Jeg har skrevet tidligere om fotballspilleren Erling Braut Haaland som har signert kontrakt med Manchester City som har eiere i de Forente Arabiske Emirater. Nå har Team Haaland og Viaplay som viser Premier League blitt businesspartnere. Dette innebærer blant annet at Haaland vil få en rolle som Viaplay ambassadør i alle land der Viaplay har rettighetene til Premier League. Er det flere enn meg som reagerer på dette? Hørt om bukken og havresekken? Det vil være vanskelig å vite hvorvidt tidligere fotballspiller Jan Åge Fjørtoft opptrer nøytralt ovenfor Braut Haaland i alt som har med sistnevnte å gjøre.
Hvalrossen Frøya har skapt mye oppstyr i media. Frøya har forårsaket skade på båter i Oslofjorden, mennesker har ikke ville latt henne være i fred, men oppsøkt henne for å ta bilder sammen med henne. I tillegg er det slik at en hvalross ikke hører hjemme så langt sør som Oslo, men har sitt naturlige habitat nær tilknytning til iskanten og i drivisen i Arktis, vanligvis nord for 58. breddegrad. Den er et flokkdyr. Alle disse punktene var årsaken til at det til slutt ble besluttet å avlive henne. Det er ifølge mange såpass fryktelig at det er startet en innsamlingsaksjon for reise en statue av henne. Og den eneste årsaken er en personifisering av Frøya. Å ta vare på henne har ikke noe med å ta vare på hvalrossbestanden. Det lever 30 000 hvalrosser i Nord-Atlanteren så en Frøya fra eller til betyr ingenting. Det er utlyst 28 nye letelisenser etter olje i Barentshavet ikke langt unna der hvalrossen holder til. Det har det ikke vært mye snakk om, men en avlivet hvalross i Oslofjorden må få sin egen statue til minne om seg.
Den finske statsministeren Sanna Marin er i hardt vær for tiden. Og ikke på grunn av NATO søknader eller andre særdeles viktige politiske saker. Men fordi hun har vært på fest sammen med venner, drukket alkohol og danset og nå er videoen fra denne festen er kommet oss andre for øre og øye. Jeg er den første til å mene at personer i offentligheten, og spesielt politikere, må holde seg innenfor de lover og regelverk som finnes, og som politikere er med på å bestemme for hele befolkningen. De må gå foran som et godt forbilde. Om en politiker kjører i fylla langt over tillatt hastighet, så er h*n langt fra noe godt forbilde for andre. Om en politiker drikker seg skitfull og ruller rundt halvnaken på gaten så tar det seg ikke spesielt bra ut. Men også politikere og statsministre må få lov å være sammen med venner, drikke alkohol og danse. Alkohol er lovlig vare både i Finland og i Norge, og dans er bra for helsen. Så fortsett å dans du Sanna.
Det er godt å få litt luft under vingene, og det har jeg fått denne uka. Tirsdag var jeg på planleggingsdag sammen med kollegaer i barnehagen og øvrige ansatte innenfor skole- og oppvekst. Det var foredrag med Elin Gullesen Bratt om relasjoner, relasjonsbygging og relasjonskompetansen. Det var et svært interessant og engasjerende foredrag og oppgavene vi fikk underveis gav noen og enhver noen aha opplevelser.
Onsdag var det kontroll på sykehuset i Namsos. Røntgenbilder viser at ankelbruddet gror som det skal, men er ikke ferdig grodd. Jeg er fortsatt hoven og stiv i ankelleddet. Jeg skal nå belaste foten uten ankelortosen, men må fortsatt sitte høyt med foten pga hevelsen. Jeg er tilbake i jobb i barnehagen kommende uke, mens jeg fortsatt er sykemeldt fra jobben på kjøkkenet. Der er det ikke like enkelt å tilrettelegge arbeidsdagen. Enten er jeg på jobb, eller så er jeg ikke på jobb. Jeg kan ikke bare gjør litt, beboerne må få servert alle sine måltider. Det er ikke så enkelt å sette seg ned å legge foten høyt heller for det er ikke snakk om et minutt av gangen, men ganske mye mer enn det.
