«When are we going to do something» eller når har vi tenkt å gjøre noe, var ordene til den amerikanske basketballtreneren Steve Carr’s ord kort tid etter skoleskytingen i Texas nå på tirsdag. 

For nå har det skjedd igjen. Masseskyting på en skole i USA har resultert i 21 døde. 19 av disse var skolebarn i alderen syv til ti år. Småbarn. Skutt og drept av ungdom som kjøpte to angrepslignende rifler på sin 18 års dag. Kort tid før han tok seg inn i skolen, hadde han publisert på Facebook at han hadde skutt sin egen bestemor og at han planla å skyte på en barneskole. I tillegg hadde han i dagene før postet bilder av våpen på Facebook. Kunne drapene ha vært forhindret? Kanskje ikke med dagens amerikanske våpenlover. Men hans egne signaler på sosiale medier burde ha blitt fanget opp av noen. Om amerikanske tenåringer/ungdommer er som norske, så har de mobilen limt i hendene til enhver tid, og noen har garantert sett både meldingene på Facebook og bildene på Instagram, og kunne varslet. Når så ikke har skjedd, er det likevel ikke de som eventuelt har unnlatt å melde i fra om våpen og planer som er skyld i denne tragiske hendelsen. Det er det selvfølgelig kun drapsmannen som er. Med god hjelp fra den amerikanske våpenloven. 

Hadde så denne hendelsen i Texas vært en enkelt hendelse, men det skjer dessverre så alt for ofte «over there» at personer som aldri burde hatt tilgang til skytevåpen, skyter og dreper vilkårlige ofre. Enten det er på skoler, ute på gaten, i kirker, på kinoer eller alle andre steder. I år har det allerede vært så mange som 27 alvorlige skyteepisoder på amerikanske skoler. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Steve Carr er ikke alene om å mene at noe nå må gjøres. Det samme mener sittende president Joe Biden. Dessverre skal det nok langt mer enn et tjuetalls drepte barn og enda flere skadde før landets mektige våpenlobby og politikerne er villige til å gjøre endringer i våpenloven. Argumentene er at «de gode» må ha våpen for å beskytte seg mot dem som vil bruke våpnene med onde hensikter. Et av problemet er selvfølgelig å vite hvem som er gode og hvem som er onde. Antall våpen i privat hjem er høyere enn det er innbyggere. Ifølge en undersøkelse er det 400 millioner våpen ute blant de drøyt 330 millioner amerikanerne. Med alle de gode som må være i besittelse av skytevåpen, så ser det ikke ut til at det stopper de med onde hensikter å begå slike masseskytinger. Våpenforkjemperne er likevel villige til å ofre små barn for at «folk flest» skal kunne eie og oppbevare våpen hjemme. Det paradoksale er at mange av disse er de samme som vil nekte kvinner retten til å ta abort, om så graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Livet til hver av de nitten småbarna som ble fratatt livet så brutalt i Uvalde, Texas later til å ha langt mindre verdi enn ufødte fostre. 

Skuddårspia 

Den norske fotballspilleren Erling Braut Haaland har skrevet kontrakt med den engelske fotballklubben Manchester City. City var i sin tid en av mine fire favorittklubber i England. De andre var Queens Park Rangers, Wolverhampton og Southampton. Nok om det. Manchester City har i 14 år vært eid av sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan fra De Forente arabiske emirater UAE. Bak sjeiken står kronprins Mohammed bin Zayed som er en av de mektigste og farligste menneskene i dette området. Emiratene er et styrtrikt land uten ytringsfrihet og frie valg. Omfattende brudd på menneskerettighetene er godt dokumentert av organisasjoner som Amnesty International. I dette landet jobber det millioner av fremmedarbeidere på luselønn og null rettigheter. Samtidig som de rikeste i landet eier fotballag i andre deler av verden hvor fotballspillere betales millioner i året for å springe etter en ball. Haaland vil tjene rundt 4,5 millioner kroner. I uken. Det vil si godt over 200 millioner i året. Og det for å jobbe i en fotballklubb hvor eierne styrer sitt land hensynsløst. Fotball betyr ikke noe for eierne, kun makt og politikk for å kunne påvirke land som England og USA. Det er mange som skriker over seg om at flyktninger fra muslimske land har som intensjon at hele verden skal bli muslimsk. Det er vel større grunn å spørre hva som ligger bak når søkkrike oljesjeiker med liten eller ingen interesse for fotball kjøper store kjente fotballklubber. Hadde Haaland vært litt mer opptatt av etikk og moral og mindre opptatt av penger og status, hadde han holdt seg for god for å skrive kontrakt med Man C. 

