Skuddårspia De små ting i livet og de store ting i verden

Uken startet rolig. Mandag tok jeg tog fra Trondheim og hjem til Lierne etter flytting og utvasking av leiligheten til min datter. Så ble det to rolige dager, før to dager med jobb i barnehagen.

Jeg har gått jevnlig hos fysioterapeut etter siste sykehuskontroll etter ankelbruddet. Etter timen der på fredag, var vi enige begge to om at det ikke er behov for flere timer der, da det går såpass bra med foten. Den er fortsatt stiv i selve leddet, og hoven etter å ha stått og gått en hel dag, men langt mindre enn bare for noen uker siden. Jeg har fått øvelser av fysioterapeuten som jeg bare må fortsette å gjøre, både for stivheten, styrken og balansen.

Lørdag spilte damelaget til Lierne volleyballkamp mot Førde VBK. Og siden jeg verken hadde arbeidshelg eller var bortreist, måtte jeg selvfølgelig i hallen og se kampen direkte i stedet for via streaming. Det var fult hus og stormende jubel, men dessverre var det Førde som trakk det lengste strået. Lierne tapte 1-3 med knepne tap i alle sett, og rykket med det ned fra 2 plassen til 3.plassen på tabellen i Mizunoligaen.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Samme ettermiddag var jeg innom barnehagen jeg jobber og stjal med meg noen stemorsblomster som jeg brukte til å prøve en oppskrift på vårkjeks postet på Instagram av @foodie.yuki. Nå ble det riktignok høstkjeks og ikke vårkjeks, men kjeksene ble dekorative med blomstene på.

Søndag ble en rolig og stille dag. Mannen i huset var på jakt, og jeg slappet av med litt tv-titting og brevskriving. Etter middag ryddet vi annekset jeg leier ut via Airbnb og stengte det av for vinteren. Det blir mulighet å leie igjen fra mai neste år. På kvelden ble det film på Netflix slik vi bruker å avslutte helgen.

Denne uken står foruten jobb både i barnehagen og på kjøkkenet, tur til Trondheim på programmet. Der blir det en bedre middag, konsert og besøk hos datteren.

Ellers så listen vinteren seg nærmere og nærmere. I dag tidlig hadde bilen is på rutene og jeg hørte av en kollega at det hadde vært minus seks grader seint i går kveld. Det var heftig vær midt i uken, storm i Biscaya som jeg bruker å si, men der bladene på trærne enda holder stand, er det fine høstfarger.

Klem fra

Skuddårsåia

Etter at den kurdiske kvinnen Mahsa Amini ble arrestert og drept i Iran for feil bruk av hijab, har det vært massive protester i landet, Kvinner i alle aldre har kastet og brent hijaben og studenter har også protestert mot prestestyret i landet. Nylig deltok den kvinnelige iranske klatreren Elnaz Rekabi i det asiatiske mesterskapet i Sør-Korea uten hijab. Med unntak av en melding på hennes Instagram var det lenge ikke livstegn fra henne. Det spekuleres i om meldingen publisert på IG er skrevet under press. Det som skjer i Iran nå, har gitt enkelte i vestlige land et påskudd til å ville forby hijab. Men er det ikke like ille å nekte noen å bruke et klesplagg som å tvinge noen til å bruke det samme klesplagget? Muslimske kvinner i Norge og andre land må for all del kunne bruke hijab i det offentlige rom om de selv ønsker det. Det er bruken av tvang det er noe galt med, ikke bruken i seg selv.