Etter sykehusbesøket fikk vi (medbrakt sjåfør må vite) gjort unna noen ærender og var innom sønnen en snartur for å drikke kaffe. Han har nettopp startet å studere sykepleie på Universitetet Nord, og må prioritere lesing og studier framover framfor å besøke foreldre hver helg som han kunne da han gikk videregående.
Fra Namsos kjørte vi direkte til Steinkjer og Inderøy og den gyldne omvei. Hadde to fine halvdager med god mat og input både kulturelt og naturelt. Absolutt godt å komme seg litt hjemmefra og se noe annet enn eget hjem. Jeg trengte det så absolutt.
Vi overnattet på Saga hotellVeggmaleri Skulptur av Nils Aas i Mustrøparken
Apropos leser, nå har jeg lest ferdig bok nummer fire om de syv søstre og er godt i gang med bok fem. Det går så absolutt unna for å si det sånn.
Som hos de fleste norske familier, serveres det noe ekstra godt på lørdagskveldene hos oss. Det kan bla være pizza, pai eller nachos. Denne lørdagen ble det ost og kjeks og det er snaddermat. Jeg er veldig glad i ost og kan spise blåmuggost sånn som den er.
Nå til uken skal jeg jobbe fem dager a fire timer, og det tror jeg blir akkurat passe. Jeg blir fortsatt sliten av å stå/gå mye, det er vel noen muskler som har forfalt disse ukene som trenger tid på opptrening.
På vår lille ekskursjon til Inderøy og den gylne omvei overnattet vi på Saga Hotell som også er galleri og workshop. Hotellet drives av Elisabeth Nordeng Aanes som har forvandlet et gammelt sagbruk som stod til nedfalls til et moderne men hjemmekoselig lite hotell med seks rom, hvorav et bebos av eieren. Hvis jeg husker riktig, så ble sagbruket nedlagt på begynnelsen av 1900 tallet og var nesten til nedfalls da Elisabeth overtok det.
Den gamle sagen
Hotellet ligger vakkert til helt nede ved vannet, der Borgenfjorden møter tidevannsstrømmen som har gitt navnet til kommunesenteret Straumen. Mye av det gamle fra den gang bygningen var sag er tatt vare på, blant annet er det gamle bølgeblikktaket både vegger og tak i det nye hotellet. Gamle sikringer er brukt som dørskilt. Nå var vi av naturlige årsaker bare inne på rommet vi selv bebodde, men her var full komfort i kombinasjon med eldre møbler og interiør. I og med at oppholdsrom og kjøkken også brukes av eieren, er bilder på veggene enten fra hennes egen oppvekst og av eldre familiemedlemmer eller egne foto. Elisabeth fortalte villig vekk fra sin egen oppvekst og fra sitt eget liv, det var mer som å være på besøk hos en kjenning enn å overnatte på et hotell. Hun fortalte blant annet at da besteforeldrenes hus skulle tømmes, var hun og forsynte seg med det meste av møbler og ting og tang som var brukbart for å benytte i sin egen saga. Hotellet har fått navnet Saga fordi det var et sagbruk, men når en tenker på at ordet Saga i norrøn språkbruk betyr fortelling, så kan navnet passe på mer enn en måte. Hotellet er virkelig en fortelling i seg selv med alt det den inneholder og det eieren kan fortelle av sin historie.
Barneseng med foto av eieren over sengaVegg av bølgeblikktakRom nr 6 i en gammel sikring
Den viktigste årsaken til at jeg booket rom på Saga, var i tillegg til at bildene viste det som så ut et hjemmekoselig hotell, frokosten som tidligere gjester skrøt av. Mat er viktig for meg, og godt mat. Jeg har spist min del av trasige hotellfrokoster med tørt kjøpbrød for å nevne noe. Her fikk vi både servert nybakt brød og diverse pålegg som i all hovedsak var lokalt tilvirket, i hvert fall så kortreist som det var mulig å få det. Dette er noe som gir ekstra stjerne i margen fra meg. Det er ikke utenkelig at vi kommer tilbake til Saga hotell ved en senere anledning, uansett anbefaler jeg et opphold her for de som måtte ta turen via den gyldne omvei eller kjører langs E6 og trenger et rom for natten.
