Våknet opp til øspøsende regn etter ei god natts søvn. Etter frokost og utsjekk fra glampingen, tok vi oss en siste tur rundt på øya. Blant annet gjorde vi en stopp ved den lille søte stavkirken som var en gave fra Norge til Island i forbindelse med tusenårsjubileet for den første kirken som ble bygd på Island av Olav Tryggvasson i år 1000.

Det siste vi gjorde før det var tid for å stille seg i fergekø, var en tur innom Isey Skyr Bar, en isbar med masse godsaker. Jeg elsker lakris, så det ble en med mye lakris på meg for å sikre meg et høyt blodtrykk allerede før turen over til fastlandet i ruskevær.

Været var ikke spesielt mye bedre på fastlandet, men før det ble riktig ille, tok vi turen til Seljandsfoss og Skogafoss. Sistnevnte er en av Islands vakreste fosser og ble fredet i 1987. Det er et sagn om at det er gjemt en kiste med gull bak fossen. Før vi dro derfra, ble det islandsk kjøttsuppe med lam til lunsj.

Annonsørinnhold

Opptil 70 % rabatt: Sjekk de gode kuppene på sport og friluft

Hamid kunne tenke seg å se Gullfoss, men været ble etter hvert enda mer regnfullt og tåkete. Det ble derfor et stop på Lava Center i stedet. Dette er et interaktivt museum som viser vulkan- og jordskjelvaktivitetene på Island. Vi så bla en film som viser noen av de siste vulkanutbruddene på Island, bla Eyjafjallajøkulls utbrudd i 2010. Vulkansk aske rammet flytrafikken i store deler av Nord-Europa i lang tid etter dette utbruddet. Mange husker sikkert uttrykket askefast fra denne tiden. 

Etter besøket i Lava senteret, satte vi nesen mot Keflavik, hvor siste natt skulle tilbringes på hotell like ved flyplassen. Det ble en etterlengtet dusj på alle tre, litt avslapping og så middag. Skuffet må jeg si vi ble av den såkalte lammeleggen vi spiste på hotellets bistro. Jeg elsker lammelegg, men her fikk vi serverte en liten bit kjøtt som kunne stammet fra alle andre deler av dyret, tvilsomt fra leggen i hvert fall. Tilbehør var enkelt med bakt potet og en salat bestående av salatblad og rå rødløk, absolutt liten finesse ved retten og serveringen. Og til den nette pris av 5190 IKR eller ca 400 norske kroner. Det meste er dyrt på Island, men lam og sau springer rundt over alt, og det kan i hvert fall ikke være tilbud og etterspørsel som har styrt prisen her. 

Dagen derpå var vi tidlig oppe for å pakke kofferter og gjøre oss klare til å forlate sagaøya. Hotellfrokosten som vi hadde gledet oss til, var heller ikke noe særlig å skryte av, men drosjen vi hadde bestilt for å kjøre oss til flyplassen var på plass fem minutter før tiden, så noen lyspunkt var det jo. Flyet til Oslo var 15 minutter forsinket, men det er jo bare blåbær sammenlignet med en kansellering i verste fall. Umulig å vite nå i disse streiketider hva som venter en når en skal ut å reise med fly. Flyet fra Oslo til Trondheim var 20 min forsinket, fortsatt bare blåbær. Kunne se flere flygninger på tavlen som var kansellert, så vi var absolutt svært tilfredse med å komme oss helt hjem i rett tid. 

Selv om været har ødelagt en del for oss denne uken på Island, så har vi sett og opplevd mye. Og han som fikk turen i bursdagsgave var absolutt fornøyd. Sikkert er det at det for mitt vedkommende blir flere turer til Island. Men først spare litt, for det er ikke den billigste destinasjonen. Men selv om det koster litt (mye) er det absolutt verd turen. 

