FN har opprettet 30 juli som den internasjonale vennskapsdagen. Dagen skal markere ideen om at vennskap mellom mennesker, land, kulturer og individer inspirer til arbeid for fred og bygger broer mellom samfunn.
Vennskap defineres som
et forhold av gjensidig affeksjon mellom mennesker
Av natur er vi sosiale dyr og for de fleste av oss er det naturlig å søke kontakt med andre mennesker. Venner betyr mye, men ikke alle venner er gode venner. Alle har vi vel opplevd at den vi trodde var en venn har snakket stygt om oss, har såret oss og har snudd oss ryggen når vi som mest trengte en god venn.
Som barn hadde jeg vanskeligheter å finne venner, gode venner. Jeg var usikker på meg selv, kom fra en familie med langt dårligere råd enn andre og opplevde å bli mobbet av eldre jenter. Gjennom hele oppveksten syns jeg det var enklere å forholde meg til gutter enn til jenter. Du vet, to jenter går bra, tre blir en for mye. Slik var det da jeg vokste opp, og fortsatt er det slik mellom jenter. Jenter kan være svært bitchy mot hverandre over tid ved hjelp av ord, blikk og kroppsspråk mens gutter kan ta en fysisk fight og bli ferdig med saken.
Denne usikkerheten med hensyn til venner har fulgt meg gjennom livet. Det tar lang tid før jeg åpner meg og jeg kan være nokså tilbakeholden når det gjelder å bli kjent med nye mennesker. Noe av det skyldes nok at flere jeg har ansett som mine venner later til å ha glemt meg i det øyeblikket den fysiske avstanden mellom oss har økt. Kan vel telle på mindre enn en hånd de jeg regner som venner i dag, de fleste regner jeg bare som bekjente. Ikke bare har jeg mistet venner fordi jeg har flyttet, en av mine beste venner som jeg delte det meste av dårlige dager og av gode dager med, døde brått og uventet i ung alder. Jeg tror ikke jeg hadde vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for henne.
Av en eller annen grunn har det vært enklere for meg å knytte kontakt og vennskap med mennesker av utenlands opprinnelse. Kanskje fordi de har vært minst like usikre som meg i det å bli kjent med nye mennesker. En av de jeg regner som mine beste venner kunne jeg ha vært mor til, vi har helt ulik bakgrunn og oppvekst, vi bor langt fra hverandre, møtes ikke ofte og deler ikke en gang norsk som kommunikasjonsspråk. Likevel kan vi snakke om alt mellom himmel og jord. Eller rett og slett være tause sammen uten at det blir ubehagelig.
Mangelen på venner «in real life» er kanskje grunnen til at jeg setter så stor pris på mine mange brevvenner. Sånn sett er det i tråd med FNs ide om at den internasjonale vennskapsdagen skal markere vennskap mellom land og kulturer. Jeg kan dele det meste med mine brevvenner, alt etter hvor nært forhold vi har og hvor lenge vi har brevvekslet. Dersom livet er vanskelig så hjelper det utrolig mye å sette ord på papir som jeg vet mottaker vil lese noen dager eller uker fram i tid. Det er klart jeg ville opplevd det samme dersom jeg hadde kunnet dele det samme med en person i stolen ved siden av meg. Men ofte har denne personen, eller disse personene glimret med sitt fravær.
Jeg har hatt både godværsvenner og allværsvenner. De første deler man fest, moro og fjas med. De forsvinner ofte som dugg for solen når motgangen i eget liv melder seg. Og det gjør det før eller senere, selv om motgangen ikke nødvendigvis er verdens undergang, men ille nok til at jeg gjerne skulle hatt noen der som ville lytte. Når du foreller hvordan du har det, så svarer h*n bare «Å sier du det» og snakker videre som om du ikke hadde nevnt det du sliter med. Akkurat denne settingen har jeg selv opplevd på en trimtur med en venninne. Ut fra hennes reaksjon skjønte jeg fort at dette ikke var et tema hun var spesielt ivrig etter å snakke om. Altså en godværsvenn. Allværsvennene er de som lytter til deg, trøster og kommer med gode råd. Eller lar være å komme med råd fordi de ikke har så mye å bidra med, men som likevel ønsker å støtte deg. Disse står last og brast ved din side om det stormer og blås og om hus og tilværelse er i ferd med å rase sammen.
Den kloke Ole Brumm har sagt at sanne venner er de få som blir med oss på reisen gjennom den tøffeste delen av livet. Og det har han så rett i.
Klem fra
Skuddårspia