Etter så mye stillesitting og innesitting denne sommeren, har det klødd etter å oppleve noe mer enn min egen stue. Det ble derfor til at jeg booket et døgn på et lite hotell på Inderøy fra onsdag til torsdag etter at jeg hadde vært til kontroll på sykehuset med min ankel.
Inderøy er en kommune sør for Steinkjer. Kommunesenteret Straumen ble kåret til Norges mest attraktive tettsted i 2020. Siden 1996 har området vært markedsført som «den gyldne omvei». Langs denne omveien fra E6 finnes det kunstverksteder, spisesteder, gårdsmatprodusenter, galleri, skulpturpark og kunstmuseum, historiske minnesmerker og overnattingssteder med det lille ekstra.
Det tar 12 minutter å kjøre langs E6, den Gyldne omvei tar 8 minutter mer. I teorien. Jeg var her første gang sammen med min lille familie ei helg for ca 16/17 år siden. To dager ble for lite for å oppleve det som omveien har å tilby. Senere har jeg vært her på to dagsbesøk pluss middag på en av spisestedene som er en del av den gyldne omvei. Og nå igjen to små dager. Alt for lite egentlig, men det gir en liten smak på hva man kan oppleve her.
Gatekunst Utsikt over Straumen fra Øynaparken Dag Arvid og meg i MuustrøparkenSkulpturen Stavhopperen Kaffe og pai på Kjerringa me’ StraumenMiddelalderkirken Hustad kirke
Hans Rotmo synger så i visa om gravølet til skogsmester Dammen. For de som ikke vet hva sodd er, så består det av kjøttkraft med fåre- og storfekjøtt eller elgkjøtt, poteter. Gulrøtter og soddboller bestående av sauekjøtt. Denne retten blir ofte servert til festlige anledninger, og til mindre festlige anledninger som begravelse, som bryllup og konfirmasjon, årsmøter med videre i Trøndelagen. Jeg som ikke er oppvokst her, har ærlig talk lurt mer enn en gang på hvorfor så mange serverer sodd som festmat. Enkelt er det å lage og servere, men noen kulinarisk høydare i matvegen er det så aldeles ikke. I dagens Namdalsavis (lokalavis som utgis i Namsos) kom NA spaltisten med et innlegg om sodd som jeg helt og fullt deler, selv om jeg ikke akkurat vil gå så langt som å si at det er djevelen som har skapt sodden. Ikke drikker jeg øl heller for å skylle med sodden med. For 100 år siden og mer kan jeg gå med på at sodd kunne være festmat, da var tidene trange og det å få seg et varmt måltid mat var ikke alle forunt. Men ikke i dag, når det finnes så mye annet godt å velge mellom til bryllup og fest. Trøndelag har da også spesielt mye gode råvarer, så at sodd er festmat her er og blir en stor gåte for meg. Den dagen det skal holdes gravøl for meg, enten det blir her eller der, blir det verken suppe eller sodd som blir servert. Den saken er klar.
Min siste uke har vært som de forgående, stille og rolig. De dagene det er sol og god nok temperatur til å sitte ute, tar jeg boken jeg leser med ut for å lese. Ellers leser jeg innomhus. Nå er jeg på siste halvdel av bok nummer tre i Lucinda Rileys serie om de syv søstre.
En av bakdelene med å ha så mye tid tilgjengelig er for min del at jeg har delvis gått amok på nettbutikker, og nå kommer det pakker i hopetall. Det meste er kalendergaver og julegaver for flere år framover. Ja selv om vi bare er i midten av august, så er jeg godt i gang med juleforberedelser. Slik må det være når jeg har barn, familie og venner langt borte og det koster en formue å sende noe pr post. Da må jeg sørge for å få avlevert gaver når vi treffes, og det skjer i september. Jeg har pakket og gjort klar fire adventskalendere så langt. En av disse er allerede avlevert sammen med julegavene til vedkommende. Fram til slutten av september blir det pakking av julegaver og en del bursdagsgaver, så da har jeg litt annet å ta meg til i hvert fall.
