk jeg beskjed om at innholdet kanskje eies av Sony Music og videoen ble blokkert. Dersom Instagram har tillatelse til å bruke musikken jeg brukte til å lage reelen, hvorfor har da ikke vi som brukere tillatelse til å bruke den samme musikken på stories? Nå som Instagram også vil prioritere videoer og reels framfor bilder, så er dette enda mer merkelig.
Donald Trump har holdt sin første tale etter at han gikk av som president i januar i år. Der hevder han at USA nå er en pøl av kriminalitet og blod, død og lidelse i et utenkelig omfang. Og gir demokratene skylde for alt dette. Omfanget av så vel kriminalitet som død og lidelse har verken økt eller gått ned nevneverdig den senere tid. Det er som det har vært, mer eller mindre konstant over tid. En del av disse lidelsene skyldes våpenlovene i landet, andre skyldes manglende offentlig helsevesen. Dødstallene under pandemien da Trump styrte landet var enorme, og kan på ingen måte skyldes demokratisk politikk. Hans egne meningsfeller har sågar vedtatt lover den senere tid som allerede har og vil komme til å medføre lidelse og død for amerikanske barn og tenåringer som blir nektet abort etter både voldtekt og incest. Joe Biden har i denne saken stått på kvinnenes side. Ordtaket «Å kaste stein når man sitter i glasshus» er kanskje noe den godeste Trump burde ha lært seg.
Statsminister Viktor Orbán i Ungarn ønsker ikke at ungarere skal bli en blandingsrase av europeiske og ikke-europeiske etnisiteter. Han mener at land der europeere og ikke-europeerne blandes ikke lenger kan kalles nasjoner. Slik defineres en nasjon i Store Norske leksikon:
«Nasjon er en betegnelse med flere betydninger: en gruppe mennesker med felles sosial og kulturell identitet; en statsdannelse eller en stat som omfatter en gruppe med felles identitet»
Ut fra denne definisjonen vil et land og en nasjon ha samme betydning i den forstand at de har samme felles sosial og kulturell identitet, uavhengig av rase og fødested. Viktor Orbán har i lang tid uttrykt tilsvarende tanker som for meg og mange flere gir assosiasjoner til en tidsperiode de færreste vil tilbake til. Da tenker jeg på Andre verdenskrig og den etniske rensingen som foregikk da på bakgrunn av oppfatninger at enkelte raser var mindreverdige. Men så deltok da også Ungarn på tysk side under andre verdenskrig. Russland har angrepet Ukraina fordi førstnevnte mener sistnevnte er nazistisk. I så måte burde kanskje Putin heller ha sett til Ungarn hvor i hvert fall statsminister og flere med han tydelig gir uttrykk for nazistisk tankegang.
For noen stemmer dette perfekt På seks år så blir man i hvert fall bedre kjent Enda godt det ikke var en tjuekroning Drømmen om ekteskap starter tydeligvis tidlig for enkelteTror ikke kvinner lar seg så lett distrahere
Jeg skal være den første til å innrømme at siste uke har vært grå og kjedelig, og da er det ikke været jeg hinter til. Faktisk har vært noen godværsdager også og det sier jeg ikke nei takk til. Men det er altså livet som har vært grått og kjedelig. Ikke det at det har vært ekstra ille på noen vis, men kjedelig med stor K. Jeg tilbringer fortsatt dagene med foten opp så mye som mulig og forflytter meg stort sett mellom soverom, bad, kjøkken og stue. Og så en svingom innom vinterhagen og veranda denne uken da siden værgudene har velsignet oss med litt sol og varme.
Det går unna med lesingen og har nå startet på den siste boken av Tracy Rees som jeg har kjøpt. Og det vil faktisk si alle hennes bøker som er utgitt på norsk. Via kjøp og salg på FB har jeg fått tak i Lucinda Riley sin serie om de syv søstre så da har jeg noe å ta fatt på når jeg er ferdig med “Kjæreste Blue”. Nettflix serien “Good girls” er vi også ferdig med. Heldigvis er det kommet en ny sesong på serien “Virgin river” som jeg ser fram til å se. Brev skriver jeg også, sånn ca ett om dagen. Det er altså ikke det at det ikke er noe å ta seg til. Men det er vel slik at det man ikke kan gjøre, frister mer enn det man kan gjøre, eller får til å gjøre.