Klem fra

Skuddårspia 

For femti år siden styrtet et militært Twin-Otter fly i nærheten av Harstad. 17 personer omkom, flere av disse var barn. I ettertid har det kommet fram at piloten var sterkt beruset og at han hadde hatt alkoholproblemer i lang tid. Den militære ledelsen var klar over dette, men lot han likevel fortsette som pilot. Havarirapporten var hemmeligholdt av Forsvaret i 33 år før sannheten kom på bordet. Ingen av de pårørende fikk erstatning da tingretten og lagmannsretten i 2009 og 2010 behandlet erstatningssøksmål mot staten. Tingretten fordi de mente saken var foreldet og lagmannsretten fordi de mente det var ikke var grovt uaktsomt å la en flyger med alkoholproblemer få fortsette i jobben. Først i 2012 fikk de etterlatte en beklagelse fra Forsvarsdepartementet ved daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Det var ikke alt. I 2013 le fjellklatrerne som deltok i redningsaksjonen, hedret med forsvarsmedaljen. Innsatsen de utviste ble verken dokumenter at politiet eller Forsvaret, og de måtte skrive sin egen rapport om aksjonen. Der kommer det fram at klatrere og krimteknikere fra Kripos ble nektet helikopterassistanse for å hente ned de omkomne. Løsningen ble å dele opp likene i fjellsiden og bære de ned i sekker. Ikke bare mistet mange sine barn, sine ektefeller og sine foreldre fordi forsvaret tillot en alkoholiker å fortsette jobben som pilot. De pårørende måtte også oppleve at sine nære og kjære etter døden ble delt opp for å kunne få de ned fra ulykkesområdet. Det er til å spy av. Og da mener jeg spy av forsvarets handlinger og manglende sådanne.

Jeg har tidligere sagt, eller skrevet rettere sagt, at jeg stiller meg helt og holdent bak SAS pilotenes streik. Ikke det at jeg ikke har forståelse for de problemer streiken medfører for reisende, for det har jeg. SAS ledelsen gir skylden til pilotene for det som nå skjer, men de bør heller gå i seg selv. Framforhandlede avtaler i arbeidslivet og lovnader skal holdes. Det er dette streiken dreier seg om. Dersom SAS vinner gjennom med sin måte å pulverisere sitt ansvar ovenfor sine arbeidstakere, kan man jo bare tenke på når kommer andre firma til å forsøke seg på det samme? Neste gang er det kanskje deg og meg det gjelder. 

Skjønnlitteratur er fri fantasi. Persongalleriet er som regel oppdiktet og handlingene likeså. Likevel må miljøet eller omgivelsene handlingene skjer i være historisk riktige. Og likeså fakta som framkommer. Som et eksempel. Det tar seg ikke ut å skrive at Kong Olav var konge i Norge i ei bok hvor handlingen skjer på begynnelsen av forrige århundre. Selvfølgelig må forfatteren holde tungen rett i munnen for å få slike detaljer riktige, ikke bare skal handlingen drives fram. Jeg antar at det både blir lest korrektur og gjort fakta sjekk før bøker går i trykken. Jeg nevnte den nye serien jeg startet å lese i går, «Villa Solgry» hvor handlingen foregår i Fredrikstad i 1920årene. De tre barna i boken skal ut å plukke blomster til herbarium, og da kommer det fram at geitrams må de ikke plukke for de er giftige. Giftige, ja vel….Jeg har da vitterlig lagd saft av geitrams blomster og overlevd. Men kanskje det er andre deler av planten som er giftige, tenkte jeg. Og sjekket med dagens orakel fra Delfi, google. Det viser seg at ikke bare har geitrams blitt brukt til dyrefor, men den ble også kokt suppe på i dårlige år i Russland. Gulag (tvangsarbeidsleire og straffekolonier) fikk servert suppen fram til 1948. Nå var det mange som ikke overlevde oppholdet der, men ikke pga denne suppen. Planten har også vært brukt i folkemedisin mot diverse plager. Jeg kan i hvert fall slå fast at det ikke er noen grunn til å utelate blomster fra geitramsen i en blomstersamling fordi den er giftig. 

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Klem fra 

Skuddårspia 

REISEBREV FRA ISLAND – DEL 3

Etter tre døgn var det det utsjekk fra studioleiligheten vi leide i Reykjavik sentrum gjennom Airbnb. Og så satte vi kursen i retning mot Vestmannaeyjar. 

