Det heter seg at navnet skjemmer ingen, selv om noen navn er mer belastet enn andre. For eksempel Vidun(n). Et lite søk på Statistisk sentralbyrå viser at det er 14 menn som går rundt og bærer dette navnet i Norge. Jeg tror ikke det blir populært med det første for å si det sånn.
Det har sikkert vært en del jenter døpt Anne, Nina eller Britt som drømte om å hete Cassandra, Stephanie, Isabelle eller Alexandra. Og noen endte kanskje opp med å søke om navneendring. Jeg vet om et fåtall som av en eller grunn har byttet navn. Om navnet de fikk som barn, var for kjedelig eller om det er andre årsaken til navnebyttet, aner jeg ikke. Andre, kjendisbarn med de spenstige navnene Blue Ivy, Peaches Honeyblossom, River Rocket Blue Dallas eller Heavenly Hiraani Tiger Lily, har kanskje ønsket at de het noe så hverdagslig som Anne, Sarah og Thomas.
Hvithvalen Hvaldimir
Dette er Hvaldimir, en hvithval som ble oppdaget utenfor Finnmark våren 2019. Siden den gang har den oppholdt seg langs norskekysten og er sett både her og der. De siste observasjonene er ved kysten av Trøndelag. Da Hvaldimir først ble observert, hadde den på seg seletøy som senere ble fjernet. Seletøyet hadde festepunkt for kamera og logo med teksten St.Petersburg. Hvaldimir er tam og virker trent og det ble derfor spekulert i om han kunne være en russisk spion. Hvaldimir fikk navnet sitt etter en avstemning i NRK Finnmark. Navnet skal visstnok være et ordspill på fornavnet til Vladimir Putin.
På tur til jobb i går tidlig hørte jeg på radioen at det er forslag om å endre navnet til Hvaldimir til for eksempel Hvaldi. Selvfølgelig pga tilknytningen til Russland og Vladimir Putin. Vladimir er et nokså vanlig navn i Russland og andre land over hele verden, også i Ukraina for å ha det nevnt. Ja til og med i Norge finnes det over 500 menn/gutter som heter Vladimir. Jeg vil tro at disse kanskje føler større grunn til å bytte navn enn Hvaldimir. Men han har vel ikke så mye han skulle ha sagt dersom det blir et navnebytte. Selv synes jeg ikke navnet Hvaldimir skjemmer, han er en hval av mulig russisk avstamming. Det klinger godt, og selv om noen skulle tenkt på Vladimir Putin når de hører om Hvaldimir, så finnes det saktens andre Vladimirer som ikke er like belastet å være oppkalt etter som Putin. En av disse er den tidligere skiløperen Vladimir Smirnov. Skinasjonen Norge kan jo bare si han er oppkalt etter Smirnov. Jeg synes i alle fall at Hvaldimir må få beholde navnet sitt, belastet eller ikke.
Er det flere enn meg som har forelsket seg i Skottland etter å ha sett serien Outlander? En superbra serie hvor hovedpersonenes liv er bundet sammen med historiske hendinger. Den inneholder alt, romantikk og kjærlighet, men også intriger og vold. Vi startet å se Outlander for bare få uker siden, og er nå kommet til slutten av sesong 4. Hver episode er på en time, så det har blitt noen timer med skotsk aksent i ørene. Det blir jo ikke så mye annet gjort, dessverre, selv om jeg multitasker litt, og både leser bok og skriver brev samtidig. Og det vil jeg bare ha sagt, han som spiller den mannlige hovedpersonen Jamie Fraser, er noe med det kjekkeste mannebeinet jeg har sett.
Hovedpersonene Jamie og Claire Fraser, datter Brianna, svigersønn Roger og barnebarn
Er det lenge siden du har skrevet et brev? Et gammeldags brev med frimerke på sendt via apostlenes hester, eller posten om du vil? Er det lenge siden du selv har mottatt annet enn en regning eller reklame i posten? Da oppfordrer jeg deg til å sette deg ned å skrive et brev, eller om så bare et kort til en venn eller slektning du ikke har hatt kontakt med på ei stund. Jeg er sikker på at mottakeren vil sette veldig pris på denne overraskelsen i postkassen sin.