Avskjed med Rheinhart
Torsdag reiste vår venninne Rheinhart tilbake til Stavanger etter to uker hos oss. Det har vært hyggelig med selskap og noen så snakke med disse dagene. I tillegg til å være selskapsdame har Rheinhart vært til god hjelp i huset med diverse oppgaver. Hun ble kjørt til Steinkjer for å ta toget derfra til flyplassen og jeg var med for turen sin del. Godt plassert i baksettet med venstre fot i setet. Det ble middag på Sabrura før vi så henne av gårde. Så måtte vi få tak i noen småting mens vi først var på bytur før vi satte nesen hjemover igjen.
På fredag var min kommende guddatter og hennes mor innom en snartur for å ønske meg god bedring og hadde med blomster og sjokolade til meg. Hyggelig det. I går ettermiddag kom guttene hjem fra en ferietur langs kysten av Vestlandet og Sørlandet helt til Oslo. Fikk da en fin orkide av Hamid, for som han sa, det er vanlig å ta med blomster til pasienter.
Blomster fra Alexandra og familien Blomster fra Hamid
Jeg har tidligere nevnt at jeg har lagt ut vårt lille anneks for utleie via airbnb. Nå har vi hatt en og samme gjest i to uker. Og i dag booket han seg for nesten to nye uker. Han bor i Stockholm og er strålende fornøyd med ro og fred og utsikt til beitende kyr og natur. Nå er det jo ikke helt optimalt at jeg ble “pasient” akkurat når han kom hit, men heldigvis er det andre i huset som kan bidra med saker og ting i forhold til utleie.
I forbindelse med dusjing i dag, hadde jeg av ankelortosen og jeg syns foten virket mer hoven enn for noen dager siden. Det er fortsatt store blåflekker her og der så det er ikke bare selve ankelen som fikk seg en smell. Flere av tærne er blå og det er jeg også under foten på motsatt side av bruddet.
Kommende uke har jeg enda mindre på planen enn uken som har gått. Satser selvfølgelig på noen flere soldager slik at det går å sitte ute. Ellers blir det vel lesing og brevskriving det viktigste jeg får gjort i løpet av en dag. De som leser dette og bor i passende besøksavstand, er mer enn velkommen innom på en kopp kaffe eller te. Mulig du må koke kaffen selv da.
Miniblogg legges ned fra 1. september og da er spørsmålet hva det blir med Skuddårspia. Jeg har søkt meg til blogg.no men har ingen ide om det blir godkjent, noe jeg egentlig tviler på. Til det har jeg alt for få lesere. Men jeg prøver i alle fall. Hvis det ikke går, så er alternativene å slutte å blogge eller velge en helt annen plattform. Har allerede sjekket ut et par alternativer. Det som har vært så greit med miniblogg er at det ikke har vært noe teknisk hokuspokus. Jeg er ikke den som ønsker å bruke masse tid på tekniske ting. Jeg vil skrive og poste. Det er heldigvis enda over en måned til første september, så jeg får bruke tiden framover til å vurdere alternativene dersom/når jeg ikke kommer inn på blogg.no.
Vi er alle innom Nav eller det som før var trygdekontoret i løpet av vår levetid. Ikke bare fordi vi er eller har vært arbeidsledige eller sykemeldt, men også pga foreldrepenger, barnetrygd, alderstrygd og en god del andre rettigheter som vi har i kongeriket Norge. Sånn sett er vi alle navere, dette skjellsordet som indikerer at en person sitter hjemme og hever en trygderettighet han eller hun ikke har krav på. Ikke det at folk flest hever trygd de ikke har krav på. Det gjelder kun et fåtall blant oss. Men like fullt har vi alle fått, får eller vil få utbetalt trygd i en eller annen form.