Men først Strokkur. Hvem, eller hva, er Strokkur lurer du kanskje på. Jo det er en geysir i det geotermiske området ved elven Hvita øst for Reykjavik og den eneste som har regelmessige utbrudd. Og vi fikk sett flere utbrudd. Men man må være påpasselig for å få filmet eller fotografert et utbrudd. Utbruddene kommer ca hvert 6-10 minutt i en høyde opp til 35 meter. Ingen utbrudd er like i høyde. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Neste stop ble Landeyjahöfn for å ta ferge over til Vestmannaeyjar. Det er en vulkansk øygruppe hvor bare den største Heimaey er bebodd. På tur inn med ferga kunne vi se to andre med et bygg på. Jeg har senere funnet ut at dette er hytter man kan leie gjennom airbnb. Været var rufsete, og jeg var ikke veldig høy hatten. På Vestmannaeyjar bodde vi på Glamping & Camping i området hvor første mann bosatte seg på øya. Der var koselige små hytter med prismelys i taket. Mer enn jeg har hjemme. 

Været lettet, vinden stilnet og sola tittet såvidt fram, så det ble en tur opp til vulkanen Eldfell.

Eldfell hadde et utbrudd i 1973 hvor de 5300 innbyggerne måtte evakuere. Utbruddet varte fra 23.januar til midten av april. Vulkansk aske falt over mesteparten av øya og aske og lavastrøm ødela mange hus. Lavastrømmen rant ut i havet og økte øyas areal med 2 km2. Gjenoppbyggingen har kostet milliarder. 200 nye hus ble bygget, og det ble i 1975 bygget fire anlegg for å utvinne varme fra den størknede, men fortsatt varme lavaen. I dag bor det vel 4000 mennesker på øya som har det meste. Kirke, skoler, idrettsanlegg, butikker, cafeer og restauranter og selvfølgelig industribedrifter tilknyttet fiskerinæringen som er den viktigste på øya. 

Etter turen opp til Eldfell ble det middag på restauranten Gott hvor det ble en bedre middag. Dagens fisk på meg og tiramisu til dessert. 

Etter middag tok jeg meg en SoMe pause på Glampingen mens gutta tok turen opp på fjellet bak. Bratt var det opp og på toppen var det delvis bare en smal kant å gå på, så det var absolutt ikke noe for meg med min ekstreme høydeskrekk. 

Slik var vår fjerde dag på Island

Klem fra

Skuddårspia 

Siste uke ble absolutt ikke som planlagt. Var på ti-på-topp tur i Nordland sammen med ei venninne søndag for ei uke siden. Og før jeg ante ordet av det, var jeg på tur på sykehus for røntgen. Den viste brudd i venstre ankel. Og det betydde selvfølgelig slutten på ti-på-topp turene i denne omgang og en sommer som blir ganske annerledes enn jeg hadde tenkt. 

Torsdag ble jeg og bilen min, i motsatt rekkefølge, plukket opp og jeg kunne returnere til Trøndelagen. På turen sørover måtte jeg ha en stopp for å spise en av mine yndlingsretter møsbrømlefse. 

Og her sitter jeg nå med foten opp så mye som mulig, mens jeg hinker meg fram som best jeg kan ved hjelp av to krykker og tid. Hadde et ankelbrudd også i 2014 og da måtte jeg sove på sofaen i stuen i første etasje. Fryktet det ble reprise nå, men etter at et rekkverk som ble fjernet for mange år siden, ble satt opp igjen, klarer jeg å komme meg mellom etasjene. Men det går ikke fort altså. Er livredd for å få overbalanse eller snuble i egne føtter. Har ingen ønsker om at skaden skal bli verre. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

På fredag fikk vi besøk av vår familievenn Rheinhart som har bodd i Stavanger de siste tre årene. Hun er fra Filippinene og er datter av min brevvenninne der. Vi har truffet hverandre flere ganger i løpet av disse tre årene, dette blir sjette gangen. Hun blir her i ca to uker. Hyggelig med besøk og noen å snakke med når jeg null mobil for tiden. 

Vi har startet å se en Netflix serie som heter «Good Girls». Det dårlige været den siste uken får ta skylden for det. Altså TV framfor å sitte ute. Den handler om tre venninner/søstre som begår ran fordi de alle tre trenger penger til ymse formål (boliglån, advokat i fm barnefordelingssak, medisin til datter med nyresvikt) og så baller det på seg. Det er fire sesonger, og vi er på slutten av første sesong. Det gjenstår derfor mye mer forviklinger og latter. 