Det nye viaplay serien Powerwoman har fått kritikk av mange. Selv har jeg ikke sett den, bare lest en del om den. Her blir fem sterke kvinner, visstnok foregangsfigurer på sine felt, fulgt av et kamerateam gjennom hverdagen. De fem er Leah Isadora Behn, Ingeborg Heldal, Iman Meskini, Isabelle Ringnes og Anita Krohn Traaseth. Hva har så disse fem gjort for å bli betegnet som foregangskvinner? Anita Krohn Traaseth er en næringslivsleder. Hun har vært administrerende direktør i Innovasjon Norge og administrerende direktør i Hewlett-Packard Norge og er nå styreleder i en rekke selskaper og organisasjoner, blant annet Bocuse d’Or Norge. Isabelle Ringnes er foruten å være deltaker i programmet «Alle mot alle» og datter til eiendomsmilliardær Christian Ringnes, også gründer, foredragsholder, skribent og har skapt sitt eget teknologi- og likestillingsselskap. Iman Meskini er skuespiller, kjent fra ungdomsserien Skam. Hun har også deltatt i kjendisversjonen av «71 grader nord». Ingeborg Heldal er journalist og redaktør for kvinnemagasinet KK og har også deltatt i flere TV program. Leah Isadora Behn er i tillegg til å være datter av prinsesse Martha Louise også influenser og modell. Med unntak av kanskje førstnevnte Krohn Traaseth er de fire andre etter min mening ikke mer foregangskvinner enn mange andre. Influenser finnes det flust av i det norske samfunnet, og mange påvirker i langt mer viktige saker enn sminke slik prinsessedatteren gjør. I et lite land som Norge skal det lite til for å kunne kalle seg kjendis, og mange av disse går igjen i stort sett alle Realty-program som finnes her til lands. Nå burde jeg kanskje ha sett noen episoder av Powerwoman før jeg uttaler meg så bombastisk som det jeg gjør, men ingen av disse er spesielt kraftkvinner i den forstand som jeg ville ha brukt ordet. Men jeg digger Iman Meskini og følger henne på Instagram, og hun har kanskje gjort at andre muslimske kvinner her til lands ser at det går an å få til noe selv om man er både kvinne og muslim, og i tillegg går med hijab som jo Meskini gjør.

I Storbritannia var det søndag en demonstrasjon mot Kinas president utenfor det kinesiske konsulatet. En mann som deltok i denne demonstrasjonen, skal ha blitt dratt inn på konsulatets eiendom og banket opp av vakter. Britisk politi som var vitne til hendelsen, har ikke jurisdiksjon som det så fint heter i krim- og politiserier, på konsulatets eiendom. Mannen som ble utsatt for juling, ble skadd og tilbrakte natten på sykehus. Ansatte på ambassader kan ikke stilles for retten i det landet konsulatet ligger, da de i likhet med kongehusene har immunitet. Når slike ting som dette skjer, da tenker jeg at denne immuniteten må komme til en ende. Forbrytelser kan ikke skje åpenlyst, eller i det skjulte for den del, og så er det så enkelt at det bare er å vise til immuniteten.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Klem fra

Skuddårspia

Jammen har det gått en hel uke siden mitt forrige innlegg. Det betyr bare at jeg har vært veldig opptatt den siste uken.

Mandag og tirsdag jobbet jeg i barnehagen, og onsdag satt jeg på med en arbeidskollega til Trondheim. Hun skulle besøke barn og barnebarn i skolens høstferie, mens jeg skulle hjelpe datteren med å flytte. De neste dagene, fram til i dag tidlig, gikk med på å kjøre flyttelass, vaske ut i den gamle leiligheten, flytte inn i den nye, et par turer på Ikea, både for å hente henger og kjøpe TV-benk og annet småtteri. Jeg fikk omsider tak i veggfestet klaffebord til å ha i annekset jeg leier ut via Airbnb. Vi jobbet fra morgen til kveld og det ble knapt tid til å spise. I går kveld da vi kunne si oss fornøyde med å ha fått tømt flytteesker og søppelsekker med klær og fått alt på plass i skuffer og skap, og Indianne Marjolein hadde fått så og si alt av interiør på rett plass, bestilte vi sushi som vi hentet hjem og spiste i ei hyggelig leilighet med levende lys på bordet. Gjesterommet som hun skal bruke til kontor, er riktignok en smule kaotisk enda, da hun venter på at husverten skal sette inn et ekstra skap i gangen og selv få på plass et skap på gjesterom/kontor når hun ser hvordan hun må plassere kontorplass mm.