Folk i Ukraina rømmer i hopetall fra landet sitt, rømmer fra russiske soldater som bomber sykehus og boligblokker, rømmer fra byer som er omringet av den russiske hæren. Når de krysser grensen til sine naboland, blir de godt tatt imot. Men ikke alle som rømmer fra bomber og granater i Ukraina blir like godt tatt imot. Innbyggere av ikke ukrainsk opprinnelse, blir stoppet på grensen. Det være seg personer som studerer i Ukraina eller som oppholder seg der av andre årsaker. Og nå snakker jeg om legale årsaker, ikke om flyktninger fra andre steder i verden og som tilfeldigvis var i Ukraina da krigen brøt ut. Men selvfølgelig har de også like stort behov for å søke dekning fra Putin og hans menn, som alle de andre som nå rømmer fra Ukraina. Rakettene diskriminerer ikke på bakgrunn av nasjonalitet, de treffer alle likt.
Navalnyj ankommer sykehuset i Berlin
Husker du Aleksej Navalnyj? Den russiske aktivisten som i 2020 ble sendt til Tyskland for å bli behandlet etter å ha blitt forgiftet av nervegift? Da han vente tilbake til Russland året, ble han arrestert av russiske myndigheter og varetektsfengslet. Årsaken ble begrunnet med at han hadde forbrutt seg mot meldeplikten i en tidligere avsagt dom. Da han lå i koma på sykehuset i Berlin sommeren og høsten 2020, var det ikke helt enkelt for han å overholde meldeplikten. Ergo ble han varetektsfengslet fordi han brøt en meldeplikt som var umulig å holde pga skader russiske myndigheter med stor sannsynlighet selv hadde påført han.
Afghanske skolejenter
Etter at Taliban kom til makten i Afghanistan i fjor høst, har afghanske jenter i ungdomsskole og videregående alder igjen vært nektet skole og utdannelse. Nå var det endelig blitt åpnet for at de igjen kunne få undervisning. Men hva skjedde, få timer etter at jentene forventningsfulle var tilbake på skolebenken i Kabul og andre provinser, ble de sendt hjem igjen. Taliban sin avgjørelse om at jenteklassene kunne starte opp igjen, ble plutselig omgjort. Nå ble det et skritt fram og et tilbake, og afghanske jenter over en viss alder må igjen vente å se om de noen gang kommer tilbake til skolebenken. Dette er et krav fra Norge og andre vestlige land for å fortsette å gi humanitær hjelp til Afghanistan. Men så lenge Taliban ikke har vilje eller ønske om å imøtekomme dette kravet, må jentene holde seg hjemme, manglende humanitær hjelp gjør at afghanske folk sulter og lider og sjansen for at en afghansk ungjente blir giftet bort i tidlig alder er større en noen gang.
Persisk nyttår, Nouruz , Nevruz eller Nowroz sammenfaller med vårjevndøgn og er altså mellom 20-22 mars hvert år. Dagen feires av befolkningen i land som Albania, Afghanistan, Kurdistan og selvfølgelig Iran. Nowruz betyr «ny dag» og er starten på et nytt år. Dagen før Nowruz «nyttårsaften» dekkes det såkalte nyttårsbordet. En duk legges på et bord, og dette bordet kalles «haftsin» som på persisk betyr «syv ting som begynner på S» (haft=syv + sin=s). Disse syv tingene er
Senjed – en frukt som minner om dadler og vokser i ørkenen under vanskelige forhold; frukten symboliserer tålmodighet
Somaq – et krydder som brukes til maten og med dette ønsker man maten en god smak i framtiden
Sabzeh – en brikke med hvetegroder av hvetekorn, linser eller lignende. Med dette ønsker man at det skal bli et godt år med en bra avling
Sib – et rødt eple som symboliserer glede
Sonbol – hyasinter som symboliserer skjønnhet
Sekkeh – mynter som skal symboliserer kampen mot fattigdom
Serkeh – eddiksyre, som symboliserer livets bevegelse og flyt
I tillegg settes også fram et speil som symboliserer renhet, malte egg, en hellig bok eller diktsamling, levende gullfisk, kaker og nøtter.
Haftsin
Persisk nyttår feires nok litt ulikt fra land til land, landsdel til landsdel og i ulike familier, akkurat som nyttår feires litt ulikt i norske familier. Vi har feiret Nowruz siden Hamid ble en del av vår familie og gjør det på vår måte. Vi spiser god mat og siden afghanske barn får nye klær til nyttår av sine foreldre, så vanker det også en gave med noen nye klesplagg denne dagen. Det vi spiser er afghansk/persisk inspirert. Hovedretten har gjerne vært «Kabuli palaw» som er nasjonalretten i Afghanistan. Den består av ris, lammekjøtt, krydder som kanel og kardemomme, mandler og rosiner. Både krydderet og mandler og rosiner i middag kan nok være litt fremmedartet første gang man spiser det, men det er faktisk utrolig godt. Det er en omstendelig prosess med å lage denne retten og det går nesten en dag om man skal lage den med kjærlighet. Hos oss serveres naan brød ved siden av. Dessert har vært litt forskjellig, for eksempel rispudding med safran eller firni som er en melkepudding med smak av kardemomme. I år ble det mandelgele med fersk mango. Dadler er mye brukt i området hvor Nowruz feires, og jeg har også brukt å bake en daddelkake med en slags karamellsaus. Veldig søt og veldig mektig. Ellers prøver vi å dekke et fint bord, med røde epler og tulipaner, det nærmeste vi kommer hyasinter i utkanten av Trøndelag.
