På slutten av 2014 ble de første flyktningene bosatt her i kommunen jeg bor i. De kom fra Eritrea. Det var bla en storfamilie og flere enslige voksne. Jeg fikk navn og alder fra kommunens flyktningkonsulent og ordnet med en liten julegave til alle. Flyktningkonsulenten kunne ikke fortelle hvorvidt de var kristne eller muslimer, men jeg tok sjansen på at om de tilhørte sistnevnte religion så ville de ikke ta det ille opp. På julaften kjørte jeg sammen med min datter rundt til alle, ønsket de velkommen til kommunen og avleverte gavene. Far i storfamilien inviterte oss inn på kaffe. Og da var det gjort. Vi fant de fineste, mest gjestfrie mennesker du kan lete etter. Uansett tid på døgnet jeg har besøkt familien, så er det alltid servering av både kaffe og mat. 

Ikke lenge etter at vi traff hverandre, fikk jeg oppleve å få servert eritreisk kaffe. Dette er langt fra noen hurtig kaffe. Her brennes kaffe, males, og serveres på en spesiell innretning. Etter hvert som familien har blitt integrert og vant med norsk mat, drikker og vaner, så er det pulverkaffe som serveres til hverdags, og seremonien med eritreisk kaffe til spesielle anledninger. 

Nå skal våre venner reise fra kommunen, og jeg har tatt adjø med hver enkelt. Og grått en tåre eller ti. Selv om de reiser videre med langt flere eiendeler og bagasje nå enn da de kom flyttende hit, så er det ikke alt de kunne ta med seg. Deriblant måtte de la det spesielle kaffeutstyret bli igjen, og det spurte mor i familien om jeg ville ha. Selvfølgelig, om ikke annet som et minne. Kanskje kan det bli kokt eritreisk kaffe der også en gang. Familien flytter bare innenlands, så vi kommer garantert til å treffe hverandre igjen, men det blir alt for langt å dra for å drikke kaffe. 

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Når kaffen helles fra jebenaen plasseres et filter laget av hestehår eller annet materiale i tuten på jebenaen for å forhindre at kaffegrut følger med. Det serveres flere kafferunder. Den første kafferunde kalles awel, den andre kale’i, den tredje bereka (å bli velsignet) og den fjerde kalles “dereja”. 

Klem fra

Skuddårspia