I dag tidlig tok jeg lokaltog til Trondheim Sentralstasjon, og derfra nordgående dagtog opp til Grong. Derfra ble det tilbringer (drosje til busspris, et tilbud vi har hatt her i gamle nord Trøndelag fylke i mange år) hjem. Ikke bare var det tidlig opp i dag, men regner med jeg var ekstra sliten etter flyttingen, det ble i hvertfall til av jeg sov mesteparten av de 1,5 timene fra Grong stasjon og hjem. Og enda hadde jeg mest lyst å bare legge meg nedpå da jeg kom hjem, i stedet ble det litt småpusk her og der, en telefonsamtale med min gamle mor som var så uheldig å ramle ut av ei seng i slutten av september og pådro seg et kompresjonsbrudd, og en kopp kaffe og en bit sjokolade med katten Sitare som eneste selskap. Ikke så dårlig selskap det, hun var i allefall veldig glad for å se matmor hjemme igjen. Mannen i huset dro på reinslaktning i dag tidlig, og ventes ikke hjem før seint i kveld, så jeg må nok holde meg selv med selskap i kveld, noe jeg klarer helt utmerket da jeg stort sett trives i eget selskap.

Kommende uke har jeg jobb bare en dag som jeg vet om pr nå og så har jeg time hos fysioterapeut på fredag. Ellers regner jeg med det kommer til å blir en stille og rolig uke uten noe ekstra av noe slag.

Ha en fin uke!

Klem fra

Skuddårspia

Nok en uke er gått, og det er absolutt høst ute. Noe regn, noe vind, og vi har fått en forsmak på vinteren her jeg bor. Det har vært snø i fjellene og i helga var det sågar snø på veien på ca 550 meter over havet. Nå i kveld var det ti grader ute, så det er å håpe at det enda blir en stund før vinteren virkelig setter inn, men at den kommer, det er sikkert.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Uken startet med en del fridager, som var deilig etter å ha vært på farten nesten siden 17.september. I slutten av uken hadde jeg tre arbeidsdager, deriblant min første arbeidshelg på kjøkkenet etter at jeg brakk ankelen i juli. Det var gjort litt tilrettelegging for å lette arbeidet mitt, og med en flink og lettbedt assistent, gikk det i grunnen ganske greit selv om jeg hadde smerter i det jeg på en plansje over ankelens anatomi finner ut må være rullebeinet. Vurderte smertestillende både lørdag kveld og søndag morgen, men det gikk over i løpet av dagen.

Det var kanelbollens dag den 4.oktober og jeg heiv meg rundt på ettermiddagen og bakte en liten porsjon kanelsnurrer. Dagen etter var det potetens dag, og da ble det raspaball til middag.

Onsdag var jeg på treff i Kjærringklubben. De andre som var til stede, hadde alle store fine strikkeprosjekt med, og strikkepinnene gikk flittig. Ja til og med jeg hadde med strikketøy denne gangen. I 2021 bestemte jeg at 2022 skulle bli året jeg lærte meg å strikke kjøkkenkluter. Nå kan jeg jo strikke rettmasker fram og tilbake, og er nå på min andre ensfargede klut med bare rettmasker, men tenker at jeg etter hvert må prøve meg på to farger og/eller noe form for mønster. Men ett sted må man jo begynne.

Fredag var hele halve bygda på forestillingen “Artighet varer lengst” med herrene Kveli, Rånes og Bremseth etter at hjørnesteinsbedriften Baxt Lierne sponset 200 billetter til bygdefolket. Jeg, Dag Arvid og Hamid var dit, og i likhet med resten av lokalet, lo vi høyt og hjertelig under den 1,5 times lange forestillingen for artig var det. Deretter var det pizzabuffet og pub for de som var interessert i det.

Søndag hadde det lokale kvinnelige volleyball-laget kamp i Mizunoligaen og spilte hjemme mot Koll fra Ski. På mirakuløst vis klarte de å snu resultatet fra å ligge under 17-24 i tredje settet til å vinne settet 27-25. Lierne vant kampen 3-1. Dessverre hadde jeg ikke mulighet til å se kampen direkte da jeg var på jobb, men jeg snikkikket på kampen via stream i en rolig periode før middagsserveringen. Neste helg spiller de borte mot Tromsø og da blir det igjen å se kampen via stream før neste hjemmekamp den 22. oktober mot Førde. Da skal jeg være benket og klar for heiarop fra tribunen.