Her er noen bilder fra årets Nowruz feiring hos oss
Tulipaner er vår for meg Røde epler symboliserer glede Kabuli palaw
21.mars er verdensdagen for Down syndrom. Den første Verdensdagen for Down syndrom ble holdt 21. mars 2006, og i 2011 anerkjente FNs generalforsamling dagen som en FN-dag. De senere år har dagen blitt markert i Norge og andre land med # rockesokk. Alle oppfordres til å ta på seg to sokker for å vise støtte til mangfold.
Downs syndrom er en medfødt genetisk tilstand og er alltid knyttet til kromosom 21. Normalt har mennesket 46 kromosomer, fordelt på 23 par. De med Downs syndrom har et ekstra kromosompar på kromosom 21. Det er ingen kjent årsak til Down syndrom, men forskning viser at kvinner over 40 år har en økt risiko for å få barn med denne genetiske feilen. Mistanke om Downs syndrom kan oppstå ved ultralydundersøkelse i svangerskapet. Ved begrunnet mistanke er det mulig å gjøre fostervannsprøve. En gentest kan da bekrefte eller avkrefte diagnosen Downs syndrom. Noen velger på dette stadiet å ta abort, mens andre velger å bære fram barnet. Fra 1990 til rundt 2000 var det en jevn stigning i andelen barn som ble født med Downs syndrom noe som sannsynligvis skyldes økende alder på fødende mødre. Fra rundt 2000 har antallet vært stabilt. Denne stabiliseringen har skjedd parallelt med gravide kvinner har fått tilgang til screening i svangerskapet. Antall aborter avgjort i abortnemd har økt de senere år, noen skyldes påvist Down syndrom eller andre genetiske- og fysiske utviklingshemminger.
De aller fleste med Downs syndrom har en utviklingshemming. De har i tillegg gjerne andre helsevansker, som for eksempel hjertefeil og syn- og hørselsvansker. Syndromet gir ofte et særegent utseende som gjør at en person med Down syndrom er lett kjennbar for andre.
Da graden av utviklingshemming varer, er det stor variasjon over hvor mange som er i stand til å klare seg selv i voksen alder. Noen blir boende hjemme så lenge de har foreldre i live, andre havner på ulike institusjoner allerede i tidlig alder, eller når foreldre ikke lengre kan ivareta omsorgen. Min datter hadde en klassekamerat med Down syndrom. De startet i samme barnehage allerede i et års alderen. Denne jenta fulgte stort sett de andres læringskurve oppover i skolen, noen jeg i stor grad tror skyldes foreldre som stod på for å få tilstrekkelig og adekvat hjelp, og som brukte mye tid sammen med henne med lekselesing osv. Jenta som nå er i midten av 20 årene har gjennomført tilrettelagt videregående skole, bor i selveid leilighet og jobber som oss andre. Det er altså mulig å leve et godt og nyttig liv selv om en er født med et kromosompar for mye.
Et samfunn uten mangfold er et fattigere samfunn. I tidligere tider var det gjerne en såkalt «bygdetulling» i alle samfunn, en person som ikke var som alle andre. Verken voldelig eller farlig på andre måter, men «spesiell» og «rar». Disse finnes ikke lengre, de er nå ofte på en institusjon, gjemt unna fra samfunnet, eller kanskje abortert bort. Et samfunn bør ha plass til alle typer mennesker, ikke bare i forhold til religion, kjønnsidentitet og kulturell bakgrunn. Det må være plass til de som sitter i rullestol, de som er svaksynte, de som har en medfødt genetisk tilstand og de som er født uten kroppslemmer. Og samfunnet må ivareta de behov disse har, og tilrettelegge både for at foreldre ser seg i stand til å gjennomføre et svangerskap med et foster som har fått påvist en eller annen «mangel» og for at disse menneskene senere i livet kan ha et tilnærmet tilsvarende liv som «alle» de andre i samfunnet.