Ikke visst jeg at Norge var blitt medlem av EU. Tvert imot synes jeg å huske at EU avstemningen jeg var med på i det herrens år 1994 endte med et nei til norsk EU medlemskap. Likevel ser det ut som EU skal sette premissene for det meste som skjer innenfor grensene til kongeriket Norge. Nå vurderer EU å redusere holdbarheten på ferske egg på grunn av salmonella problemer. Vel og bra der salmonella er det problem. Det er det ikke i Norge. Den faktiske holdbarheten på egg er da også vanligvis mange ganger lengre enn det som er oppgitt på forpakningen, i motsetning til hva de som ser seg blind på holdbarhetsdatoer, tror. Det er enkelt å se om et egg er ødelagt eller ikke. Eller lukte i hvert fall. Det er ikke til å ta feil av lukten på et ødelagt egg. Så stol heller på din egen nese enn på en dato. Jeg er redd mange fortsetter å forholde seg til denne «Best før» datoen, og glemmer «men ofte god etter» og kaster fult brukbar mat. Samtidig som de klager på at maten i Norge er så kostbar. 

FN rapporterer om at antall mennesker som har flyktet på grunn av konfilter, vold, brudd på menneskerettigheter og forfølgelse har passert 100 millioner. Et svimlende høyt tall. For mindre enn et år siden var dette tallet 90 millioner. De ca 10 millionene «ekstra» så langt dette året, skyldes for det meste krigen i Ukraina. Omtrent halvparten er internflyktninger, dvs mennesker som er drevet på flukt innenfor grensene til sine egne land. Likevel flyktninger. Det er positivt at Norge og andre land stiller opp for flykningene fra Ukraina, men som tallene fra FN viser, det millioner av flyktninger andre steder i verden som også trenger verdenssamfunnets hjelp. 

Det er lite å koronanytt å høre og lese nå for tiden. Men pandemien er ikke over. I Kina er det fortsatt nulltoleranse mot spredning av viruset. I hele Kina ble det registrert 802 smittetilfeller her om dagen, 99 av disse i hovedstanden Beijing.  Nittini nye tilfeller i en by med over 19 millioner innbyggere. Man skulle tro dette tallet ikke var noe å få panikk over, men joda, det er innført nye koronatiltak og massetestinger i millionbyen. Blant annet må alle innbyggerne i seks distrikt i byen må holde seg hjemme for å jobbe og studere og på arbeidsplasser hvor det er nødvendig å møte fysisk på jobb, får bare 30% av arbeidsstyrken oppholde seg på jobben. Så strenge koronarestriksjoner har vi aldri hatt her i landet, og likevel var det mange som klagde over innskrenkinger i livsutfoldelse. Jeg tror vi kan prise oss lykkelige over at vi her på berget har sluppet å leve innsperret, og da mener jeg direkte innesperret, i uker og måneder slik innbyggerne i andre land har opplevd. 

Det er vel flere enn meg som hadde vannkopper eller brannkopper i oppveksten. Det er riktignok bare vannkoppene jeg er 100% sikker på at jeg har hatt. De nye koppene som nå er introdusert for oss, er apekopper. Denne virussykdommen har vanligvis sirkulert i Afrika, men er nå påvist i flere europeiske land, blant annet både Sverige og Danmark. Apekopper gir vanligvis milde symptomer i form av feber og utslett og er sjelden dødelig. Vår venn Espen Rostrup Nakkstad (vi føler vel alle mer eller mindre at vi kjenner Espen etter å ha sett han daglig på riksdekkende TV i nesten to år) i Helsedirektoratet sier at det ikke er fare for epidemi eller pandemi med restriksjoner slik vi kjenner det fra korona pandemien. Så da får vi stole på Espen da og satse på at disse koppene ikke blir noe verken vi eller folk i andre land blir plaget så mye med. 

Onsdagsklem fra

Skuddårspia 

Hvem kjører i mange timer ene og alene for å spise middag? Det er ikke noe jeg vanligvis gjør, men sist helg var dette hovedårsaken til at jeg kjørte i seks timer for å spise middag på restauranten Svinvik gård i Surnadal kommune. 

