Jeg er en person som stort sett trives i mitt eget selskap og som har interesserer og hobbyer hvor jeg ikke trenger andre rundt meg, lese for eksempel. Samtidig er jeg sosial og har ingen problemer med å lukke boken eller sette vaskebøtta fram meg dersom noen foreslår om jeg vil være med på et eller annet. Etter å ha være «»bak lås og slå» over en måned nå på grunn av ankelbrudd, er det ingen hemmelighet at jeg kjeder meg enormt. Når alt jeg får gjort i løpet av en dag er å skrive brev og lese, og jeg ikke har mulighet til å ta meg en tur hvor jeg måtte ønske, da går det på helsa løs for min del. Ja så ille er det, at jeg i går utbrøt at dersom det hadde gått tog forbi her, så hadde jeg kastet meg framfor.
I 2014 brakk jeg også ankelen, da på høyre fot, og måtte også holde meg innendørs i uker og måneder. Da var jeg faktisk sykemeldt i over fire måneder, så situasjonen var på sett og vis enda kjedeligere. Det jeg opplevde da og som gjentar seg nå, er at jeg ikke fikk en eneste tekstmelding om hvordan det gikk, eller telefon eller besøk. Greit nok at jeg ikke har all verdenes med venner rundt om, men at ingen, bortsett fra min gamle mor og arbeidsgiver, tenker tanken på at jeg kanskje ville syns det var hyggelig med litt oppmerksomhet og ikke minst besøk fordi dagene mine er sørgelig ensformige for tiden, er en smule trist. Jeg vet i hvert fall at dersom en av mine bekjente eller venner havner i samme situasjon, så kommer jeg til å stå først i køen for å høre hvordan det går og om jeg kan være til hjelp med noe, om ikke annet en prat og en kopp kaffe eller te ved kjøkkenbordet. Det koster så lite, men betyr så mye.