I mangel på annet lesestoff som fristet, har jeg startet å lese første bok i en ny pocketserie som heter «Villa Solgry» som var med ei bok i en annen serie jeg leser. Historien virker spennende nok og boka er veldig lettlest, men jeg reagerer på en ting. Historien handler i hovedsak om en guvernante, hennes ti år gamle niese og familien tanten jobber hos. De tre barna som alle er på samme alder, har konversasjoner med hverandre og voksne som om de selv er voksne og det skurrer veldig i mine ører. Aldri i verden om mine egne barn snakket på den måten da de var i den alderen. 

I kommende uke skal jeg fortsette å sitte med foten høyt. Og så har jeg kontroll med røntgen på onsdag. Er spent på om bruddet har endret seg på noen måte. Ellers tviler jeg på om noe som helst av betydning kommer til å skje. Men jeg kan jo ta feil selvfølgelig. 

Forresten, jeg har fått min aller første utleie av annekset gjennom airbnb, så det kommer til å bli interessant. 

Klem fra

Skuddårspia 

Jeg er nok ikke den eneste som har mottatt denne, eller likelydende, meldingen på sosiale medier:

Hei. Unnskyld meg for at jeg kontakter deg på denne måten. Jeg så nettopp profilen din og tenkte at du er personen jeg trenger. Kort sagt, mitt navn er Sofia Odette, jeg er av nederlandsk opprinnelse og bor i Frankrike. Jeg lider av en alvorlig sykdom som dømmer meg til den sikre død. Jeg har kreft i halsen. Jeg har en sum på 550000 euro som jeg gjerne vil donere til en pålitelig og ærlig person slik at han får bruk for den. Jeg mistet min kone for 6 år siden, noe som har påvirket meg mye. Jeg har ikke klart å gifte meg pånytt. Vi hadde ingen barn. Jeg vil gjerne gjøre denne donasjonen før min død. Mine dager telles pga grunn av denne sykdommen som det ikke finnes noen kur for. Vær så snill, jeg ber deg om å akseptere tilbudet mitt fordi jeg ser at du er en godhjertet person

Unnskyld meg, jeg tror du tror jeg er en lettlurt person, ikke en godhjertet person. Noe jeg altså ikke er. Denne meldingen fikk jeg på Instagram i går, og jeg har tidligere fått lignende meldinger fra andre “personer”. Jeg kan virkelig ikke skjønne at noen vil finne på å gå på en slik henvendelse. Dersom jeg hadde 500000 euro og ingen arvinger, så ville jeg selvfølgelig ha testamentert beløpet til en en eller annen veldedig organisasjon. Kreftforskning ville vært nærliggende dersom jeg hadde lidd av kreft i halsen. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det hender rett som det er jeg blir kontaktet av andre svindlere på Instagram. Alle som en er jo så begeistret for mitt flotte utseende og er “deeply in love” etter to/tre meldinger av typen “hello” and “how are you”. LOL som ungdommen sier. Dersom jeg har tid så spiller jeg gjerne med en stund for å se hvor det bærer. De lurer i hvert fall ingen andre den tiden de er opptatte med å smigre meg. 

Klem fra 

Skuddårspia 

Pilotstreiken rammer hardt. Alle de som skal på ferie eller hjem fra en ferie de har gledet seg til i over to år. Fult forståelig at de reisende ikke er spesielt fornøyde med SAS i disse dager. En venninne med familie kom seg til Oslo. Derfra ble reisen til København kansellert og de er to dager senere på en strevsom reise hjemover med to barn. Det planlagte ferieoppholdet kostet og det gjør også den ekstra slitsomme reisen hjemover. De og andre har absolutt min fulle sympati. Heller ikke pilotene er særlig fornøyde med SAS, derav streiken. Det er ikke lønnen i seg selv som er det viktigste nå, men arbeidsvilkår og måten deres arbeidsgiver har tuklet med rettigheter til ansatte. Personlig støtter jeg derfor pilotene fullt ut. Det er irriterende å se adm.dir  Van der Werff skylde på pilotene når streiken ene og alene skyldes arbeidsgivers manglende vilje til å komme pilotene i møte om faste stillinger og forutsigbarhet om ferie og fritid. 