Så mye mer har vel ikke skjedd forrige uke som jevnt over var stille og rolig. Nå denne uken er det først et par arbeidsdager i barnehagen, så reiser jeg til Trondheim for å hjelpe min datter å flytte og vaske ut nåværende leilighet. Er ikke tilbake igjen før mandag om en uke.

Klem fra

Skuddårspia

Den 5.november er det potetens dag. Den markeres årlig onsdag i uke 40. Derfor ble det raspeballer til middag hos oss, etter oppskrift fra matprat.no

Men først litt potethistorie. Poteten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men kom til Europa på 1500 tallet. Poteten ble spesielt populær da mange land i Europa opplevde matmangel på 1700 tallet. I Norge hadde vi “potetprester” som oppfordret folk til å dyrke potet fordi den vokste villig nesten over alt. Uten poteten har nok mange flere sultet i hjel, ikke bare her til lands, men også rundt om i Europa. Potet er viktig fordi den inneholder kostfiber, vitaminer og mineraler og er en god kilde til vitamin C. Poteter inneholder ca. 80 % vann og har mye færre kalorier enn eks. ris og pasta. Siden poteten også i stor grad er produsert i Norge er det også et kortreist og bærekraftig valg. Poteten har en så nøytral og behagelig smak, og er både anvendelig og tilgjengelig, rimelig og god. Potet kan brukes til det meste og er en viktig ingrediens i mange nordmenns daglige kosthold. Mange av den eldre garde hevder det ikke er middag dersom det ikke serveres potet til.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Raspeballer, eller raspaballer som jeg sier på min nordlandsdialekt lager jeg slik:

300 g potet kokes og skrelles. 700 gr potet skrelles og rives. Klem ut litt av vesken. Mos eller riv de kokte potene, og bland rå og kokte poteter med 1 ts salt (litt lite etter min smak) og 3 dl byggmel. Lag raspeballer med ei skje og legg i en stor kjele med kjøttkraft/buljong eller lettsaltet vann. La småkoke i 30-40 minutter avhengig av størrelse.

Tilbehøret er forskjellig fra landsdel til landsdel. I mitt barndomshjem ble den lagd med en bit saltkjøtt/flesk inne i selve ballen, og eneste tilbehør var smeltet smør. Andre serverer den med saltkjøtt og kålrotstappe. Her i Trøndelag heter retten “klubb og dupp” hvor duppen er en saus lagd av brunost og med stekt bacon til. Tilbehøret får være opp til den enkelte, og jeg kan spise den på alle måter, men en ting hører med, kald melk.

Klem fra

Skuddårspia

Nok en gang har en skole i en bydel i Kabul hvor befolkningen i hovedsak er Hazara, vært utsatt for en selvmordsbomber. Ikke nok med det, men bomben ble sprengt ved kvinnedelen i en kjønnsdelt studiesal. Salen var full av elever som gjennomførte en tentamen som forberedelse for opptak til høyere utdanning. Dødstallet har passert 50, de aller fleste av disse er unge jenter. Hazaraene er en forfulgt og undertrykket minoritet i Afghanistan, og de aller fleste er sjiamuslimer. Hazaraene har gjennom århundrer blir utsatt for noen av de verste overgrepene i Afghanistans historie. Ingen har så langt påtatt seg ansvaret for angrepet, men IS har tidligere stått bak angrep i samme område mot jenter, skoler og moskeer. Angrepet har utløst kvinne demonstrasjoner i Kabul og andre afganske byer. Taliban har stanset flere av disse protestene, ofte ved å skyte i lufte og banke opp demonstranter. Etter at Taliban kom til makten igjen i Afghanistan har resten av verden i all hovedsak vendt landet ryggen. Befolkningen, spesielt jenter/kvinner og Hazara har fått en langt tøffere hverdag. Det skjer fortsatt angrep på institusjoner og enkeltmennesker. De som tilhører Hazaraene opplever situasjonen som folkemord som verden utenfor lukker øynene til.