Det har seg slik at jeg i 2020 fikk middag der i julegave av mannen i huset. Så kan du sikkert lure på hvorfor noen gir bort en middag et sted utenfor allfarveg flere mil unna der man bor. Av flere grunner. Kokk og en av driverne av Svinvik gård, Kristina, er født og oppvokst i trønderbygda hvor jeg bor. Hun har jobbet flere år sammen med Arne Brimi som tør være kjent for alle som liker og er interessert i god mat. Det i seg selv bør være et kvalitetsstempel, men Kristina står støtt på egne bein. Etter hvert som folket her i fjellbygda har besøkt restauranten drevet av «en av sine» og opplevd hyggelig vertskap, spist nydelig mat at lokale råvarer i den spesielle atmosfæren i den gamle fjøsbygningen, så har ryktet blitt spredd. Dette er en opplevelse man gjerne unner seg selv om det betyr å kjøre seks timer for å spise middag. Det er ikke bare de som kjente Kristina fra før som har oppdaget denne perlen. Det har også folket i Surnadal og andre fra både fjern og nær. 

Jeg kan ikke annet enn skrive under på at dette gjør jeg så gjerne igjen. Og om du liker gode smaker og hvor spesielle ingredienser som bla maur, kongler og bregner er å finne på tallerken, så anbefales absolutt en tur innom hos Kristina og Tore Svinvik. Men vær klar over at det det ikke bare er å stikke innom på måfå og håpe på en matbit. Restauranten er i utgangspunktet åpen to dager i uken og med plass til maksimalt 30 stykker rundt bordene, så kan det ta litt tid før du får reservert bord. Det finnes ingen meny. Du får servert opptil ni små og store retter basert på sesongens råvarer. For meg er det et ekstra pluss at de råvarene som finnes i naturen og som folk flest knapt aner er spiselige, blir en del av velkomponerte retter. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Ta turen til Svinvik gård, det vil du så absolutt ikke angre på. 

Klem fra

Skuddårspia

Ei fin uke er unnagjort med litt ymse på programmet. Det ble tre jobbdager, men dessverre ingen treningsøkter. 

Først var det 17mai feiring på vanlig vis etter to år på halv åtte. Selv jobbet jeg på nasjonaldagen for første gang i historien, men det var i grunnen helt greit det. 

Fredag ettermiddag kjørte jeg og mannen til Trondheim direkte etter jobb. Vi skulle helt ned til Surnadal, men gjorde en overnattingsstopp i Trondheim hos datteren. Der ble det også en tur innom Ikea og sushi på menyen. Jeg elsker sushi.

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Lørdag morgen kjørte vi videre til Surnadal, en tur på ca to timer. I 2020 fikk jeg gavekort på middag på Svinvik gård, en gourmet restaurant helt utenfor allfarvei. Av ulike årsaker har det ikke blitt tid/mulighet før nå. Men nå var bord booket og vi mer enn klar til en deilig middag. Overnattet gjorde vi på Thon hotell i Surnadal. Alle rom hadde spennende og spesielle navn. Rom 518 hvor vi lå, het Kongsdraumen. 

Før det var på tide for å gjøre seg klar til middag, traff jeg ei tidligere ferievenninne og brevvenninne i Surnadal. Som barn møttes vi alle somrer i hjembygda mi da besteforeldrene hennes var nabo til oss. Vi har også brevvekslet siden 2014. Møtte ikke bare henne, men også hennes søster som også var en del av gjengen som holdt sammen sommerstid i min barndom. Det var et hyggelig møte med kaffe i koppen og napoleonskake på fatet. Katten Ninni var bare sånn passe fornøyd med gjesten, fordi jeg pådro meg en rappings med klør på høyre hånda som resulterte i et par bloddråper. Ann Brit tok jeg også med på sightseeing utover til Torvik for at jeg skulle få sett litt mer av Surnadal enn akkurat sentrum. Der traff vi på flere kyr og kalver av arten Highland cattle. 

Klokke 19:00 skulle middagen serveres på Svinvik gård. Vi kjørte utover i god tid. Fikk noen ord med kokken Kristine før de øvrige gjestene ankom. Kristine er født og oppvokst i bygda hvor jeg bor, og har sammen med sin mann virkelig fått til en flott sted. Vi storkoste oss med nydelig mat og kommer absolutt til å gjenta besøket flere ganger. 

Søndag etter frokost på hotellet, satte vi nesen tilbake mot Trondheim. Gjorde en stopp i Trondheim for å hilse på datter og for å få oss en matbit sammen. Det ble Fellini på Heimdal denne gangen, hvor jeg valgte spareribs. Det skulle jeg visst ikke ha gjort, for jeg fikk bbq saus både her og der. Spareribs er ikke lagd for å spise ute blant folk. Men godt var det. Så gikk turen videre hjemover, slitne men veldig fornøyd med helgas opplevelser. 