En av mange esker som har dumpet inn via posten/post nord den senere tid
Over det ganske land er det vist en overflod av modne multebær etter som jeg ser på sosiale medier. Noen av disse har havnet i vår fryser, men de er ikke plukket av meg. Det er mannen i huset som er av gårde for å sørge for at vi har bær til julas multekrem pluss litt til.
Litt av årets multebærfangst
Uke 33 som vi akkurat har startet på, har litt mer spennende på programmet. I morgen er det planleggingsdag i barnehagen og jeg skal av gårde sammen med mine kollegaer der. Så har jeg avtale på sykehuset på onsdag. Blir spennende å høre hva legen har å si. Jeg er fortsatt hoven rundt ankelen og den er i tillegg helt stiv som ikke er spesielt rart tatt i betraktning at den har vært låst i samme stilling nå i ca 1,5 måned. Så har vi en liten overnattingstur på programmet som jeg gleder meg til. Det blir godt å komme seg litt bort og se noe annet for et par dager.
Ikke bare har jeg til dels snudd døgnet i løpet av denne tiden jeg har vært sykemeldt, men jeg sliter også med å sove. I natt for eksempel var jeg i seng rundt halv to. Så våknet jeg allerede i fire tiden og fikk ikke sove, så jeg stod like gjerne opp igjen i stedet for å ligge å vri meg i sengen.
Leste slutten av den andre boken i serien om de syv søstre av Lucinda Riley. Hovedpersonen Ally, eller Alcyone, oppholder seg i Bergen og det er jo alltid interessant å lese bøker av utenlandske forfattere hvor handlingen foregår i Norge. For de av dere som har lest bøkene om de syv søstre, så vet dere at Ally finner sin biologiske far og tvillingbror i Bergen. Hun kommer fra en musikalsk familie, og selv studerte hun musikk i sine yngre dager før seilingen overtok all hennes tid. En av de melodiene som har fulgt Ally gjennom livet, og som hun også på slutten av boken spiller åpningstonene til under en konsert i Bergen, er Morgenstemning som Edward Grieg skrev som en del av scenemusikken til Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt.
Jeg er en person som stort sett trives i mitt eget selskap og som har interesserer og hobbyer hvor jeg ikke trenger andre rundt meg, lese for eksempel. Samtidig er jeg sosial og har ingen problemer med å lukke boken eller sette vaskebøtta fram meg dersom noen foreslår om jeg vil være med på et eller annet. Etter å ha være «»bak lås og slå» over en måned nå på grunn av ankelbrudd, er det ingen hemmelighet at jeg kjeder meg enormt. Når alt jeg får gjort i løpet av en dag er å skrive brev og lese, og jeg ikke har mulighet til å ta meg en tur hvor jeg måtte ønske, da går det på helsa løs for min del. Ja så ille er det, at jeg i går utbrøt at dersom det hadde gått tog forbi her, så hadde jeg kastet meg framfor.
I 2014 brakk jeg også ankelen, da på høyre fot, og måtte også holde meg innendørs i uker og måneder. Da var jeg faktisk sykemeldt i over fire måneder, så situasjonen var på sett og vis enda kjedeligere. Det jeg opplevde da og som gjentar seg nå, er at jeg ikke fikk en eneste tekstmelding om hvordan det gikk, eller telefon eller besøk. Greit nok at jeg ikke har all verdenes med venner rundt om, men at ingen, bortsett fra min gamle mor og arbeidsgiver, tenker tanken på at jeg kanskje ville syns det var hyggelig med litt oppmerksomhet og ikke minst besøk fordi dagene mine er sørgelig ensformige for tiden, er en smule trist. Jeg vet i hvert fall at dersom en av mine bekjente eller venner havner i samme situasjon, så kommer jeg til å stå først i køen for å høre hvordan det går og om jeg kan være til hjelp med noe, om ikke annet en prat og en kopp kaffe eller te ved kjøkkenbordet. Det koster så lite, men betyr så mye.