Fra Afghanistan til Iran. Situasjonen for kvinner i Iran er ikke særlig bedre der. For får uker siden ble den kurdiske kvinnen Jina Mahsa Amini drept da hun ble banket opp av det såkalte moralpolitiet fordi hijaben, ifølge dem, ikke var korrekt påført. Dette drapet har avstedkommet demonstrasjoner og protester flere steder i landet. Det har vært demonstrasjoner hvor kvinner har tatt av sin hijab og brent den på bål. Studenter har byttet ut forelesningssalen med gateprotester og streik. Studentenes engasjement har spredt seg i hele landet, og blir sett på som en trussel fra regimet. Flere universiteter har blitt omringet og angrepet av landets sikkerhetsstyrker. Flere studenter er nå savnet, fengslet, torturert og drept. Situasjonen er kritisk og kaotisk.

Her i Norge klager vi på drivstoffprisene, matvareprisene og strømpriser. Rett nok er det mange her i landet som sliter økonomisk i disse dager, men flertallet klarer seg greit. Det er forbruket det er noe feil med hos oss dersom vi på den ene siden syns bensinen er for dyr og på den andre siden reiser på ferie utenlands flere ganger i året. Vi må håpe vi her i landet aldri får slike tilstander som i Afghanistan og Iran, eller for den del Ukraina. Krigen der er en av årsakene til at matvareprisene har økt den senere tid. Vi må kanskje spise mindre og billigere mat, mens i de nevnte landene har de kanskje ikke mat i det hele tatt på middagsbordet. I den grad de skulle ha et bord og tak over hodet.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Klem fra

Skuddårspia

Nok en måned av 2022 har passert som et hurtigtog, tiden virkelig raser av gårde. Om to måneder åpner de av oss som har adventskalendere allerede luke tre. Og puff, så er 2022 også over. Men før den tid, la meg fortelle deg om min siste september uke.

Tirsdag var jeg til frisøren og fikk frisket opp hårfargen. Ikke en kul neonfarge denne gangen, men mørk brun. Hvorvidt tiden med rosa, blått og gult er over, gjenstår å se, men akkurat nå er det i hvert fall en mer normal farge for en eldre dame som meg.

Tirsdag kveld satte mann og jeg nesen nordover. Skulle helt til Storsteinnes i Troms i anledningen eldste sønn sin 30 års dag. Første etappe gikk til Mosjøen hvor vi overnattet i ei leilighet leid via Airbnb. Tidlig oppe dagen etter for å gjennomføre etappe to på reisen nordover. Været var upåklagelig, kaldt, men for det meste blikkstille og naturen viste seg fra sin beste side i sin høstskrud. Dessverre var det ikke tid å stoppe overalt hvor jeg ville for å ta bilder. Plukket opp min mor på stesønn Jack på turen nordover, og ankom Storsteinnes i ni tiden på kvelden.

Dagen etter tok vi turen inn til Tromsø by ca ni mil unna. Det ble lunsj på Jordbærpikene og litt shopping på flere av oss. Så avleverte vi min mor hos min niese Annika som bor i Tromsø, før vi selv fant leiligheten vi skulle overnatte i til dagen etter. Fant og fant, det tok sin tid, når gater mangler vegskilt og bygninger mangler adressenummer, er et ikke alltid så enkelt. Leiligheten var stor og fin, og vi fikk gjort oss i stand til kveldens finere middag. Vi hadde bord på Emmas Drømmekjøkken og litt mindre enn en time før, var vi benket i vinbaren i første etasje for en drink før middag. Det ble så syv retters middag med tilhørende vin (damene) og øl (gutta), i realiteten var det vel egentlig ti serveringer med aperitiff, hvilerett og konfekt til sist. Nydelig mat som det tok tre timer å få i seg. Etter Emmas, dro vi innom en bar i byen for en siste kveldsdrink før vi tok drosje tilbake til leiligheten.

Dagen derpå bar et tilbake til Storsteinnes, hentet mor/bestemor på vegen samt gjorde noen siste innkjøp først. Resten av dagen gikk med til forberedelser til neste dags bursdagsselskap. Lagde terrazzo ostekake og Baileys mousse til en sjokoladekake. Ei venninne, Tone, stakk også innom for å hilse på. Ikke ofte vi møtes etter at jeg flyttet fra Storsteinnes i 2007. Middag var det den nybakte 30 åringen som stod for, tunfisk i karri, men også kaldt Benjamins spesial i familien fordi han gjerne og spiser dette hver eneste uke.