Denne uken som så vidt er startet, inneholder fire arbeidsskift på kjøkkenet og en Kristi Himmelfartsdag uten planer og så får jeg bare se hva som ellers skulle dukke opp. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Allerede før finalen i Eurovision Song Contest startet, ble det spekulert i hvor store utgiftene ville bli dersom det norske bidraget fra Subwolfer skulle vinne det hele. Det ble anslått en utgift på en kvart milliard for NRK. Den siste finalen Norge arrangerte i 2010 kostet 200 millioner kroner. Det er kanskje greit nok at det ikke ble Norge som vant, ikke bare av musikalske årsaker. Ja jeg elsker ESC men det finnes langt bedre ting å bruke så mye penger på. Også for stakkars Ukraina som ser for seg å arrangere neste års finale i Mariupol, byen innerst i Svartehavet som er bomber sønder og sammen av Russland.  Bare å bygge opp igjen byen kommer til å koste sitt om det i det hele tatt er mulig til den tid. Og så kommer utgiftene til ESC finalen på toppen av det. Jeg har mer enn en gang tenkt tanken på at det burde bygges opp to eller fire komplette stadionanlegg hvor sommer og vinter OL kunne blitt arrangert år etter år, men med nye vertskapsland. På den måten vil alle anlegg og fasiliter bli gjenbrukt i stedet for å måtte rives eller bare stå til de ramler sammen av seg selv. Denne ideen har jeg videreført til ESC. En scene med tilhørende innkvartering et sted i Europa hvor fjorårets vinnere kunne ta seg av selve gjennomføringen av finalene uten tanke for lokalitetene. Enn så god jeg synes min egen ide er, både mht til OL og ESC, så ser jeg ikke for meg at det overhodet vil bli enighet om hvor disse idrettsanleggene og scenen skal bygges. Det kriges og krangles så busta fyker om langt mindre, så hvorfor da bli enige om noe såpass stort? Men at det vil være penger å spare det kan det umulig være tvil om.  

Nord Korea’s leder Kim Jong-un har hevdet at det ikke har vært et eneste koronatilfelle i Nord-Korea. Fram til nå. Hvorvidt det har vært sant, er vel umulig å få noe svar på, men i et land hvor svært få, om noen, har hatt mulighet å reise utenlands, og kunne dratt viruset med seg tilbake, så er det egentlig ikke helt umulig. Motsatt så er det vel heller ikke så flust av turister fra utlandet som drømmer om å oppleve Nord-Korea at faren for import av korona har vært veldig stor. Men nok om det. Nå er det visst nasjonal koronakrise i landet etter at de offisielt har fått sine første koronatilfeller. Eller som det statlige nordkoreanske nyhetsbyrået KCNA sier, en feber med uidentifisert opphav har spredd seg i landet siden sent i april. Det sies at rundt 350.000 har vist symptomer på denne feberen, og er også rapportert om dødsfall. Det innføres karantene og andre tiltak som resten av verden har levd under de to siste årene. Nå er det Nord Koreas tur. Landet har et av verdens dårligste helsevesen så det kan bli mer enn katastrofalt om viruset fortsetter å spre seg. Offisielt er ingen av de 25 millioner innbyggere vaksinert, og Sør-Korea har nå tilbudt seg å sende vaksinedoser til sin nabo i nord. Nå vet jeg ikke om Nord Korea har takket ja til disse vaksinedosene, men det slår meg å være litt i seneste laget. Det bor ca 25 millioner i landet og det vil nødvendigvis ta tid å få vaksinert alle, ikke bare en gang men også to ganger mens smitten enda er på et lavt nivå. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

I forbindelse med den pågående krigen i Ukraina, så har Posten Norge hatt en tjeneste hvor det har vært mulig å sende uadresserte hjelpepakker gratis til Ukraina. Slik som portoen for pakker etter hvert har blitt, så har denne tjenesten gjort det mulig for alle å sende humanitær hjelp til landet uten at portoen langt har oversteget verdien av innholdet i pakken. Jeg har dann og vann sendt pakker til utlandet, så jeg vet hva det kan koste. Nå utvides postens spesialtjeneste til også å gjelde adresserte pakker. Det betyr at om du kjenner noen personlig i Ukraina, så kan du sende humanitær hjelp uten at selve forsendelsen koster deg et øre. Hjelpepakkene bør inneholde mat med lang holdbarhet, medisinsk utstyr, hygieneartikler eller andre sårt tiltrengte varer. Selv har jeg en brevvenn i landet, så nå skal jeg sjekke om han og hans familie med to døtre har behov for hjelpepakker. 