Nok en psykisk ustabil person har tatt til våpen i vårt nære nabolag. Denne gangen på et kjøpesenter i København. Jeg nevner ikke angrepet på en 4.juli parade i USA, selv om det er nettopp det jeg gjør, det er vel mer eller mindre vanlig over dammen. Tre personer hvorav to tenåringer ble drept i København. Jeg skal ærlig innrømme at hver gang jeg hører om slike angrep, så håper jeg av hele mitt hjerte at det ikke er utført av en innvandrer eller asylsøker fra fjernere strøk. Ingen hyler opp om at etnisk danske er livsfarlige når slikt som dette skjer, men hadde det vært en etnisk utlending så skal du se alle blir skjært over en og samme kam.

Pasientreiser skal sørge for at de som trenger det kommer seg trygt til eller fra behandling hos lege eller på sykehus. Nå har jeg nettopp hatt behov for deres tjenester og opplevd store geografiske forskjeller. I 2014 ble jeg sendt fra kommunal legevakt i Trøndelag til sykehus pga mulig brudd i ankel. Ble sendt i drosje. Etter røntgen og brudd var konstatert ble jeg sendt hjem i drosje. På søndag ble det reprise. Da ble jeg sendt med drosje fra kommunal legevakt i Nordland og til sykehus. Røntgen viste brudd i venstre ankel. Så skulle jeg hjem. Men drosjetransport ble det såvisst ikke. Jeg måtte selv sørge for å komme meg hjem, i dette tilfellet hjem til min mor hvor jeg for tiden oppholdt meg. Joda jeg kom meg hjem. På sykehuset var det påkrevd å sitte i rullestol, men nå måtte jeg først humpe meg ut til drosje med et nytt brudd. Inn og ut av denne. Så humpe meg rundt på bussholdeplass, inn og ut av buss. Og det kan jeg si var kraumete. Siste 30km hadde jeg valget mellom å gå, ta drosje for egen kostnad eller bli hentet. Det ble min gamle mor på 86 år som måtte hente meg. Så jeg kom meg da hjem til slutt. Jeg kan kreve refundert utgifter fra pasienreiser, men alt skal dokumentetes foran og bak. Bla må det foreligge dokumentasjon fra behandler dersom bil blir benyttet og det fikk jeg selvfølgelig ikke. Ergo forventer vel da pasientreiser at person med nytt brudd skal gå på egne bein der offentlig transport ikke er mulig. 

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Onsdagsklem fra

Skuddårspia

Jeg skal innrømme det. Jeg synes lupiner er pene blomster og skulle gjerne hatt en plante eller to i hagen. 

Men jeg vet også at lupiner er uønsket i Norge fordi de fortrenger naturlige planter og vekster i området. Vegvesenet plantet i sin tid lupiner i vegskråninger på nye vegprosjekt. Og nå har de spredd seg som ild i tønne. Etter at de i 2015 ble forbudt, bruker nå vegvesenet (eller er det kanskje Mesta) både tid og penger på å bli kvitt disse plantene.

Jeg har nettopp vært på Island og der var det lupiner så langt øyet kunne se. Min brevvenninne sa de ikke er ønsket på Island heller, men hvordan i all verden de skal bli kvitt de der, er mer enn jeg begriper. 

Nå er det altså ikke mulig å plante lupin i min egen hage, så jeg får nøye meg med å se de langs veier her og der. Jeg tror ikke de kommer til å bli borte med det første. Og de er jo pene å se på.

Klem fra

Skuddårspia

Plutselig kom jeg på at det er tirsdag og langt ut i ei ny uke. 

Forrige uke ble varm, trist og vond. 

Med temperaturer på opp mot 30 grader, var det varmt både på jobb og hjemme på ettermiddagen. Det var særlig varmt de to dagene jeg hadde kokkevakt, og steke pannekaker på torsdag gjorde meg mer enn varm. Onsdag i barnehagen var også varm, men da er fordelen at man er ute det meste av dagen. 

