Siste uke ble absolutt ikke som planlagt. Var på ti-på-topp tur i Nordland sammen med ei venninne søndag for ei uke siden. Og før jeg ante ordet av det, var jeg på tur på sykehus for røntgen. Den viste brudd i venstre ankel. Og det betydde selvfølgelig slutten på ti-på-topp turene i denne omgang og en sommer som blir ganske annerledes enn jeg hadde tenkt.
Torsdag ble jeg og bilen min, i motsatt rekkefølge, plukket opp og jeg kunne returnere til Trøndelagen. På turen sørover måtte jeg ha en stopp for å spise en av mine yndlingsretter møsbrømlefse.
Og her sitter jeg nå med foten opp så mye som mulig, mens jeg hinker meg fram som best jeg kan ved hjelp av to krykker og tid. Hadde et ankelbrudd også i 2014 og da måtte jeg sove på sofaen i stuen i første etasje. Fryktet det ble reprise nå, men etter at et rekkverk som ble fjernet for mange år siden, ble satt opp igjen, klarer jeg å komme meg mellom etasjene. Men det går ikke fort altså. Er livredd for å få overbalanse eller snuble i egne føtter. Har ingen ønsker om at skaden skal bli verre.
På fredag fikk vi besøk av vår familievenn Rheinhart som har bodd i Stavanger de siste tre årene. Hun er fra Filippinene og er datter av min brevvenninne der. Vi har truffet hverandre flere ganger i løpet av disse tre årene, dette blir sjette gangen. Hun blir her i ca to uker. Hyggelig med besøk og noen å snakke med når jeg null mobil for tiden.
Vi har startet å se en Netflix serie som heter «Good Girls». Det dårlige været den siste uken får ta skylden for det. Altså TV framfor å sitte ute. Den handler om tre venninner/søstre som begår ran fordi de alle tre trenger penger til ymse formål (boliglån, advokat i fm barnefordelingssak, medisin til datter med nyresvikt) og så baller det på seg. Det er fire sesonger, og vi er på slutten av første sesong. Det gjenstår derfor mye mer forviklinger og latter.
I mangel på annet lesestoff som fristet, har jeg startet å lese første bok i en ny pocketserie som heter «Villa Solgry» som var med ei bok i en annen serie jeg leser. Historien virker spennende nok og boka er veldig lettlest, men jeg reagerer på en ting. Historien handler i hovedsak om en guvernante, hennes ti år gamle niese og familien tanten jobber hos. De tre barna som alle er på samme alder, har konversasjoner med hverandre og voksne som om de selv er voksne og det skurrer veldig i mine ører. Aldri i verden om mine egne barn snakket på den måten da de var i den alderen.
I kommende uke skal jeg fortsette å sitte med foten høyt. Og så har jeg kontroll med røntgen på onsdag. Er spent på om bruddet har endret seg på noen måte. Ellers tviler jeg på om noe som helst av betydning kommer til å skje. Men jeg kan jo ta feil selvfølgelig.
Forresten, jeg har fått min aller første utleie av annekset gjennom airbnb, så det kommer til å bli interessant.
Klem fra
Skuddårspia