Enda ei uke har passert.  Det betyr heldigvis at jeg er ei uke nærmere sykehuskontroll og at det kanskje snart er tilbake til normale tilstander. Selv om det ikke er slik at jeg raser rundt når jeg ikke er hemmet av et ankelbrudd, så blir jeg jo litt agelaus over at jeg ikke kommer meg noen steder og at jeg på en måte har mistet friheten med å kunne gjøre noe om jeg vil.

Jeg har nå lest ferdig første boken av Lucinda Riley om de seks jentene som blir adoptert fra alle verdenshjørner og som vokser opp som søstre i Sveits. Bøkene er tykke, mellom 500 og 800 sider, men det er klart jeg får lest en del når jeg verken skal på jobb eller andre steder. I går kveld startet jeg bok nr to i serien, handlingen der foregår i Norge, så det blir jo spennende å lese.

Jeg har tidligere nevnt at vi leier ut annekset gjennom Airbnb. På tirsdag reiste en svenske etter å ha leid i over tre uker. Han hadde først leid i to uker, men likte seg så godt at det ble vel en uke ekstra. I går kveld kom det en engelskmann på motorsykkel som kun trengte ei seng og tak over hodet for natta. Om det blir noen suksess og noe jeg kommer til å tjene noe særlig på, er vanskelig å si, men det er i hvert fall greit å ha noe å pusle med. Ja akkurat nå må jeg ha hjelp selvfølgelig til klargjøring mellom hver gjest, men satser på at jeg selv er i stand til det om ikke alt for lenge. 

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Tirsdag var det meldt ok vær, så da bestemte vi oss for en ny Sverigetur. Det ble høyfjellsområdet Stekenjobb på grensen mellom Vasterbotten lan og Jamtland lan. Vi kjørte helt til Klimfjell og var på tilbaketuren innom Ankarede. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ta turen på nytt når jeg er i stand til å komme meg ut i terrenget. Om det blir allerede i høst eller om det må vente til neste år, er ikke godt å spå. 

Fredag var vi bedt på kaffe til et vennepar av oss. Hyggelig å se andre mennesker enn bare oss selv. Jeg antar at den dagen jeg kan gå uten ankelortose og krykker, så blir det massevis av besøksrunder på meg. Selv om jeg kanskje tenker at egentlig er det jeg som skulle hatt besøk. Nåja, man kan vel ikke få alt her i verden.

Kommende uke blir nok minst like rolig som uken som har gått. Stesønnen reiser nordover i morgen etter å ha vært her siden slutten av juni. Nå venter han to år med lærlingetid. Om været blir bra utover uken, og mannen i huset kan ta seg fri fra gårdsarbeid, så håper jeg vi kan kjøre oss en tur et eller annet sted for at jeg skal få sett noe annet enn mitt eget hus. 

Klem fra

Skuddårspia