Våre eritreiske venner reiste til nytt hjem i Bergen på onsdag. Tirsdag etter jobb tilbrakte jeg litt tid sammen med dem, samtidig som det ble pakket for å få med så mye som mulig. De tok ikke mer med seg enn det de fikk pakket inn i en personbil og i kofferter, bager og ryggsekker som fem av familie-medlemmene tok med på togreisen til Trondheim, Oslo og Bergen. Avskjeden ble tårevåt. Jeg kommer til å savne de og jeg vet jeg også blir savnet. Jeg har allerede begynt å tenke på Bergens tur men det blir ikke før tidligst senhøsten.

Så kjørte jeg nordover i slutten av uken for å gå de første turene i 10-på-topp i Fauske. Har tilholdssted hos min mor og har også truffet noen flere familiemedlemmer. Fikk gått tre fjellturer. Så ble det bråstopp. 

Søndag gikk jeg tur sammen med min venninne Kristine som jeg tidligere har jobbet sammen med. Det gikk ikke bedre til enn at jeg venstre fot glapp i en våt og glatt bakke og jeg hørte et knepp/knekk i det samme. Det gjorde så vondt. Fryktet det værste og håpet på det beste. Heldigvis skjedde dette ikke langt fra der bilen stod parkert. På er vis, sakte men sikkert og med litt støtte av Kristine kom jeg meg ned til bilen. Kristine måtte kjøre og på tur tilbake ringte jeg 116117 og forklarte situasjonen. Fikk heldigvis “tillatelse” til å dra rett på legevakta. Der ble jeg tatt i mot av et kjent fjes, ei tidligere skolevenninne og mor til trememninger av mine barn, og det var jo oppmuntrende. Fikk is og en glass kaldt vann mens jeg ventet på at legen skulle bli ledig. Han kjente på foten og konkluderte raskt med at det nok var en fraktur. Så ble sendt med drosje til Bodø sykehus. Røntgen først og akutten derpå. Joda, røntgen viste brudd, heldigvis et pent brudd i følge legen som tok seg av meg. På akutten var det nok et kjent fjes,  min niese Emilie som jobber der som sykepleier. 

Etter at lege hadde ikledd venstre fot en støttestømpe som erstatter gips, ble det opp til meg selv å komme meg hjem. Har blitt sendt hjem fra sykehus tidligere med brudd i ankel, og da kjørte drosje meg fra dør til dør. Nå måtte jeg ordne alt selv. Der ble drosje fra sykehuset til bussterminal, så buss til Fauske hvor min 86 år gamle mor måtte hente meg. Det er tydeligvis stor forskjell på syketransport fylkene i mellom.

Slik sluttet altså min forrige uke. Etter en lang, og vond dag, var det godt å få seg litt middag, kveite og jordbær med fløte til dessert.

Klem fra

Skuddårspia

Etter skytedramaet i Oslo sist helg, har Frp leder Silvi Listhaug endret mening om Pride arrangementer. Hun syns det er ekstremt viktig gi skeive støtte etter det de har vært utsatt for og ønsker å stille opp i et Pride-tog eller arrangement. Tidligere har hun hatt helt andre holdninger til Pride. I 2009 uttalte hun at mange av disse har en voldsom trang til å markere seg og danse halv- og nesten helnakne rundt i Oslos gater. Men nå kommer Listhaug på banen med sin støtte fordi en muslim ekstremist (og sannsynligvis psykisk syk person) har utført en mulig terrorhandling. Selvfølgelig skal alle være trygge i Norge, også homofile. Men for meg virker det ganske dobbeltmoralsk av Listhaug å støtte de samme menneskene som hun for få år siden anklaget for å danse mer eller mindre naken rundt i Oslo fordi de er angrepet av en muslim, 

