Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for en del uker siden at episoder av «Huset på prærien» ble sendt på ettermiddagstid på en av våre TV-kanaler. Siden har vi ofte sett på familien Ingalls og deres gjøren og laden i en liten landsby i Minnesota. Serien er basert på bøkene til Laura Ingalls Wilder som omhandler hennes egen oppvekst. Laura Ingalls Wilder levde fra 1867-1957.
Sist uke ble det vist en episode hvor tyfusen herjet i en nabolandsby og hvor legen ble rodd over til denne landsbyen av far Ingalls og vennen Mr. Edwards. Vel tilbake i egen landsby, fikk barn og voksne beskjed om å gå i karantene og ikke ha kontakt med andre mennesker for å hindre at smitten også skulle komme dit. Men de skysset legen over til den andre landsbyen, tok Edwards i mørkret imot en og drakk fra en flaske sprit fra en mann som var smittet av tyfus. Dermed brakte han smitten med tilbake til eget hjem og smittet datteren Alicia. Selv hadde han hatt tyfus tidligere og var immun. Han valgte å ta datteren med til en koie et stykke fra gården for å pleie henne der i god avstand fra resten av familien. En dag da jentene Mary, Laura og Carrie Ingalls gikk for å plukke bringebær, finner Laura ut at hun vil gå til denne koien med bringebær til Alicia. Hun lover søstrene at hun skal sette kurven med bringebær utenfor døren og så komme rett tilbake. Utenfor koien høre hun Alicia ynke seg og rope på pappaen sin som har gått for å hente vann i elven. Laura velger å gå inn til Alicia og der finner Edwards henne litt senere og jager henne hjem. Om natten våkner Laura av at det klør på kroppen og ser at også hun har fått røde utslett. Hun skriver da et brev til foreldrene og forteller at hun har gått til koien til Edwards for ikke å smitte resten av familien. Legen blir hentet tilbake av far Ingalls, og kommer ut til koien for å se til tyfus pasientene. Da finner han ut at Laura ikke har tyfus, men bare fått utslett av eføy, og lettelsen er stor i familien Ingalls. Lille Alicia er i mellomtiden også blitt frisk.
Hva er moralen i denne historien? Også tidligere i verdenshistorien har det vært gjennomført karantene pga smittsomme sykdommer (tyfus er en bakterie og ikke et virus som korona), og menneskene som levde på denne tiden skjønte at for å hindre sykdommer å spre seg, måtte de isolere seg fra andre. Og når noen først er smittet, er isolasjon det som må til for å ikke smitte andre. Sykdommene smitter ved personlig kontakt, som da Edwards holdt i og drakk fra en flaske som en tyfus smittet mann gav han. Så lite skal det noen ganger til, også for å spre korona viruset. Som i dag hvor mange velger å vende det døve øret til når det gjelder smittevernreglene, så gjør også Laura Ingalls dette. Hun tar kontakt med nabojenta som er syk av tyfus til tross for å ha fått beskjed om å holde seg unna alle andre mennesker. Når Laura oppdager utslett på kroppen, tror hun selvfølgelig at hun er smittet av tyfus. Heldigvis var det ikke tyfus, men hun følte nok samme redselen som mennesker av i dag føler når de frykter de kan være smittet av korona. For å slippe en slik engstelse, er det bare en ting å gjøre, holde avstand og gjøre sitt til at man ikke risikerer å bli smittet selv eller å spre smitte videre.
Klem fra
Skuddårspia