La oss alle ta på oss fargeglade sokker for å vise at vi ønsker et samfunn hvor alle mennesker har likeverd.
Vår statsminister Jonas Gahr Støre sier det er en lang norsk tradisjon å stille opp for flyktninger. Nå blir det anslått at 100.000 ukrainske flyktninger vil komme til Norge, og Norge og Europa står med åpne armer. I tillegg til å hente flyktninger direkte til Norge har regjeringen tilbudt EU å bidra med en luftbro for å frakte syke og skadde flyktninger med fly til Norge og til andre sykehus i Europa. På den måten vil helsevesenet i Ukrainas naboland bli avlastet. Hvor mange skadde og syke er blitt fraktet fra Afghanistan til europeiske sykehus for å få nødvendig helsehjelp både i tiden før Taliban og etter? Jeg ser heller ikke at det er samme bekymringer for Afghanistans naboland. Tvert imot bør, skal ifølge enkelte, flyktninger få hjelp der de er, eller aller nådigst i sine naboland. Et av disse nabolandene er Libanon. Det er det landet i verden med flest flyktninger per innbygger. Over en fjerdedel av landets innbyggere på 6,1 millioner er flyktninger fra Syria og Palestina. Det sier seg selv at det høye antallet flyktninger går ut over offentlige tjenester og infrastruktur i landet. For Norges del ville tilsvarende tall ha vært ca 1,3 millioner. Det reelle antallet flyktninger i Norge var 1. januar 2021 i underkant av 250.000, dvs ca 4,5% av vårt totale folketall. Landet Norge med lang tradisjon for å stille opp for flyktninger kunne aller nådigst hente ut 50 personer fra Moria leiren, noe som i tillegg tok sin tid å få gjennomført. Nå kan vi ikke få hjulpet mange nok, fort nok. I 2015 og 2016 kom det samlet sett i underkant av 35.000 flyktninger/asylsøkere til Norge. Dette antallet ble da betegnet som en stor flyktningkrise, for Norge må vite, ikke for den enkelte flyktning. Statsministeren sier det er viktig at Norge bidrar i de felles europeiske ordningene for å hjelpe de som er på flukt fra krigen. De samme europeiske ordningene som holder tusenvis av mennesker i Moria leiren og i andre flyktningeleirer utenfor Europa. De samme europeiske ordningene som gjør at andre flyktninger som søker trygghet, blir stoppet, banket, trakassert og fryser i hjel.
Silvi Listhaug har i alle år hevdet at godhetstyranniet rir Norge som en mare. Vi kan ikke hjelpe alle, vi kan ikke være hele verdens velferdskasse. Det er det da heller ingen som har hevdet, annet enn fru Listhaug og hennes meningsfeller. Nå mener Listhaug at Norge må ta sin del av ansvaret med å ta imot flyktninger fra Ukraina. De må også få arbeidstillatelse fra dag en. Vår tidligere statsminister fru Solberg er av samme oppfatning. Høyre tar til orde for et «hurtigspor» ut i arbeidslivet, fremfor et ordinært introduksjonsprogram slik andre flyktninger må gjennom. Flyktninger fra andre deler av verden må lære seg norsk, mens flyktninger fra Ukraina ikke trenger norskkunnskaper i det hele tatt.
Det er fult forståelig at mange av de flyktningene som allerede er i Norge, og som i mange år har hørt og lest hva som blir sagt og skrevet om dem, reagerer. Det er fult forståelig at de føler seg som fjerdeklasses mennesker, etter nordmenn, europeer/amerikanere og etter flyktninger fra Europa. Det smerter meg at så mange fine mennesker skal være nødt til å oppleve dobbeltmoralen som blant annet vår egen statsminister står for. Rett nok var det ikke nåværende regjering som i sin tid tok avgjørelsen om hvor mange som skulle hentes fra Moria leiren eller som har strammet inn på asylpolitikken, men det var Støre og nåværende regjering som kom til makten kort tid etter at Afghanistan falt i Talibans hender. Det er Støre og hans regjering som over et halvt år har kunnet gjort mer for flyktninger utenfor Europa, og som nå åpner sine armer for å ta imot mange ganger flere flyktninger fra Ukraina enn i «toppårene» for asylsøknader fra land som Syria og Afghanistan. Begge land hvor mennesker har opplevd langt verre ting enn flyktninger fra Ukraina, og det over svært lang tid. Noen timer i egen bil for å krysse grensen ut av Ukraina, er så himmelvid langt fra det en flyktning fra andre land har opplevd for å komme seg i trygghet. Statsministeren må gjerne skryte av den lange norske tradisjonen med å ta imot flyktninger, men denne tradisjonen gjelder visst bare ovenfor hvite flyktninger fra land i Europa.