Da Taliban tok makten i Afghanistan i august i fjor, lovet de en mykere linje enn da de styrte landet mellom 1996 og 2001. Til tross for denne lovnaden, har kvinners rettigheter og muligheter blitt stadig mer begrenset. I mars ble videregående skoler og universitet åpnet for kvinnelige studenter, for så bli stengt noen timer senere. Det siste er at kvinner nå i mai ble beordret til å bære burka. Nå sier Afghanistans fungerende innenriksminister Haqqani at det jobbes med en «mekanisme» som åpner for at jenter kan gå på skole også etter barnetrinnet og at det snart vil komme gode nyheter om dette. Denne mekanismen skal være koblet til kleskoder. Da skolene ble åpnet som snarest i mars, måtte allerede de kvinnelige studentene kle seg i henhold til Islam. Så hvordan skal de kle seg nå for å få lov til å studere? Burka er de allerede pålagt å bruke utenfor hjemmet. Burka er en heldekkende drakt hvor det kun er mulig å se ut gjennom et vevd tøystykke. Ifølge Haqqani er påkledningen for å sikre at kvinners ære og sikkerhet blir ivaretatt. Det blir spennende å se hvor mye mer kvinner vil bli hemmet for å kunne ta utdanning. Om de i det hele tatt vil få muligheten igjen. 

Den kvinnelige biskopen i Stavanger, Anne Lise Ådnøy kom for en tid siden med følgende bønn på sin Facebook side: 

«Gode Gud, du som skapte kvinner i ditt bilde. Gjør det mulig for de amerikanske kvinnene som blir ufrivillig gravide å avbryte svangerskapet innenfor lovlige, trygge rammer. Amen.»

Kampen for kvinners rettigheter til å ta avgjørelse angående egen kropp og helse, er under press fra høyresiden i amerikansk politikk. Dette er foranledningen til biskopens bønn, som av mange har blitt tatt ille opp og andre igjen har uttrykt støtte til. Vi vet alle at før abort ble lovlig i Norge og andre land, så ble aborter utført illegalt og det kunne gå riktig galt med kvinnene som tok dette valget. Er det dette USA vil tilbake til? Hvor kvinner som av utallige årsaker ikke ønsker/kan bære fram et barn, blir henvist til ulovlig abort med døden til følge i verste fall? Og hvor de som har økonomi til det, kan sette seg på et fly til land hvor abort kan utføres på en lovlig og trygg måte på en helseinstitusjon. Lovlige, trygge rammer i sitt egen hjemland er det kvinner trenger når de har blitt ufrivillig gravide, enten det er med ungdomskjæresten, fordi de er blitt voldtatt av en naboen eller vært gjennom årevis med seksuelt misbruk fra familiemedlemmer. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Etter to år med koronarestriksjoner, var det igjen mulig å feire nasjonaldagen på tradisjonelt vis. Det har vært barnetog og korpsmusikk over det ganske land.  Noen har hatt sjampagnefrokost med venner, andre har gått i russetog sammen med medstudenter. Uansett hvordan og med hvem du har feiret, det har endelig blitt ei normal feiring for folk flest for første gang siden 2019. 

Ettersom jeg så både på TV og på sosial medier, så var det mye forskjellig vær rundt om i landet. Snøbyger nordpå, sol og finvær sørpå. Været her var upåklagelig i grunnen. Solen skinte fra skyfri himmel og selv om temperaturen kunne vært bedre, så kunne verken regn eller snø ødelegge for nasjonaldagsfeiringen. 

Min 17 mai ble derimot ikke som den normalt kunne vært tatt i betraktning av at korona i hvert fall ikke lenger hadde noen stor innvirkning på samfunnet. For første gang i historien har jeg jobbet på nasjonaldagen. Og helt frivilling også. Jeg jobbet nemlig ekstra på kjøkkenet på helsetunet. Det var greit nok å være sammen med kollegaer og beboere første del av dagen. Som seg hør og bør for mange denne dagen, ble det både bløtkake, is og sodd på feststemte og pynta beboere. Toget tok turen innom og tre vers av nasjonalsangen ble sunget. 

