Sammen med tidligere kollegaer deltok jeg for noen år siden på en virtuell nyttårsmarsj via dytt.no mellom to byer i USA, husker ikke hvilke nå, men tror kanskje den ene var Boston. I år deltar jeg igjen, og da er målet å krysse Svalbard i løpet av 42 dager. Alt som kreves er å gå eller utføre aktiviteter tilsvarende 10 000 skritt om dagen og registreres aktivitetene på dytt.no eller i Dyttappen. Etter å ha vært satt ut ca en uke pga korona, må jeg stå på de neste dagene for å komme i mål innen 16.mars. Etter at jeg nå har registrert aktivitet fram til og med i går, har jeg nå passert Newtontoppen og ligger an til å gå i mål den 20.mars, altså fire dager etter fristen. Her er det bare å stå på og ut å gå.  

Kvinnedagen 8. mars. Selv om vi i Norge har det ganske greit, på papiret i hvert fall når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, så er det fortsatt en del som gjenstår, spesielt holdninger. Hvorfor får kvinner mer dritt kastet etter seg på nettet og i det virkelige liv enn menn? Hvorfor må kvinner fortsatt jobbe dobbelt så hardt som menn for å oppnå halvparten så lite? Hvorfor opplever kvinner daglig vold og seksuell trakassering hjemme og i det offentlige rom? Hvorfor henlegges 80% av anmeldte voldtektssaker? Når menn går til fysisk angrep på kvinner, er det da slik de ønsker at egne mødre, søstre og døtre skal bli behandlet av andre menn? Er det ikke på tide at menn også stiller opp for kvinner, sine mødre, sine søstre og sine døtre for at kvinner og menn i en forhåpentligvis nær fremtid også skal bli behandlet likt også i det virkelige liv? 

På min Instagram konto poster jeg story daglig om hendelser, fødsler og dødsfall som har skjedd på de enkelte datoer. I min leting etter disse storyene, kommer jeg stadig over kvinner i historien som er verd mer en ei lita setning. Kvinner som har en historie å fortelle og som er ukjent for folk flest. Kvinner som har utmerket seg i et mannssamfunn hundre år og mer tilbake i tid, eller som utmerker seg i dag. Jeg har lenge tenkt å skrive om noen av disse kvinnene, og hva passer vel bedre i dag, på den internasjonale kvinnedagen, å si litt om den kvinnelige iranske forfatteren Simin Daneshwar. Det er i dag ti år siden hun døde. Hun skrev blant annet: «Jeg skulle ønske verden ble styrt av kvinner. Kvinner som har født og vet verdien av det de har skapt». Man kan jo lure på hvordan verden hadde sett ut i dag om den hadde vært styrt av kvinner. For å si det slik, jeg tror ikke det hadde vært noen pågående invasjon i Ukraina i disse dager. Simin Daneshwar ble født i 1921 og startet å skrive da hun gikk i åttende klasse 14 år senere.  I 1948, da hun var 27, publiserte hun novellesamlingen Atash-e khamoesh (Quenched Fire/Slukket ild) som var den første novellesamlingen utgitt av en kvinne i Iran. Romanen «En familie fra Shiraz» utgitt første gang i 1969 og ble hennes gjennombrudd som forfatter. Dette er den første romanen skrevet av en kvinne i Iran, en klassiker og bestselger som i senere år er blitt oversatt til flere nye språk. Til tross for hun ønsker at kvinner som har født skal styre verden, var det ikke mulig for henne og hennes forfatterektefelle å få egne barn. En skjebne som hun delte med mange kvinner verden over, men som er spesielt vanskelig i et land hvor kvinner ofte har sin eneste verdi som husmor og mor. Daneshwars verdi var som forfatter og som dosent i kunsthistorie ved universitetet i Irans hovedstad Teheran. Dette var en stilling som hun ble permittert fra i 1979 under den iranske revolusjon. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om hva som skjedde senere, i forhold til hennes stilling ved universitetet, men jeg ser det som sannsynlig at hun aldri kom tilbake til universitetet etter at prestestyret tok makten og innførte en teokratisk islamsk republikk i landet. Nok et eksempel på at godt utdannede kvinner med gode stillinger ofte må forholde seg til menn og deres viljer og ønsker.  

Det som skjer i Ukraina og det som skrives i tilknytning til invasjonen der, kan det bli mange blogginnlegg av. Jeg har allerede postet et innlegg om et tema som betyr mye for meg. Og det kommer flere. 

Det er ikke bare verden som har fått et skudd for bauen den senere tid. Personlig har jeg det sånn passe greit for tiden. Når jeg tenker etter, ikke det en gang. Det er mye som rører seg oppe i hodet mitt om jobb og personlige relasjoner. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe tak i noe av dette. Så kom det et lysblink, for like før jeg var klar til å poste dette, banket det på døra, og der stod en av jentene i barnehagen og hennes mamma med en stor eske konfekt til meg. Ble veldig rørt, takk for at det finnes slike øyeblikk, selv om klumpen i magen fortsatt er der. 

Klem fra 

Skuddårspia