Den pågående krigen i Ukraina har til fulle vist oss den dobbeltmoralen og rasismen som råder i Europa. Er en krig mer alvorlig enn en annen krig? Min mening er at alle kriger er forferdelige og alvorlige for de som opplever å bli beskutt, drept, og jaget fra hus og heim.
Etter alle overskrifter og artikler de seneste ukene etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, er det tydelig at Europa ikke mener det samme som meg. Ergo er krigen i Ukraina mer alvorlig og grusom enn krigen i Syria. Her står hele Europa på hodet for å redde ut flykninger og gi dem et trygt oppholdssted. Noe jeg støtter fult ut. Men hvor var Europa i alle de årene hvor mennesker var, og fortsatt er, på flukt fra Afghanistan og Syria? Og hvor har Europa og resten av den vestlige verden vært i månedene som har gått etter at Taliban kom til makten i Afghanistan? Den første tiden ble det nærmest sendt nyheter non-stop fra Kabul og evakueringen av norske soldater og personell. De afghanske borgerne som hadde jobbet for Norge eller andre land, var i fåtall og måtte nærmest trygle om å bli evakuert. I det øyeblikket vesten hadde fått ut sine, ble det også stille fra Kabul og Afghanistan. Det betyr visst ikke så mye for land og regjeringer hva som skjer der. Det blir visst ansett som et indre anliggende som ikke angår den vestlige verden. Det er ikke krig i Afghanistan i den samme betydningen av krigen som nå pågår i Ukraina, men ut fra definisjonen på krig
«Krig er en organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje»
er det fortsatt krig i Afghanistan. Det blir brukt våpen og vold mot grupper av mennesker, det være seg enkelte folkegrupper, kjønn, personer som kjemper for menneskerettigheter og mot Taliban eller mennesker som har jobbet for utenlandske styrker eller myndigheter.
Putin anses å være en krigsforbryter. Han har bombet sykehus eller bygninger hvor det oppholder seg tusenvis av barn, kvinner og menn, stikk i strid med reglene som gjelder for moderne krigføring. I Afghanistan har Taliban eller IS gjort det samme. Angrepet fødselsklinikker hvor fødende kvinner og nyfødte barn ble drept ansikt til ansikt. Skoler er blitt angrepet med hundrevis og tusenvis av drepte og skadde barn og ungdommer. Hva annet er dette enn krig? Ikke krig mellom to land, men krig mot mennesker, enkeltindivider som alle burde ha samme verdi.
Det som har skjedd de siste ukene, har vist at vårt samfunn er av den oppfatning at enkeltindivider ikke har samme verdi. Noen betyr mer enn andre. Og har større krav på hjelp enn andre. Mennesker som flykter fra krig og terror har ulik verdi. Noen kriger virker å være mer alvorlig enn andre. At flyktninger i Ukraina blir beskutt når de står i matkø er langt verre enn at mennesker i Afghanistan blir skutt fordi de lærer bort engelsk eller lar sine barn avbilde i vestlige klær.
Hvorvidt det er Putin eller Taliban som står bak hva det sivile samfunnet gjennomgår i en konflikt, skal ikke ha noen relevans i forhold til om de skal anses som flyktninger og asylsøkere, om de trenger humanitær hjelp og om de skal få oppholde seg i Norge. Det er rasisme å mene noe annet. Det er dobbeltmoral å åpne armene for flyktninger fra Europa mens flyktninger utenfra Europa blir hindret med alle midler å komme inn i Europa. Det er hyklersk å utgi seg for å være bedre enn man er ved å hjelpe noen mennesker, men ikke andre som er i nøyaktig samme situasjon.
Diktet Likegyldighet renner meg i hu. Det ble skrevet av den tyske teologen og presten Martin Niemøller i 1946. Han har skrevet flere versjoner av diktet, hvor ulike grupper har vært nevnt. Jeg hadde en versjon av diktet hengende på ei tavle på mitt kontor i jobben jeg hadde i vel 20 år. Jeg hadde det hengende som en påminnelse om at alle trenger at noen står opp for dem om det trenges.