Vel hjemme etter jobb ble det servert pinnekjøtt med tilbehør. Planen var egentlig å spise middag på en gjestegård i kommunen, men av alle dager i året, var den stengt i går Så da ble det middag hjemme da i stedet. Pinnekjøtt er ikke å forakte det heller og det er i hvert fall favorittmaten til sønnen. Kaffen inntok vi i vinterhagen som var god og varm etter å ha blitt varmet opp av solen. Til kaffen ble det servert daimiskake som jeg hadde forberedt noen dager tidligere, cupcakes med blåbær og rips og pyntet med det norske flagget, mini pavlova med krem, bringebær og blåbær. Det var absolutt et verdig punktum for dagen. 

Håper alle som en hadde en fin feiring hvordan den så enn ble feiret. La meg si det som i musevisa, at vi alle om et år kan feire jul igjen om vi ikke verken blir rammet av en ny koronaoppblomstring eller ufred for den del. Det er jo nok av det siste i andre deler av verden. 

Klem fra

Skuddårspia 

Nok en uke er passert, og vi er kommet til 17 mai uken. Forrige uke var en uke på det jevne uten alt for mye som skjedde. Det kan for så vidt være både positivt og negativt. Det ble fire vakter på kjøkkenet og fire treningsøkter. 

Onsdag var det sjokoladebollens dag, og da ble det bakt sjokoladeboller. Noen tok jeg med på kaffebesøk til ei venninne og noen fikk min kommende guddatter og hennes familie. Resten ligger i fryseren. 

Grand Prix eller Eurovision Song Contest er et av årets høydepunkt for meg. Uken før så jeg Adresse Torino og fikk for første gang hørt sangene fra de andre deltagerlandene. Denne uken fikk jeg sett de to semifinalene og selvfølgelig finalen på lørdag. Det er jammen mye rart som kommer av bidrag. Noen sender sangere som, etter min mening, har sangstemmer, mens andre sender pene damer og pene menn som opptrer i minimalt med klær, Spania for å nevne en av dem. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. For meg er det et kvalitetsstempel når et bidrag fremføres av sangere som er påkledd, og det motsatte når bar hud synes å være viktigere. Og jo villere og heseblesende sceneshowet er, jo mer er det med på å ta fokus bort fra manglende sangprestasjoner. Det er også essensielt for meg at en ESC-vinnersang må være noe jeg er i stand til å kjenne igjen om jeg hører sangen på radio dagen etter. Den viktigste er at den skiller seg ut og ikke er en det går 13 av på dusinet. I så måte er det norske bidraget med Subwolfer i samsvar med mine kriterier selv om det ikke var en sang etter min smak. Synes fortsatt det var to andre bidrag i den norske finalen som var langt bedre enn denne, og som jeg tror ville hatt større sjangse i Torino nettopp fordi de var særegne. Etter at fagjuryene hadde delt ut sine poeng på lørdag, lå Spania, England og Sverige godt an. Jeg for min del ville ikke ha kjent noen av de igjen dagen etter. Noen sanger vinner seg ved å høre de flere ganger, andre taper seg. Island og Frankrike var to av mine favoritter etter å ha sett Adresse Torino og semifinalene, men jeg var ikke fult så begeistret etter å ha sett de i finalen. Mens jeg ikke la merke til Armenia før i semifinalen. Og det ble til slutt den jeg håpet skulle vinne hele showet. Nå gikk det ikke slik, og da er det for så vidt greit at Ukraina vant. Men bare fordi sangen er lett gjenkjennelig og den fløytespillingen er veldig kul. 

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Jeg har hatt fast grand prix meny i årevis. Heimelaga pizza og fruktsalat til. Ja du hørte riktig. Jeg fikk smake denne salaten til pizza for nesten 40 år siden av ei venninne, og den er fast på programmet en lørdag i mai hvert år. Oppskriften er enkel. En del pisket kremfløte og en del majones blandes. Kutt banan, appelsin og epler i biter og bland i. Det er alt. Anbefale å prøve den til pizza. 

Denne uken blir det for første gang i historien jobb på meg på 17 mai. Det blir sodd og iskake for beboerne på helsetunet jeg jobber. Jeg har forberedt ei daimiskake til oss selv. Greit å bake noe som kan bakes i god tid. Så blir det to vakter i barnehagen i slutten av uken før jeg setter nesen mot Trondheim og videre til Surnadal. Hvorfor får du vite om en ukes tid.

Da vil jeg ønske alle en god 17 mai! Hipp hipp hurra! 