Jeg er i en slik situasjon nå. Jeg er sykemeldt pga ankelbrudd og har som sådant krav på sykepenger. Min datter sier man skal være bra frisk for å ha med NAV å gjøre, og det kan hun ha rett i. For det skal ikke alltid være så enkelt som det burde være. Bortsett fra at sykemeldinger aldri ble sendt fra lege og at perioden jeg ble sykemeldt i ikke samsvarte med tidspunkt for kontroll, så visste ikke jeg at man må ha to sykemeldinger dersom man har to arbeidsforhold, selv om dette er hos samme arbeidsgiver. Og selv om jeg opplyste om dette til begge legene som sykemeldte meg, var det ingen som informerte meg om dette, eller skrev ut to sykemeldinger. Dette oppdaget jeg selv da jeg fikk melding fra NAV om at jeg hadde fått en ny oppgave på NAV.no. Jeg kjenner egentlig at jeg blir helt matt, og skjønner godt at folk blir oppgitt og syns systemet er vanskeligere enn det behøver å være. Ja jeg skjønner på generell basis at dersom man er ansatt i to avdelinger og har ulike arbeidsoppgaver der, så er det ikke selvsagt at man trenger å være sykemeldt fra begge. Det kommer selvfølgelig an på hva en jobber med. I mitt tilfelle fylte lege ut sykemeldingen på papir og der står det klart og tydelig at det gjelder to arbeidsforhold. I NAV sitt system må jeg velge om sykemeldingen gjelder det ene eller det andre. Skal jeg da ta kontakt med sykemelder og be om nok en sykemelding fordi jeg trenger en til hver avdeling? Eller skal jeg bare drite i det og tape sykepenger jeg vitterlig har krav på? For å si det rett ut, det er jammen meg ikke rart at folk gir opp i møtet med NAV og at noen får helt noia når det kommer melding fra NAV. Det gjelder også meg selv om jeg alltid har holdt meg på den smale sti, i hvert fall i forhold til NAV. Alt jeg har lest om NAV og tabber de har gjort, så blir man skeptisk. Jeg har selv opplevd for mange år siden å få følgende svar da jeg spurte om en konkret rettighet jeg hadde hørt om fra andre: «Nei noe sånt finnes ikke» Greit nok at ikke alle saksbehandlere, verken hos NAV eller andre steder, kan alle lover og regler utenat og på rams, men dersom man ikke vet eller er usikker, må det være mulig å svare «Det skal jeg sjekke opp, og så får du svar senere». Alle aksepterer dette. Men å få beskjed om at en rettighet ikke eksisterer når den vitterlig gjorde det, noe jeg fikk bekreftet senere, er ikke greit. Det er ikke den NAV ansattes personlige økonomi dette gjelder, men rettigheter vedtatt av det norske storting. Takket være svaret jeg fikk, tapte jeg tusenvis av kroner.
Når noen av ulike årsaker får utbetalt for mye, da blir de i verste fall dratt til retten og fengslet. Selv om feilen er begått av NAV. Men der har de sikret seg med at det er mottaker sitt ansvar å sjekke feil og gi tilbakemelding om dette. Selv om feilen er gjort av NAV som i mange tilfeller har problemer med å skjønne sitt eget regelverk og retningslinjer, og dermed fatter feilaktige vedtak. Noen av disse vedtakene får alvorlige konsekvenser for den det gjelder. Flere enn meg husker kanskje han som for en sommer eller tre siden fikk avslag på søknad om å dekke strømregningen etter at strømmen var kuttet. Vedkommende brukte medisinsk utstyr som var avhengig av elektrisitet.
Det skjer stadig ting i USA som viser at de nye abortlovene som er innført i noen av landets delstater er til sorg og fortvilelse for den kvinnelige delen av befolkningen. Nylig ble en ti år gammel jente som var blitt gravid etter voldtekt nødt til å reise fra Ohio til nabodelstaten Indiana for å ta abort. Dette fordi en lov som forby alle aborter etter seks uker av graviditeten nylig trådde i kraft i Ohio. Loven gjelder alle gravidtiter, også de som er resultat av voldtekt og incest. President Biden som i det minste stiller seg på amerikanske kvinner side i motsetning til så alt for republikanske mange politikere, viste til denne saken da han undertegnet en presidentordre som skal beskytte kvinner som søker abort i delstater der dette er tillatt. Legen som utførte aborten, er blitt anklaget for å være en abortaktivist som utgir seg for å være lege og som ikke varslet om en graviditet som resultat av et et overgrep. Helsejournaler viser at legen har gjort alt det hun skulle, varslet myndigheter og barnevern. Riksadvokaten prøver å gjøre henne til en forbryter, kanskje for å flytte fokuset bort fra konsekvensene av de nylig vedtatte delstatslovene. Skal det virkelig være slik at et barn på ti år, eller fjorten år eller seksten år for den del, må reise bort med de kostnader det innebærer for å få foretatt abort etter en graviditet som i mange tilfeller er påført dem som et resultat av voldtekt, i noen tilfeller fra nær familie? Er det virkelig slik at dette barnet skal bli ansett som en forbryter for å avbryte en graviditet som verken er ønsket, eller som hennes lille spinkle kropp kanskje ikke en gang vil overleve? Er det virkelig slik at hennes liv har mindre verdi enn livet som så vidt har startet? Er det virkelig slik at hennes liv som kvinne, er mindre verd enn livet til en mannlig voldtektsmann? Ja mener tydeligvis de som har vært med å vedta den nye abortloven i stater som Ohio. Nei og atter nei. Dersom en gutt eller en mann hadde blitt tvunget til å gå gjennom først en voldtekt, så et ni måneder langt svangerskap og så en fødsel, så hadde aldri dette vært tema en gang. Oppfølging hos lege og jordmor gjennom graviditeten koster i USA, det samme gjør en trygg fødsel på sykehus eller fødeklinikk. Svært mange har ikke økonomi til dette, men likevel skal de vær så god bare frem barnet, og det uten noen som helst hjelp fra det offentlige, eller fra de som har vedtatt de nye lovene og dermed bestemt at dette er hva hun må gjøre. Takk og pris for at denne lille jenta på ti år fikk utført en trygg abort, men hva med alle andre jenter rundt om i USA som i årene fremover blir tvunget til å gå gravide mot sin egen vilje.