Til sist tok de meg, og da var det ingen igjen til å bry seg
Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette diktet nå, er NATOs manglende vilje til å støtte Ukraina militært. Og kanskje kommer framtidens vers av «Likegyldighet» til å være slik:
Først tok de Ukraina
Men jeg brydde meg ikke
For jeg var ikke ukrainer
Så tok de Moldova
Meg jeg brydde meg ikke
For jeg var ikke moldover
Dernest tok de Georgia
Men jeg brydde meg ikke
For jeg var ikke georgier
Til slutt tok de Norge, og da var det ingen igjen til å bry seg
Det siste er det vel ingen som ønsker, vel? Kanskje det da er greit å støtte andre i sin kamp for frihet og råderett over eget land, før vår egen frihet kan være en saga blott..
Putin jakter ukrainere, men vi andre får jakte på blinkskudd med kamera. Hvis man leter så finnes det så mange flotte motiv, spesielt av detaljer i naturen. Ei lita stund i skogen med øyne og mobilkamera her om dagen, og jeg fant mangt og meget som var verd å ta bilde av. Selv nå når det ikke er så mye farger i naturen, kan man finne mange fine detaljer. Jeg har ikke verdens beste mobilkamera, og kunne gjerne ønsket meg noe bedre, men enn så lenge får kameraet på min gamle Samsung mobil duge. Jeg er ikke av de som bytter til ny så snart det kommer en by modell på markedet. Huawei skal visst ha av de beste mobilkamera, men det ligger vel i sakens natur at det ikke akkurat er førstevalget for ny mobil nå i disse dager hvor Kina er et av få land som åpent forsvarer Russland.
Men nok politikk. Her kommer et lite knippe av naturdetaljer:
Sammen med tidligere kollegaer deltok jeg for noen år siden på en virtuell nyttårsmarsj via dytt.no mellom to byer i USA, husker ikke hvilke nå, men tror kanskje den ene var Boston. I år deltar jeg igjen, og da er målet å krysse Svalbard i løpet av 42 dager. Alt som kreves er å gå eller utføre aktiviteter tilsvarende 10 000 skritt om dagen og registreres aktivitetene på dytt.no eller i Dyttappen. Etter å ha vært satt ut ca en uke pga korona, må jeg stå på de neste dagene for å komme i mål innen 16.mars. Etter at jeg nå har registrert aktivitet fram til og med i går, har jeg nå passert Newtontoppen og ligger an til å gå i mål den 20.mars, altså fire dager etter fristen. Her er det bare å stå på og ut å gå.
Kvinnedagen 8. mars. Selv om vi i Norge har det ganske greit, på papiret i hvert fall når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, så er det fortsatt en del som gjenstår, spesielt holdninger. Hvorfor får kvinner mer dritt kastet etter seg på nettet og i det virkelige liv enn menn? Hvorfor må kvinner fortsatt jobbe dobbelt så hardt som menn for å oppnå halvparten så lite? Hvorfor opplever kvinner daglig vold og seksuell trakassering hjemme og i det offentlige rom? Hvorfor henlegges 80% av anmeldte voldtektssaker? Når menn går til fysisk angrep på kvinner, er det da slik de ønsker at egne mødre, søstre og døtre skal bli behandlet av andre menn? Er det ikke på tide at menn også stiller opp for kvinner, sine mødre, sine søstre og sine døtre for at kvinner og menn i en forhåpentligvis nær fremtid også skal bli behandlet likt også i det virkelige liv?
På min Instagram konto poster jeg story daglig om hendelser, fødsler og dødsfall som har skjedd på de enkelte datoer. I min leting etter disse storyene, kommer jeg stadig over kvinner i historien som er verd mer en ei lita setning. Kvinner som har en historie å fortelle og som er ukjent for folk flest. Kvinner som har utmerket seg i et mannssamfunn hundre år og mer tilbake i tid, eller som utmerker seg i dag. Jeg har lenge tenkt å skrive om noen av disse kvinnene, og hva passer vel bedre i dag, på den internasjonale kvinnedagen, å si litt om den kvinnelige iranske forfatteren Simin Daneshwar. Det er i dag ti år siden hun døde. Hun skrev blant annet: «Jeg skulle ønske verden ble styrt av kvinner. Kvinner som har født og vet verdien av det de har skapt». Man kan jo lure på hvordan verden hadde sett ut i dag om den hadde vært styrt av kvinner. For å si det slik, jeg tror ikke det hadde vært noen pågående invasjon i Ukraina i disse dager. Simin Daneshwar ble født i 1921 og startet å skrive da hun gikk i åttende klasse 14 år senere. I 1948, da hun var 27, publiserte hun novellesamlingen Atash-e khamoesh (Quenched Fire/Slukket ild) som var den første novellesamlingen utgitt av en kvinne i Iran. Romanen «En familie fra Shiraz» utgitt første gang i 1969 og ble hennes gjennombrudd som forfatter. Dette er den første romanen skrevet av en kvinne i Iran, en klassiker og bestselger som i senere år er blitt oversatt til flere nye språk. Til tross for hun ønsker at kvinner som har født skal styre verden, var det ikke mulig for henne og hennes forfatterektefelle å få egne barn. En skjebne som hun delte med mange kvinner verden over, men som er spesielt vanskelig i et land hvor kvinner ofte har sin eneste verdi som husmor og mor. Daneshwars verdi var som forfatter og som dosent i kunsthistorie ved universitetet i Irans hovedstad Teheran. Dette var en stilling som hun ble permittert fra i 1979 under den iranske revolusjon. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om hva som skjedde senere, i forhold til hennes stilling ved universitetet, men jeg ser det som sannsynlig at hun aldri kom tilbake til universitetet etter at prestestyret tok makten og innførte en teokratisk islamsk republikk i landet. Nok et eksempel på at godt utdannede kvinner med gode stillinger ofte må forholde seg til menn og deres viljer og ønsker.
