Kvinnesykdommer har jevnt over hatt mindre fokus og blitt forsket mindre på enn sykdommer som oftest rammer menn. En av disse kvinnesykdommene er endometriose. Den rammer opp mot hver tiende kvinne i fertil alder. Likevel er det bare 1,6 prosent som får riktig diagnose. Og det gjerne etter årevis med kraftige smerter. Mange blir avfeid hos legen med at det er normalt med smerter under menstruasjonen. Derfor går det gjerne mange år og utallige legebesøk og behandlinger før de blir tatt på alvor og de får en diagnose som forklarer de kraftige blødningene og kraftigere smerter enn hva som er vanlig for en kvinne som menstruerer. Ikke bare er dette vondt og slitsomt for den det gjelder, men studier har vist at kvinner med denne underlivssykdommen i snitt taper 11 timer med produktivitet i løpet av en arbeidsuke. Dermed får sykdommen også store sosialøkonomiske konsekvenser. Men hvorfor er det slik at kvinnesykdommer ikke blir tatt på alvor eller neglisjert? Hvorfor har hjerte/kar sykdommer blitt forsket på i årevis og hvorfor blir pasienter hvor det mistenkes slike sykdommer sporenstreks sendt til sykehus, mens kvinner som lider i mange år pga endometriose bare får beskjed om at dette må de som kvinne lære seg å leve med, det er en del av det å være kvinne? Jeg bare spør!
Jeg har selv ved flere anledninger opplevd å få servert mat jeg ikke har vært 100% fornøyd med. I beste fall gir jeg beskjed, men oftest spiser jeg maten uten noe som helst slags oppstyr. Andre tar til våpen når noe slikt skjer. En kunde som fikk servert kalde pommes frites på en McDonald’s-restaurant i New York, kontaktet sin sønn som så i neste omgang tok med skytevåpen og konfronterte den ansatte i kassen. Deretter ble den ansatte skutt utenfor restauranten. Den ansatte døde senere av skadene.
Fra McDonalds i New York til McDonalds i Sarpsborg. Der mistet en ambulansearbeider en pasientjournal. Heldigvis ble denne funnet av noen som tok kontakt med AMK-sentralen og journalen ble deretter hentet. Menneskelige feil kan skje alle, men sykejournaler bør ikke ligge verken i lommene på ambulansearbeidere eller på gulvene på McDonalds.
Norske myndigheter har nylig uttrykt skuffelse over Taliban. For min egen del så må jeg si at Taliban aldri har gjort annet enn å skuffe. Eller, egentlig har jeg aldri hatt store forhåpninger til dem, i motsetning til hva norske myndigheter tydeligvis har hatt. Besøket noen av lederne i Taliban hadde her i Norge i januar i år, var helt klart bortkastet. Naiviteten må ha vært stor dersom noen faktisk trodde eller hadde forhåpninger om at det ville komme noe godt ut av de samtalene som ble holdt med terrorgruppen som nå styrer Afghanistan. Årsaken til at norske myndigheter nå utrykker skuffelse, er at en av lederne av terrororganisasjonen al-Quida ble skutt in Kabul, og at faktum at han befant seg nettopp der, er et tegn på at det fortsatt er kontakt mellom de to organisasjonene. Dette til tross for at Taliban har gitt løfter om at Afghanistan ikke skal bli et fristed for internasjonale terrororganisasjoner. Det siste er vel årsaken til at verdenssamfunnet har latt det afghanske folket i stikken. Så lenge vi kan sove noenlunde trygt, spiller det ingen rolle om et helt folk ikke verken kan sove eller leve trygd. Generelt går utviklingen i Afghanistan feil vei, spesielt når det gjelder menneskerettigheter. Kvinner og jenter har mistet det lille de hadde av frihet, skolegang er innskrenket vesentlig og påbud om burka og niqab utendørs gjør ikke akkurat at kvinners rettigheter er noe Taliban har imøtekommet norske myndigheter på. Det er grunn til å være skuffet, men ærlig talt, ikke noe av dette kunne være noen bombe for noen, andre enn de som har hatt skylapper på når det gjelder Taliban.
Jeg skrev for en uke siden om rettsaken mot radiovert og konspirasjonsteoretiker Alex Jones som har hevdet at skoleskytingen ved Sandy Hook barneskole i 2012 var iscenesatt av skuespillere. Nå er Jones dømt til å betale de sørgende foreldrene til avdøde Jesse Lewis flere titalls millioner dollar. I tillegg kan han ble tiltalt for mened fordi han under rettsaken benektet å ha sendt eller mottatt tekstmeldinger angående Sandy Hook, noe som ble motbevist da telefonen hans ble sjekket. I tillegg venter ham ytterligere tre andre rettsaker vedrørende Sandy Hooks massakren. Erstatningen til Jesse Lewis foreldre vil aldri skaffe sønnen tilbake, men vil være et plaster på såret for å årevis ha blitt mistrodd på at sønnen faktisk noen gang har levd og dødd.
Klem fra
Skuddårspia