Flyktninghjelpen publiserer årlig en liste som viser de ti mest glemte fluktkriser i verden. Hensikten er å sette søkelys på situasjonen til menneskene som lever i land og i kriser som sjelden får plass i nyhetene og som aldri får oppmerksomhet eller hjelp fra det internasjonale samfunnet. Gapet mellom disse og krigen i Ukraina er enormt. For første gang er alle de ti krisene på det afrikanske kontinentet. Internasjonale medier dekker sjelden krisene i disse landene. I tillegg er mangelen på pressefrihet noe som forverrer situasjonen. Den tragiske krigen i Ukraina har medført solidaritet blant folk og politisk handling i naboland. Mediene dekker krigen og krisen hele døgnet. Samtidig blir situasjonen for millioner andre mennesker forverret fordi de befinner seg i skyggen av Ukraina. Ukraina har vist oss at handling er mulig, og denne handlingen må være mulig å rette også andre steder. Det kan ikke være slik at de som får fortalt sine historier til utenlandske journalister får hjelp, mens de som aldri noen gang kommer til å få sett utenlandske journalist skal dø fordi vi velger å konsentrer oss om, kanskje en av de mindre flyktningkrisene vi tross alt har i verden nå.
Det er nok mange som trekker et lettelses sukk fordi SAS streiken er over. Mange har ventet på å komme seg hjem fra det store utland, og andre har lurt på om de kom seg dit. Forresten ikke bare til og fra utlandet, men også innad i kongeriket Norge. Natt til mandag ble pilotene enige med ledelsen om en avtale. 450 oppsagte piloter får jobben i SAS tilbake. På den andre siden blir lønningene kuttet med fem prosent og de får flere arbeidstimer per uke. Dette setter en farlig presedens for arbeidsrettigheter i de nordiske land. Arbeidsrettighetene som det har tatt år å kjempe fram og som i dag står sterkt i det norske, og de nordiske samfunnene. Også tidligere har SAS tvunget ansatte til å godta lønnskutt når selskapet har strevd økonomisk. Samtidig belønner ledelsen seg selv med store lønnsøkninger og bonuser. Det er et viktig prinsipp at arbeidsgiver ikke kan sette ned lønnen til en ansatt og at det er den enkelte ansatte som må akseptere lønnskuttet. Likevel er det nå inngått en slik avtale mellom SAS konsernet og de ansattes fagforeninger. Det er ikke greit, og det er unordisk. Det kan sette farlige presedenser for arbeiderrettighetene våre og det må ta slutt. Lederen for SAS pilotene er da heller ikke fornøyd. Ifølge han er det en tragedie for pilotene. SAS hadde økonomiske problem før streiken. De er ikke blitt mindre på de siste to ukene. Flybilletter må refunderes, ekstrakostnader som passasjerene har pådratt seg, likeså. Vil selskapet i det hele tatt klare å komme seg ut av hengemyra de selv har satt seg i. Vil det nok en gang bli pilotene og andre ansatte som må ta støyten mens ledelsen med SAS-sjef Anko van der Werff i spissen igjen bevilger seg store lønnsøkninger. Og dersom van der Werff må gå, eller velger å gå, blir det med millioner i sluttpakke. Noe som de ansatte bare kan drømme om.