Lørdag var det flere forberedelser, montering og pynting av kaker. Kakebunnene jeg hadde bakt hjemme, hadde ikke alle tålt reisen like godt, men fikk da montert noe som lignet kaker. Klokka fire var det storinnrykk av familie og venner av bursdagsbarnet. Kaffe og kaker ble servert, gaver ble åpnet og Benjamin storkoste seg.

Søndag satte vi nesen sørover før åtte på morgenene. Foruten å nå hjem før det ble alt for seint, skulle Jack ta buss hjem fra Bjerkvik på formiddagen og det var om å ikke miste den. Neste buss gikk ikke før på ettermiddagen. Vi fryktet det verste med hensyn til tid da vi kom oppi ei bilulykke, men det ble heldigvis ikke så lang venting, så vi rakk bussen med god margin. Selv var vi ikke hjemme før nærmere midnatt, nokså slitne etter en lang dag i bil. Godt vi ikke kjører denne strekningen så veldig ofte, selv om det gjerne skulle vært oftere, både for å treffe Benjamin og venner på Storsteinnes.

Denne kommende uke, har jeg så langt et skift i barnehagen, det blir treff blant strikkedamene i Kjerringklubben (jeg er den eneste som ikke strikker) og jeg har time hos fysioterapeut. Denne første uken av oktober, blir også min første arbeidshelg etter ankelbruddet i juli. Er veldig spent på hvordan det kommer til å gå, og gruer meg sant og si en smule. Er også spent på hva slags sko jeg har som passer begge føttene.

Klem fra

Skuddårspia

I går kjørte jeg E6 fra midt i Nordland sørover til Nord-Trøndelag. Mine betraktninger denne uken baserer seg på observasjoner langs vegen og saker som ble nevnt på riksdekkende radio under reisen.

I en av nordlandskommunene observerte jeg to stykk mannfolk som plukket søppel langs vegen. Det var sikkert dessverre et nødvendig stykke arbeid, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det hadde vært bedre å bruke arbeidskraften til disse to (og andre som gjør tilsvarende jobb) til noe langt mer samfunnsnyttig. Men fordi det for enkelte mennesker er så alt for enkelt å sveive ned bilvinduet og kaste ut alskens søppel, så må arbeidskraft og penger brukes på å plukke opp disse menneskenes søppel. Jeg har god lyst å filleriste sånne folk, er det ikke mulig å samle opp søppel og kaste enten i en søppelkontainer/dunk langs vegen eller i eget søppel ved hjemkomst.

En kvinnelig hesteeier som måtte avlive hesten sin og valgte å spise kjøttet, har visst fått passet påskrevet. Man spiser visstnok ikke dyr som har navn. For det første, hestekjøtt er fantastisk godt, og har du ikke smakt det, så bør du gjøre det om du får muligheten. Dernest, hesten måtte likevel bøte med livet, så hvorfor var det så hårreisende å utnytte den ressursen kjøttet faktisk er. Sist, men ikke minst, selv om det er mindre vanlig nå for tiden enn tidligere, så er det fortsatt de som har navn på kyr, sauer og geiter. Og i hvert fall de to førstnevnte dyreslagene er helt vanlig middagsmat her i landet. Betyr det at kjøttet fra ei Dagros, Litago og Staslin må kasseres fordi eierne har valgt å gi de navn i tillegg til nummeret de har i øret? De storfe som blir født på gården hvor jeg bor, får alle navn etter fødselen, både kviger og oksekalver. Selv om vi ikke slakter dyr hjemme og jeg ikke aner på hvilke middagsbord vår Harmonia, Fagerlin eller Marmelade havner, så har jeg selv ingen problemer med å tilberede eller få servert kjøtt fra kyrne som beiter utenfor hos oss. Ei heller fårikål med kjøtt fra sauen eller lammet Dolly.