Strykprosenten blant sykepleierstudenter på Den nasjonale eksamenen i anatomi, fysiologi og biokjemi er stor. Mange strøk til eksamen til jul i fjor, og av disse klarte heller ikke 2/3 eksamenen på sitt andre forsøk. Flere studenter ønsker en tredje mulighet til å ta eksamenen, under henvisning til koronatiden vi har vært gjennom. Det har selvfølgelig ikke vært enkelt å være student de siste par årene, men alle har garantert fått utdelt lærebøker og hatt tilgang til internett i disse årene. Forelesere og veiledere samt medstudenter har vært tilgjengelig på telefon og e-post. Studenter på universitet og høyskoler må i all hovedsak basere seg på mye selvstudier. Med få unntak er det ikke tvunget oppmøte til forelesninger og hver og en student må selv ta ansvar for egen lærling. Både når det er koronarestriksjoner og ellers. Å bruke koronaepidemien som påskudd for å kunne gjøre et nytt eksamensforsøk blir litt for dumt når den enkelte student har hatt akkurat de samme muligheter som tidligere studenter. At denne spesielle eksamen er vanskelig, er kjent, også at eksamen må bestås på andre forsøk. Da er det i grunnen bare en ting å gjøre, å lese og studere. 

Poliomyelitt er en sykdom som i Norge er så godt som utryddet pga poliovaksineringen som startet opp i 1956. Vi fikk den første forsendelsen av vaksine i oktober dette året. I perioden 1975-2017 var det her til lands meld om fem tilfeller av polio. Tre av disse fem var smittet i Pakistan. Pakistan er et av to land hvor det fortsatt registreres poliotilfeller. Nå har pakistanske myndigheter i samarbeid med FN initiert en kampanje for å vaksinere en million barn over hele landet. Men det skal ikke være enkelt når helsemedarbeidere blir angrepet av ytterliggående islamitter som hevder at helsearbeiderne er spioner og at poliovaksinen gjør muslimske barn sterile. I enkelte området av landet er det nødvendig med politivakt for å kunne utføre vaksineringen. Flere helsearbeidere og politimenn er skutt. Man må vel si at dette arbeidet er direkte helsefarlig. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Onsdagsklem fra

Skuddårspia

På slutten av 2014 ble de første flyktningene bosatt her i kommunen jeg bor i. De kom fra Eritrea. Det var bla en storfamilie og flere enslige voksne. Jeg fikk navn og alder fra kommunens flyktningkonsulent og ordnet med en liten julegave til alle. Flyktningkonsulenten kunne ikke fortelle hvorvidt de var kristne eller muslimer, men jeg tok sjansen på at om de tilhørte sistnevnte religion så ville de ikke ta det ille opp. På julaften kjørte jeg sammen med min datter rundt til alle, ønsket de velkommen til kommunen og avleverte gavene. Far i storfamilien inviterte oss inn på kaffe. Og da var det gjort. Vi fant de fineste, mest gjestfrie mennesker du kan lete etter. Uansett tid på døgnet jeg har besøkt familien, så er det alltid servering av både kaffe og mat. 

Ikke lenge etter at vi traff hverandre, fikk jeg oppleve å få servert eritreisk kaffe. Dette er langt fra noen hurtig kaffe. Her brennes kaffe, males, og serveres på en spesiell innretning. Etter hvert som familien har blitt integrert og vant med norsk mat, drikker og vaner, så er det pulverkaffe som serveres til hverdags, og seremonien med eritreisk kaffe til spesielle anledninger. 

Nå skal våre venner reise fra kommunen, og jeg har tatt adjø med hver enkelt. Og grått en tåre eller ti. Selv om de reiser videre med langt flere eiendeler og bagasje nå enn da de kom flyttende hit, så er det ikke alt de kunne ta med seg. Deriblant måtte de la det spesielle kaffeutstyret bli igjen, og det spurte mor i familien om jeg ville ha. Selvfølgelig, om ikke annet som et minne. Kanskje kan det bli kokt eritreisk kaffe der også en gang. Familien flytter bare innenlands, så vi kommer garantert til å treffe hverandre igjen, men det blir alt for langt å dra for å drikke kaffe. 

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Når kaffen helles fra jebenaen plasseres et filter laget av hestehår eller annet materiale i tuten på jebenaen for å forhindre at kaffegrut følger med. Det serveres flere kafferunder. Den første kafferunde kalles awel, den andre kale’i, den tredje bereka (å bli velsignet) og den fjerde kalles “dereja”. 

Klem fra

Skuddårspia