Kvinnesykdommer har jevnt over hatt mindre fokus og blitt forsket mindre på enn sykdommer som oftest rammer menn. En av disse kvinnesykdommene er endometriose. Den rammer opp mot hver tiende kvinne i fertil alder. Likevel er det bare 1,6 prosent som får riktig diagnose. Og det gjerne etter årevis med kraftige smerter. Mange blir avfeid hos legen med at det er normalt med smerter under menstruasjonen. Derfor går det gjerne mange år og utallige legebesøk og behandlinger før de blir tatt på alvor og de får en diagnose som forklarer de kraftige blødningene og kraftigere smerter enn hva som er vanlig for en kvinne som menstruerer. Ikke bare er dette vondt og slitsomt for den det gjelder, men studier har vist at kvinner med denne underlivssykdommen i snitt taper 11 timer med produktivitet i løpet av en arbeidsuke. Dermed får sykdommen også store sosialøkonomiske konsekvenser. Men hvorfor er det slik at kvinnesykdommer ikke blir tatt på alvor eller neglisjert? Hvorfor har hjerte/kar sykdommer blitt forsket på i årevis og hvorfor blir pasienter hvor det mistenkes slike sykdommer sporenstreks sendt til sykehus, mens kvinner som lider i mange år pga endometriose bare får beskjed om at dette må de som kvinne lære seg å leve med, det er en del av det å være kvinne? Jeg bare spør!
Jeg har selv ved flere anledninger opplevd å få servert mat jeg ikke har vært 100% fornøyd med. I beste fall gir jeg beskjed, men oftest spiser jeg maten uten noe som helst slags oppstyr. Andre tar til våpen når noe slikt skjer. En kunde som fikk servert kalde pommes frites på en McDonald’s-restaurant i New York, kontaktet sin sønn som så i neste omgang tok med skytevåpen og konfronterte den ansatte i kassen. Deretter ble den ansatte skutt utenfor restauranten. Den ansatte døde senere av skadene.
Fra McDonalds i New York til McDonalds i Sarpsborg. Der mistet en ambulansearbeider en pasientjournal. Heldigvis ble denne funnet av noen som tok kontakt med AMK-sentralen og journalen ble deretter hentet. Menneskelige feil kan skje alle, men sykejournaler bør ikke ligge verken i lommene på ambulansearbeidere eller på gulvene på McDonalds.
Norske myndigheter har nylig uttrykt skuffelse over Taliban. For min egen del så må jeg si at Taliban aldri har gjort annet enn å skuffe. Eller, egentlig har jeg aldri hatt store forhåpninger til dem, i motsetning til hva norske myndigheter tydeligvis har hatt. Besøket noen av lederne i Taliban hadde her i Norge i januar i år, var helt klart bortkastet. Naiviteten må ha vært stor dersom noen faktisk trodde eller hadde forhåpninger om at det ville komme noe godt ut av de samtalene som ble holdt med terrorgruppen som nå styrer Afghanistan. Årsaken til at norske myndigheter nå utrykker skuffelse, er at en av lederne av terrororganisasjonen al-Quida ble skutt in Kabul, og at faktum at han befant seg nettopp der, er et tegn på at det fortsatt er kontakt mellom de to organisasjonene. Dette til tross for at Taliban har gitt løfter om at Afghanistan ikke skal bli et fristed for internasjonale terrororganisasjoner. Det siste er vel årsaken til at verdenssamfunnet har latt det afghanske folket i stikken. Så lenge vi kan sove noenlunde trygt, spiller det ingen rolle om et helt folk ikke verken kan sove eller leve trygd. Generelt går utviklingen i Afghanistan feil vei, spesielt når det gjelder menneskerettigheter. Kvinner og jenter har mistet det lille de hadde av frihet, skolegang er innskrenket vesentlig og påbud om burka og niqab utendørs gjør ikke akkurat at kvinners rettigheter er noe Taliban har imøtekommet norske myndigheter på. Det er grunn til å være skuffet, men ærlig talt, ikke noe av dette kunne være noen bombe for noen, andre enn de som har hatt skylapper på når det gjelder Taliban.