Klem fra

Skuddårspia 

Her er fem funfacts om meg:

1. Jeg spilte aktiv fotball til jeg var over 40 år

2. Jeg har drevet med oppdrett av perserkatter

3. Jeg har fire barn, men aldri vært gravid

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

4. Jeg er særdeles glad i lakris

5. Jeg har fem tatoveringer på fem forskjellige steder på kroppen

God helg til dere!

Klem fra

Skuddårspia 

Jeg har ved flere anledninger vært så uheldig å ende opp med bruddskader. Fire ganger. Første gang da jeg gikk i sjette klasse på grunnskolen, siste gang i 2014 i forbindelse med en fjelltur. Med gips på bein og armer har det ikke vært vanskelig for andre å se hvorfor jeg har vært sykemeldt fra jobb. 

Så finnes det en del mennesker som har sykdommer og syndrom som ikke vises utad. Fibromyalgi er en av disse. Cirka 3% av befolkningen lider av fibromyalgi, og de fleste er kvinner. Mange av disse har endt opp som ufør, helt eller delvis uten at det er mulig for andre å se hvorfor. Før de får godkjent uførhet, er de oftere syk og sykemeldt enn «folk flest», og det er sannsynligvis mange som har fått høre at de er late, at de skulker eller simulerer syk. Å ta seg sammen er ikke så lett for noen som har mer enn nok med å klare hverdagen. 

De som lider av fibromyalgi, sliter med kroniske muskelsmertene. Smerten varierer ofte fra dag til dag og er ofte uforutsigbare. De føler seg også sjelden uthvilt når de våkner. Andre vanlige plager i tillegg til muskelsmertene er søvnforstyrrelser, humørsvingninger, indre frost, hodepine, nummenhet, hovenhetsfølelse, synsforstyrrelser, forverring ved psykisk press/uro eller stress, øresus, munntørrhet, svimmelhet og kvalme. Ingen av disse symptomene er mulig å se for andre. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

En rekke tilstander, slik som irritabel tarm, kronisk underlivssmerte, endometriose, kjeveledds dysfunksjon, revmatiske sykdommer, migrene, depresjon og angst samt posttraumatisk stresslidelse kan forekomme samtidig med fibromyalgi. Irritabel tarm syndrom er særlig hyppig hos personer med fibromyalgi, i enkelte studier så hyppig som hos sju av ti pasienter. 

Smerter og plager kan være intense i perioder og mildere i andre perioder. Dette betyr at en person med fibromyalgi kan ha gode perioder hvor h*n har overskudd til å trene eller være sammen med venner, som igjen medfører at andre kan tro at de med fibromyalgi ikke egentlig er syke. Det blir ikke bedra av at pasientene ofte føler seg mistrodde og lite respektert av mange leger.  

Min datter er en av de mange som har fått diagnosen fibromyalgi etter å ha slitt med utmattelse og smerter i kroppen i lang tid. Før hun fikk denne diagnosen hadde hun i mange år hatt diagnosen kronisk irritabel tarm som altså er vanlig hos mange med fibromyalgi. Hennes hverdag har endret seg dramatisk fra å være ei aktiv ungjente som nå tilbringer dager i senga eller på sofaen fordi hun ikke har overskudd til mer. Hun hadde en jobb hun stortrivdes i, men overlever nå økonomisk på arbeidsavklaringspenger. Selv om hun har familie og venner som ser og skjønner hvor mye hun sliter, så er det ikke til å skjule at også hun har vært mistenkeliggjort av andre, også leger. Siden fibromyalgi er et syndrom hvor årsaken er uklar, tror hun selv at det for hennes del kan være at hun sist i tenårene hadde kyssesyken. Mange som har hatt denne virusinfeksjonen sliter i lang tid med kronisk tretthet. En tretthet som i noen tilfeller aldri helt forsvinner. 

Neste gang du møter en person som er sykemeldt eller sågar ufør uten at du SER hvorfor, trekk pusten et lite øyeblikk før du eventuelt beskylder vedkommende for å være en latsabb. Hun eller han kan ha utallige sykdommer og diagnoser som ikke vises utenpå, men som likevel er like reelle som mine benbrudd har vært. De skal ikke trenge å føle skyld i tillegg til de sykdommer og plager de ellers har å stri med. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Rekk opp hånda de som trodde at Talibans besøk her i Norge tidligere i år ville bety lovnader de aktet å holde? Mulig utenriksdepartementet som hadde invitert Taliban til Norge for flere samtaler, trodde det? Det må de jo ha gjort siden de kunne bruke syv skattemillioner til transport og sikkerhet i forbindelse med besøket. Det var i beste fall naivt å tro noe slikt. Taliban hadde tidligere og i forbindelse med møtet lovt at kvinners rettigheter og menneskerettigheter skulle bli ivaretatt i den nye Islamske staten. Hva har skjedd så langt når det gjelder kvinners rettigheter. Jo la meg se….

