Plutselig kom jeg på at det er tirsdag og langt ut i ei ny uke.
Forrige uke ble varm, trist og vond.
Med temperaturer på opp mot 30 grader, var det varmt både på jobb og hjemme på ettermiddagen. Det var særlig varmt de to dagene jeg hadde kokkevakt, og steke pannekaker på torsdag gjorde meg mer enn varm. Onsdag i barnehagen var også varm, men da er fordelen at man er ute det meste av dagen.
Våre eritreiske venner reiste til nytt hjem i Bergen på onsdag. Tirsdag etter jobb tilbrakte jeg litt tid sammen med dem, samtidig som det ble pakket for å få med så mye som mulig. De tok ikke mer med seg enn det de fikk pakket inn i en personbil og i kofferter, bager og ryggsekker som fem av familie-medlemmene tok med på togreisen til Trondheim, Oslo og Bergen. Avskjeden ble tårevåt. Jeg kommer til å savne de og jeg vet jeg også blir savnet. Jeg har allerede begynt å tenke på Bergens tur men det blir ikke før tidligst senhøsten.
Så kjørte jeg nordover i slutten av uken for å gå de første turene i 10-på-topp i Fauske. Har tilholdssted hos min mor og har også truffet noen flere familiemedlemmer. Fikk gått tre fjellturer. Så ble det bråstopp.
Søndag gikk jeg tur sammen med min venninne Kristine som jeg tidligere har jobbet sammen med. Det gikk ikke bedre til enn at jeg venstre fot glapp i en våt og glatt bakke og jeg hørte et knepp/knekk i det samme. Det gjorde så vondt. Fryktet det værste og håpet på det beste. Heldigvis skjedde dette ikke langt fra der bilen stod parkert. På er vis, sakte men sikkert og med litt støtte av Kristine kom jeg meg ned til bilen. Kristine måtte kjøre og på tur tilbake ringte jeg 116117 og forklarte situasjonen. Fikk heldigvis “tillatelse” til å dra rett på legevakta. Der ble jeg tatt i mot av et kjent fjes, ei tidligere skolevenninne og mor til trememninger av mine barn, og det var jo oppmuntrende. Fikk is og en glass kaldt vann mens jeg ventet på at legen skulle bli ledig. Han kjente på foten og konkluderte raskt med at det nok var en fraktur. Så ble sendt med drosje til Bodø sykehus. Røntgen først og akutten derpå. Joda, røntgen viste brudd, heldigvis et pent brudd i følge legen som tok seg av meg. På akutten var det nok et kjent fjes, min niese Emilie som jobber der som sykepleier.
Etter at lege hadde ikledd venstre fot en støttestømpe som erstatter gips, ble det opp til meg selv å komme meg hjem. Har blitt sendt hjem fra sykehus tidligere med brudd i ankel, og da kjørte drosje meg fra dør til dør. Nå måtte jeg ordne alt selv. Der ble drosje fra sykehuset til bussterminal, så buss til Fauske hvor min 86 år gamle mor måtte hente meg. Det er tydeligvis stor forskjell på syketransport fylkene i mellom.
Slik sluttet altså min forrige uke. Etter en lang, og vond dag, var det godt å få seg litt middag, kveite og jordbær med fløte til dessert.
Klem fra
Skuddårspia