Jeg skrev for en uke siden om rettsaken mot radiovert og konspirasjonsteoretiker Alex Jones som har hevdet at skoleskytingen ved Sandy Hook barneskole i 2012 var iscenesatt av skuespillere. Nå er Jones dømt til å betale de sørgende foreldrene til avdøde Jesse Lewis flere titalls millioner dollar. I tillegg kan han ble tiltalt for mened fordi han under rettsaken benektet å ha sendt eller mottatt tekstmeldinger angående Sandy Hook, noe som ble motbevist da telefonen hans ble sjekket. I tillegg venter ham ytterligere tre andre rettsaker vedrørende Sandy Hooks massakren. Erstatningen til Jesse Lewis foreldre vil aldri skaffe sønnen tilbake, men vil være et plaster på såret for å årevis ha blitt mistrodd på at sønnen faktisk noen gang har levd og dødd.
Enda ei uke har passert. Det betyr heldigvis at jeg er ei uke nærmere sykehuskontroll og at det kanskje snart er tilbake til normale tilstander. Selv om det ikke er slik at jeg raser rundt når jeg ikke er hemmet av et ankelbrudd, så blir jeg jo litt agelaus over at jeg ikke kommer meg noen steder og at jeg på en måte har mistet friheten med å kunne gjøre noe om jeg vil.
Jeg har nå lest ferdig første boken av Lucinda Riley om de seks jentene som blir adoptert fra alle verdenshjørner og som vokser opp som søstre i Sveits. Bøkene er tykke, mellom 500 og 800 sider, men det er klart jeg får lest en del når jeg verken skal på jobb eller andre steder. I går kveld startet jeg bok nr to i serien, handlingen der foregår i Norge, så det blir jo spennende å lese.
Første boken om de syv søstre
Jeg har tidligere nevnt at vi leier ut annekset gjennom Airbnb. På tirsdag reiste en svenske etter å ha leid i over tre uker. Han hadde først leid i to uker, men likte seg så godt at det ble vel en uke ekstra. I går kveld kom det en engelskmann på motorsykkel som kun trengte ei seng og tak over hodet for natta. Om det blir noen suksess og noe jeg kommer til å tjene noe særlig på, er vanskelig å si, men det er i hvert fall greit å ha noe å pusle med. Ja akkurat nå må jeg ha hjelp selvfølgelig til klargjøring mellom hver gjest, men satser på at jeg selv er i stand til det om ikke alt for lenge.
Tirsdag var det meldt ok vær, så da bestemte vi oss for en ny Sverigetur. Det ble høyfjellsområdet Stekenjobb på grensen mellom Vasterbotten lan og Jamtland lan. Vi kjørte helt til Klimfjell og var på tilbaketuren innom Ankarede. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ta turen på nytt når jeg er i stand til å komme meg ut i terrenget. Om det blir allerede i høst eller om det må vente til neste år, er ikke godt å spå.
Høyeste punkt 876 meter Ankarede kapellSamisk museum på Ankarede
Fredag var vi bedt på kaffe til et vennepar av oss. Hyggelig å se andre mennesker enn bare oss selv. Jeg antar at den dagen jeg kan gå uten ankelortose og krykker, så blir det massevis av besøksrunder på meg. Selv om jeg kanskje tenker at egentlig er det jeg som skulle hatt besøk. Nåja, man kan vel ikke få alt her i verden.
Kommende uke blir nok minst like rolig som uken som har gått. Stesønnen reiser nordover i morgen etter å ha vært her siden slutten av juni. Nå venter han to år med lærlingetid. Om været blir bra utover uken, og mannen i huset kan ta seg fri fra gårdsarbeid, så håper jeg vi kan kjøre oss en tur et eller annet sted for at jeg skal få sett noe annet enn mitt eget hus.