1. Malerier og gatekunst i Kabul som viste kvinner ble overmalt i samme øyeblikk som Taliban inntok byen
2. Kvinnelige utstillingsdukker har fått hodene kappet av
3. Jenter eldre enn 12 år får ikke ta utdannelse
4. Kvinner må nå ha heldekkende burka og niqab for å bevege seg utendørs. 

Det er sikkert langt mer det går an å trekke fram når jeg først bringer dette på banen, men det er mer enn nok til å vise at Taliban aldri har hatt intensjoner om å holde det de har lovt ovenfor verdenssamfunnet. De henviser til stadighet at kvinners rettigheter må være i samsvar med sharia lovgiving. Nå er jeg langt fra noen ekspert der, men det er jo ganske så tydelig at ifølge denne lovgivningen så er ikke kvinner verd mer enn å føde barn og ta seg av disse barna og hjemmet. 

Fra Afghanistan til Russland, er jo umulig å ikke nevne sistnevnte i dag heller. Putin og Russland har konfiskert ca 400 passasjerfly som russiske flyselskaper hadde leid fra utlandet. På grunn av sanksjonene mot Russland skulle alle disse flyene egentlig ha vært tilbakelevert til eiere. Men nå har Putin fått vedtatt en lov som gjør at disse flyene kan registreres og brukes i Russland. Det høres unektelig veldig enkelt ut at en land kan vedta en lov som sier at andres eiendeler tilhører dem. Jeg kaller det et særs frekt tyveri og det vil jeg tro resten av verden også mener. Tipper også at Russland har strafferammer for tyveri som overgår den norske straffeloven. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Jeg tar en til når jeg først er i gang. Fargekombinasjonen blått og gult er nå forbudt i Russland. Alt som kan minne om det ukrainske flagget blir fjernet eller malt over. Offentlige bygninger og fasilitet skifter farge. Logoer likeså. Til og med sandkasser. Gud forby at små barn skal oppleve vestlig propaganda på lekeplassen. 

Jeg har tidligere nevnt at jeg tenker leie ut et anneks på eiendommen gjennom Airbnb. Jeg har omsider fått innredet annekset, dvs det mangler bla et klaffebord og en hylle for oppbevaring. Bilder har blitt tatt og jeg har fått registrert bygningen for utleie. Dersom noen her har behov for ei seng på gjennomfart i nordre del av Trøndelag, book gjerne hos meg, eller tips andre som skal forbi her om muligheten til ei grei og billig overnatting.

Det har vært presidentvalg på Filippinene. Der ligger det an til at sønnen til tidligere president Ferdinand Marcos blir ny president. Ferdinand Marcos styrte Filippinene med jernhånd i de cirka 20 årene han satt med makten. I 1986 ble han styrtet av folket i et sivilopprør. Sønnen Bongbong Marcos ønsker å renvaske farens navn og ønsker landet tilbake til «glansdagene» under hans far. Disse glansdagene bestod for vanlige folk av politisk motiverte pågripelser, offentlig sløseri, korrupsjon og brutal vold. Ferdinand Marcos og hans familie derimot levde i sus og dus. I president palasset ble det funnet 15 minkkåper, 508 gallakjoler, 1000 håndvesker og 1060 par sko. Fru Imelda flyttet store offentlige fond ut av landet i løpet av deres 20 års lange diktatur. For disse midlene ble det bla kjøpt eiendommer i New York og opparbeidet en kunstsamling av kjente kunstnere. Ferdinand Marcos døde i 1989, mens Imelda fortsatt lever, over 90 år gammel. Nå som det ser ut til at hennes sønn skal innta presidentpalasset, kan man stille spørsmålet om Imelda får enda flere gallakjoler og sko på bekostning av vanlige innbyggere i landet, eller er det den kommende presidentfruen som kan vente seg et liv i luksus? Det merkeligste av alt er at det filippinske folk har stemt fram den tidligere diktatorens sønn som ny president. The New York Times har beskrevet valget som «en kamp mellom de som husker fortiden og de som forsøker å forvrenge den». Så gjenstår det å se om den vanlige filippinske mann og kvinne får noe igjen for å ha stemt fra Bongbong Marcos som ny president eller om det blir en reprise på årene mellom 1966 og 1986. 

Onsdagsklem fra 

Skuddårspia