Jeg har med viten og vilje latt være å følge med på valget i USA, men det har jo så klart nesten ikke vært til å unngå at noe har sluppet gjennom radaren også hos meg. Ikke vet jeg i skrivende stund hvem som faktisk vinner, all den tid Joe Biden så vidt jeg forstår allerede er utnevnt til vinner, mens Donald Trump også hevder å ha vunnet. Tror det skal bli kaotiske tilstander der borte, akkurat som det ikke har vært kaotisk nok de siste årene, under valgkampen og ikke minst på grunn av korona situasjonen. Hamid har fortalt at etter siste valget i Afghanistan hevdet to stykker at de hadde vunnet og var president i landet. Det blir vel slik i USA også. At landet får to presidenter som styrer parallelt med hverandre en stund. Bare tiden vil vise. 

Korona viruset bare fortsetter å spre seg rundt om i samfunnet. Det settes stadig nye tvilsomme rekorder i antall smittede dag for dag. Mange sier de er mette av alle tiltakene og restriksjonen de må leve med nå. Jeg tenker at måneder hvor man holder avstand og begrenser antall personer man har kontakt med er verd det hvis/når antall smittede begynner å minke. Eller er det slik at den enkeltes personlige fridom til å gjøre hva han eller hun til enhver tid ønsker, er viktigere enn fellesskapet? I så fall blir korona og covid-19 noe vi må leve med til lenge etter at vaksine er tilgjengelig. Det er jo slik at selv om vaksine etter hvert blir tilgjengelig her i landet, så er ikke alle innbyggerne vaksinert første dagen. Det kan, og vil garantert ta tid. Og enn så lenge må vi alle gjøre vårt til å hindre at viruset sprer seg. Vi må respektere de retningslinjer og regler som kommer, lokalt og nasjonalt. Så får det være at bursdagsfesten ikke blir slik en hadde planlagt eller at det blir hjemmeeksamen i år også. Noe må vi alle ofre for samfunnets beste. Mine foreldre vokste opp under andre verdenskrig, og de restriksjoner de måtte leve med, ikke bare noen måneder, men faktisk i fem hele år, var langt verre enn det vi nå opplever. Blant annet var det rasjonering på matvarer, og vi i Norge i dag kan fortsatt spise oss stappmette på det beste som finnes å sette på bordet. Selv om det er en pandemi over hele verden. Bare dette ene er det verd å tenke på og sette pris på. 

Av alle uviktige ting i livet, er fotball den mest viktige, sies det. Som tidligere fotballspiller, vet jeg ikke om jeg er 100% enig i dette, men det er ingen tvil om at fotball setter følelser i sving hos mange. Denne siste uken har det vært diskusjoner hvorvidt det norske landslaget skulle få dra ut i Europe for å spille landskamper. Både Norges lag og lag de skulle spille mot, har spillere som har testet positivt for covid-19. Skal da spillerne på laget ha andre, og mindre strenge regelverk å forholde seg til, enn når du og jeg er nærkontakt med en smittet? Nei det syns jeg faktisk ikke, og derfor er støtter jeg helt avgjørelsen til helsedirektoratet om at Norge ikke fikk reise ut av landet for å spille kamp mot Romania eller at Israels landslag fikk komme til Norge og spille kamp. Fotball er følelser, og fotballforbund og andre er aldeles ikke enig i disse avgjørelsene. I den situasjonen Norge, og andre land er i nå, må vi sette følelser til side og bruke hodet først og fremst. 

Vi er halvveis i november, og snart banker desember på døren. Advent og juletid. Noe å glede seg til for alle, så får vi håpe alle har noen å feire sammen med. Jeg elsker å lage adventspakkekalendere. Ikke bare får mann og voksne barn hver sin, men flere andre også. Blant annet har jeg på min Instagram konto har jeg i år gitt bort to stykker kalendere. Jeg ser noen kaller det julekalender og ikke adventskalender. Julen starter offisielt når landets kirkeklokker kimer på ettermiddagen den 24.desember. Tiden før jul kalles advent, og i den lutherske og den romersk-katolske kirke omfatter advent de fire ukene før jul. Advent markerer ventetiden fram mot jul. Kalenderne åpner vi i adventstiden, ergo er det en adventskalender og ikke en julekalender. 

Klem fra 

Skuddårspia