Med denne overskriften skulle man kanskje tro at dette skal handle om korona, men det gjør det altså ikke. Derimot handler det om de menneskene som klarer å vri alt positivt til negativt når det gjelder et konkret tema, eller rettere sagt når det handler om andre enn Ola og Kari Nordmann.
Jeg leste nettopp en artikkel om en tyrkisk mann som kom til Norge i 2008 gjennom familiegjenforening. Han fant seg en praksisplass på en lokal Coop butikk for å lære seg det norske språket bedre og raskere enn gjennom norsk opplæringen han fikk av det offentlige. Han jobbet der gratis i et halvt år før han etter hvert ble fast ansatt og senere fikk tilbud om sjefsjobb i den samme butikkjeden. Man skulle jo tro dette var en glad sak om en person som har stått på for å klare seg selv og ikke ligge det norske samfunnet mer til byrde enn folk flest. Men hva leser jeg av kommentarer til denne artikkelen. Joda, mange har tydeligvis ikke lest mer enn overskriften og antar at NAV har gitt han økonomisk hjelp som nordmenn ikke får. Den hjelpen han fikk, var at NAV ordnet med det formelle etter at han selv hadde funnet praksisplassen. Galt er det når utlendinger ikke jobber, og jammen er det galt når de klarer seg så bra som denne karen har gjort. Det samme har jeg lest i andre kommentarfelt om unge mennesker som på en eller annen måte har utmerket seg positivt, det være seg utdannelse eller jobb eller alt mulig annet, etter få år her i landet. Noen (ganske mange faktisk) klarer alltid å vri det til noe negativt.
Kommentarene på artikkelen sporer etter hvert totalt av, og det blir en debatt om hvorvidt asylsøkere/flyktninger/innvandrere, spesielt muslimer kan jobbe på norske aldersinstitusjoner. En person skriver:
«Gamle nordmenn/kvinner som i dag lever på norske sykehjem og som var med på å bygge Norge, har ikke nødvendigvis glede av å bli stelt av mennesker med en fremmed kultur og et språk de ikke forstår!»
og
«Gamle norske mennesker er selvfølgelig ikke komfortabel med å bli behandlet av kvinner med islamistiske hodeplagg! Det mest skremmende er at de samme snakker dårlig norsk, meget alvorlig mtp de gamles sykeforløp!»
Vi kan alle være enige i at en arbeidstaker på en helseinstitusjon, enten det er et sykehus eller en aldersinstitusjon, må snakke godt nok norsk til at det ikke blir forviklinger, misforståelser og i verste fall feil behandlinger. Men selv jeg, som snakker godt norsk vil jeg si, men har en dialekt veldig ulik fra stedet jeg bor, blir misforstått innimellom. Burde jeg da ikke jobbe i helsevesenet? Selv har jeg problemer med å skjønne dansker, folk fra Skåne og enkelte norske dialekter, men ikke ville jeg ha neket å gå til en dansk lege av den grunn. Jeg tror at de fleste eldre nordmenn og kvinner er takknemlig og glade for god pleie og omsorg, enten den blir gitt av en trønder, nordlending eller afghaner. Og hvordan i all verden kan kulturen til en utenlandskfødt person være til hinder for at de ikke kan yte god pleie og omsorg? Om de spiser ris til middag og ikke poteter, hva har det å si? Om de har lunsjpakke uten skinke på skiva, hva spiller det for en rolle? Om de hører på musikk fra andre verdensdeler hjemme hos seg selv, spiser mat med mye krydder som er fremmedartet for norske 90 åringer, hva betyr det? Om de feirer id sammen med familie og venner, hva har det å si for deres evne til å gjøre en god jobb? Om de heter Miera eller Noor og ikke Mona eller Nina, hva spiller det for noen rolle? Ja, noen utenlandske navn kan være vanskelig å uttale, men det betyr vel ikke at de gjør en dårligere jobb?
På de aller fleste helseinstitusjoner er det arbeidsantrekk og om da en av flere tilfeldigvis skulle bruke hijab, gjør det henne til en dårligere sykepleier? Eller vil de gamle bli direkte skremt av henne? Jeg tenker at de fleste på 80 + som tross alt har opplevd en fem år lang krig her i landet og kanskje har opplevd langt mer traumatiske ting enn en hijab, vil takle hijaben helt utmerket. Tyske soldater med våpen trampende inn der de bodde må da ha satt større spor hos et menneske enn en sykepleier eller assistent som kommer stille og rolig inn på rommet til gamlemor på sykehjemmet. Jeg vil tro at et varmt smil betyr mye mer enn hvilket ansikt som smiler til deg. Etter det jeg vet og har lest, så er det mange norsk helseinstitusjoner som ville slitt dersom det ikke skulle jobbe utenlandsfødte personer der. Kanskje er det nettopp disse som får hjulene til å gå rundt på denne arbeidsplassen.
Men likevel er de ikke gode nok for enkelte mennesker som alltid klare å vri det positive til noe negativt når det handler om Abdul eller Aisha. Slike må leve et dårlig liv. Dette er sikkert stygt sagt, men jeg må satse på at slike personer nettopp kommer til å bli pleiet av en kvinne født i Syria eller en mann født i Afghanistan, så har de da muligheten til å fraskrive seg pleie og behandling om de er like tøffe i trynet som det de viser når de sitter bak et tastatur.
Irritert, men likevel
Klem fra
Skuddårspia