Putin skal skrive ut 300000 nye soldater, dvs personer som har erfaring fra det russiske militæret fra tidligere. Det må vel bety at spesialoperasjonen, eller krig som folk utenfor Russland sier, i Ukraina skal intensiveres. Det skjer samtidig som det skal holdes folkeavstemning i de russisk kontrollerte fylkene i Øst-Ukraina om folket der ønsker at områdene skal innlemmes i Russland eller ikke. Uansett hva resultatet av folkeavstemningen i virkeligheten blir, så blir det russisk pass for innbyggerne der fra neste måned. Den saken er det vel liten tvil om. Alle de nye soldatene skal vel enten erstatte døde, skadde og deserterte russiske soldater, eller inngå i forsvaret av Putins nye stykke Russland.

Som sagt, jeg tilbrakte gårdagen i bil og ei halv uke tidligere det samme. Mange fine fotomotiv passerte jeg på vegen, men de nye superraske vegene som bygges gir bilister knapt nok en mulighet til å raste utenfor vegen eller stoppe i 2 minutter for å ta et bilde. Å stoppe midt på vegen er særlig lurt, og avkjørsler til annet enn bygninger langs vegen, er mangelvare. Her skal trafikken fram raskest mulig, og den som ønsker å stoppe, har knapt en mulighet. Kjære dere som planlegger framtidige vegutbygginger, kunne dere ikke ha planlagt noen flere muligheter for å svinge av vegen. På bolighus er karnapper ekstra kostbare, regner med det er det samme med en rasteplass på en veg, men det burde vært mulig å få til noen flere av disse innenfor de astronomiske budsjettene som skal til få å utbedre en vegstrekning.

Klem fra

Skuddårspia

Det var som kjent riksdagsvalg i Sverige her om dagen. Hva som blir resultatet, er i skrivende stund uvisst. I mellomtiden har den tidligere svenske toppbloggeren Isabella Löwengrip uttrykt frustrasjon over at de som har stemt borgerlig blir trakassert, blir kalt rasister, får trusler og mister følgere på sosial medier. Folk får stemme hva de vil for meg, både i Norge og i Sverige uten at de skal bli trakassert eller få trusler. Det er faktisk en uskikk i den offentlige debatten. Men dersom de uttrykker seg rasistisk, da må de også forvente å bli kalt rasister. Og hva følgere angår, hver og en må da jammen få velge selv hvem vi vil følge på sosiale medier ut fra egne interesser og preferanser. Det kan da ikke komme som en bombe på denne damen at hun og andre mister følgere fordi de gir uttrykk for en mening som andre ikke er enig i. Det skjer alle, uansett hva slags konto de har på Instagram og hva de enn blogger om.

Da synes jeg Gry Hege Henriksen har litt mer å klage på. Det har hun også gjort. I et håp om at avslag på parkeringstillatelse for handicap vil bli omgjort. For seks år siden fikk hun lungebetennelse som gikk i blodet, medførte blod blodforgiftning og streptokokkinfeksjon. Resultatet ble at legene måtte amputere armer og bein. Etter rehabilitering og opptrening på Sunnaas sykehus, vendte hun tilbake til hverdagen og jobber som ingeniør i oljebransjen, foredragsholder og kursleder.  Både som ingeniør og næringsdrivende reiser hun mye rundt til kunder. For det første er hun avhengig av å kunne parkere så nært som mulig, for det andre er hun avhengig av å åpne bildøren helt for å komme seg inn og ut av bilen. Men i avslaget fra kommunen står det:

«Dersom det er vanskelig ved et apotek, en butikk eller ett bestemt kjøpesenter, kan man velge et annet hvor parkeringssituasjonen er bedre. I utgangspunktet er det også mulig å legge handlerunden til en tid på døgnet hvor det er mindre trafikk, og dermed også lettere å parkere nær bestemmelsesstedet»

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Henriksen opplever det som svært diskriminerende at hun som mangler både armer og bein, og er avhengig av fire proteser, har vanskelig for å forflytte seg på egne ben og må kunne komme seg inn og ut av egen bil, ikke kan utføre ærender osv på et tidspunkt hun selv ønsker å gjøre det. Et arbeidsmøte kan ikke utsettes og et cafebesøk med venner må også passe vennene. For å få det nødvendige parkeringstillatelsen, må søkers lege vurdere om søker har nedsatt evne til å gå, som ble gjort da Henriksen fikk innvilget handicap parkering for fire år siden. Hennes fastlege uttrykt at han ofte opplever at pasienter må bekrefte og dokumentere diagnoser som vil vare livet ut. Verken armer eller bein vil komme til å gro ut. Men det burde gro noen flere hjerneceller på saksbehandlerne i denne saken.