Skal Ukrainas flagg vaie i vinden også i årene framover?
Det som skjer i Ukraina og det som skrives i tilknytning til invasjonen der, kan det bli mange blogginnlegg av. Jeg har allerede postet et innlegg om et tema som betyr mye for meg. Og det kommer flere.
Det er ikke bare verden som har fått et skudd for bauen den senere tid. Personlig har jeg det sånn passe greit for tiden. Når jeg tenker etter, ikke det en gang. Det er mye som rører seg oppe i hodet mitt om jobb og personlige relasjoner. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe tak i noe av dette. Så kom det et lysblink, for like før jeg var klar til å poste dette, banket det på døra, og der stod en av jentene i barnehagen og hennes mamma med en stor eske konfekt til meg. Ble veldig rørt, takk for at det finnes slike øyeblikk, selv om klumpen i magen fortsatt er der.
At ikke norske politikere lærer. Hva med å legge alle kortene på bordet først som sist, i stedet for å bare innrømme det offentligheten allerede har fått vite, som oftest fra pressen? Slik har en etter en blitt drevet fra skanse til skanse til alt grums og uredelighet er kommet på bordet. Jeg kan ta noen eksempler:
Manuela Ramin-Osmundsen
Manuela Ramin-Osmundsen var barne- og likestillingsministeren fra arbeiderpartiet som i 2008 erstattet barneombud Reidar Hjermann med Ida Hjort Kraby. Det kom etter hvert fram at Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby tilhørte samme bekjentskapskrets og flere ganger hadde hvert i selskap hos hverandre. Det tok tid før Ramin-Osmundsen faktisk innrømmet at så være tilfelle, underveis under oppseilingen av saken, benektet hun alt til avisene hadde gravd fram alt som var å grave fram i den saken.
Kjell Ingolf Ropstad
Kjell Ingolf Ropstad var lederen for Kristi Folkeparti som var folkeregistrert på gutterommet mens han hadde gratis stortingsleilighet. Samtidig eide han en bolig et steinkast unna Stortinget. Der bodde hans kone og barn. Også for han tok det dager med nye avsløringer før han til sist la alle kort på bordet.
Aslaug Haga var Senterpartilederen og olje- og energiministeren som til slutt måtte trekke seg fra ministerposten pga ei ulovlig oppført brygge og ulovlig utleie av et stabbur. Fra journalistene hadde gravd fram den første ulovligheten og fram til hennes avgang, ble også hun drevet fra skanse til skanse.
Eva Kristin Hansen
Eva Kristin Hansen var stortingspresidenten fra Arbeiderpartiet som rakk vel en måned som landets neste viktigste person. Som nyvalgt stortingspresident skulle hun, rydde opp i Stortingets regelverk om pendlerboliger. Så kommer det fram at hun selv leide en pendlerbolig fordi hun var folkeregistrert på en hybel i Trondheim, samtidig som hun eide en bolig også bare et steinkast fra Stortinget. Samtidig som flere og flere detaljer i saken ble kjent, hevdet Hansen at hun hadde gitt alle relevante opplysninger til Stortings-administrasjonen og at alt var i sin skjønneste orden. Det hører med til historien at de gangene Hansen var i Trondheim i jobbsammenheng, leide hun rom på hotell 700 meter i luftlinje fra hybelen hun «leide». Og at hun fikk utbetalt reisegodtgjørelse til og fra boligen hun eide 29 km unna Stortinget.