Hytteeiere er redde, jeg kan lese at de også er fortvilet og paniske. De rett og slett raser fordi de ikke får strømstøtte i motsetning til eiere av primær- og sekundærbolig (utleie- eller pendlerbolig). Derfor er hytteeierne bekymret for om de klarer å betale kommende vinters strømregninger. De samme bekymringene har også andre mennesker som ikke eier hytte. De eier kanskje ikke egen bolig, men leier. De har kanskje i årevis bekymret seg for hvordan de skal klare å betale en helt ordinær strømregning, andre ordinære regninger, hvordan de skal få råd til middag neste uke eller om eldstesønnen får nye vintersko denne måneden eller neste. Det kaller jeg virkelige bekymringer. Eierne av store hytter som drar av gårde med store strømregninger i denne tiden, får skru ned strømmen maksimalt så de unngår at vann- og kloakk fryser, og så får de holde seg hjemme. Lederen i Norges hytteforbund hevder at norsk hytteliv kommer til å bli fullstendig ødelagt og at det går ut over distriktene som lever av turisme. Det blir ingen handel eller arbeid for lokale snekkere og elektrikere. Selv om hytter av i dag gjerne er større enn leiligheten eier bor i, så finnes det fortsatt nøkterne hytter i det ganske land. Uten innlagt vann eller elektrisitet. Det blir nok fortsatt noen som reiser på hytta. Og de som har hytter hvor strømregningen forventes ekstra stor, får kanskje droppe og pusse opp og droppe å kjøpe Jacuzzi eller noe annet fancy utstyr de trodde de bare måtte ha på hytta. Men likevel dra på hytta, handle maten de trenger lokalt, og nyte hytteoppholdet i seg selv uten alt det ekstra som gjerne følger med.’

Klem fra

Skuddårspia

Nok en september uke har passert. Det godværet vi ikke hadde i sommer, har vi hatt siste par ukene her jeg bor. Mandag for en uke siden var det så varmt i solveggen at det nesten ble for meget. Men skal ikke klage. Det gjør seg med sol og varme også i september. Og det er ikke uten grunn at september er min favorittmåned. Frisk og crisp luft, fine høstfarger og fortsatt mulighet for fine soldager.

Bortsett fra å nyte godværet forrige uke, var det ikke så veldig mye annet på programmet. Tirsdag kveld var de første treffet i Kjærringklubben, en gjeng med voksne damer som møtes ca en gang i måneden for hyggelig samvær. Var på jobb en dag i barnehagen, og resten av dagene ble tilbrakt i vinterhagen og på verandaen. Har lest ferdig den syvende boken om de syv søstre, og nå venter jeg bare på den siste boken om søstrenes far som visstnok skal utgis neste vår.

Det går bedre og bedre med min venstre fot. Jeg har kastet ankelortosen for godt, og bruker bare en krykke når jeg går i trapper, til og fra bilen og utendørs når jeg er på jobb i barnehagen. Den hovner fortsatt opp en god del, og jeg prøver så godt jeg kan å sitte høyt med foten når jeg kan, både borte og hjemme. Kjøler også ned med is på ettermiddagen når jeg har vært på jobb, da er foten ekstra hoven etter timer på føttene, selv om jeg benytter alle muligheter til å sitte høyt med foten. Men jeg må jo også jobbe når jeg er der, ikke bare overlate all jobben til mine kollegaer. Fordi jeg ikke får på min egen sko i str 37 på venstre fot, har jeg leita fram en gammel herresko i str 42, så det er litt forskjell i størrelse på de to føttene.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Denne uken som vi så vidt har startet på, har noen dagers jobb i barnehagen på programmet, deriblant dagen i dag. Så har jeg time hos fysioterapeut og hos frisør. Der har jeg ikke vært siden i februar måned om jeg husker riktig. Det skal bli riktig godt med en god hårklipp nå.

Klem fra

Skuddårspia