Mazyar Keshvari
I 2018 avslørte Aftenposten at Frp’s stortingsrepresentant Mazyar Keshvari hadde jukset stort med reiseregninger. Han hadde levert reiseregninger for turer han aldri har vært på. Han hadde også oppgitt at han har kjørt privat bil og overnattet privat, og bedt om refusjon for diett og kilometergodtgjørelse. Han ble til slutt dømt til en fengselsstraff på 11 måneder etter å ha svindlet Stortinget for nesten en halv million.
Trond Giske
De fleste husker vel Trond Giske som ble tatt med buksene nede etter seksuell upassende oppførsel mot flere unge kvinner/jenter. Han innrømmet ikke mer enn han måtte gjøre til enhver tid, eller faktisk innrømmet han vel ikke så mye, han avviste alle anklager, og i sin unnskyldning til de han hadde seksuelt trakassert var at han «beklaget at han hadde opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig». Han beklaget altså ikke sin egen upassende oppførsel, men at de det angikk, hadde opplevd det som upassende.
Hadia Tajik
Så til sist Hadia Tajik, arbeids- og inkluderingsminister fra Arbeiderpartiet. Hennes sak er ikke ulik saken til Eva Kristin Hansen. Hun hadde også stortingsleilighet fordi hun visstnok bodde hos foreldrene samtidig som hun hadde en leiekontrakt på sokkelleilighet hos naboen. De utgiftene hun hadde hatt for å bo hjemme, kunne hun ikke dokumentere, og det hun har nevnt er slik som vanskelig kan beskrives som boutgifter, men heller som gaver. Det tok ca to uker fra saken ble kjent til hun, motvillig trakk seg som minister. I denne tiden hadde hun benektet fakta, prøvd å sno seg unna med all verdens unnskyldninger som ikke stod til ståkarakter.
Eksemplene ovenfor er tilfeldig, partitilhørigheten likeså. Det finnes mange flere eksempler, og i alle politiske partier finnes det dessverre noen som har tøyd strikken for å få mer enn det de har krav på.
Alle kan trå feil, også politikere eller andre kjentfolk, men en som tjener folket i kraft av sitt verv som politiker, det være seg lokalt, stortingsrepresentant eller minster, må mer enn andre holde sin sti ren for juks og svindel. For mange av de sakene som er kommet opp om pendlerboliger, kan ikke forklares på andre måter enn rett og slett bevist svindel av fellesskapets midler. Hadia Tajik har hatt ansvaret for NAV og de som har vært innom der i en eller annen sammenheng, vet hvor urimelig regelverket kan være og hvor nazi etaten er etter å ta de som skulle være så uheldig å sette et kryss på feil sted eller oppgi noen kroner for lite eller for mye av noe. De som bevist oppgir uriktige opplysninger til Nav, skal selvfølgelig straffes, men ikke de som i mangel av bedre viten krysser feil i et skjema som er på et språk Kari og Ola Nordmann knapt skjønner. Da tenker jeg ikke engelsk eller latin, men byråkratspråk. Ikke bare er det stortingsadministrasjonen som er svindlet gjennom alle saken om stortingsleilighet som har dukket opp siste halve året, det er også skatteetaten. Jeg er rimelig sikker på at om jeg hadde krevd fradrag for kjøring hjem-jobb fra en fiktiv hybeladresse langt unna der jeg egentlig bor, så hadde jeg ikke bare blitt tatt, men også straffet hardt. Og de straffereaksjonene som jeg ville blitt til del, må være de samme for en politiker som bevist har lurt til seg goder. Det skal ikke være forskjell på en hjemmeværende husmor og en stortingspresident. Det kan heller ikke være slik at om en politiker gråter krokodilletårer og hevder bestemt, igjen og igjen, at dette hadde h*n misforstått, at det skjedde for så mange år siden eller at det ikke var noe sted å komme med ekstra opplysninger, så blir de straks tilgitt og saken forsøkt feid under teppet.
Selvfølgelig må det være ordninger som gjør at politikere fra hele landet uten ekstra utgifter kan tjene folket som stortingsrepresentanter. Det skulle da ellers bare mangle. Å være politiker er ofte en utakknemlig jobb, og da skal de ikke ha ekstra utgifter for å få kjeft fra folk som er uenig. Men selvfølgelig må boutgifter på hjemplassen være reelle, og krav om dekning av reiseutgifter i f.m. hjemreiser til partner og/eller barn i Hammerfest, Stryn eller Rørvik må også være reelle.
Måtte fremtidens politikere gjøre det de kan for å rette det negative inntrykket som mange av de har gitt oss pga juks og fanteri, og ikke minst løgn.
