Det finnes et sted langs E6 ved Snåsavannet i Trøndelag, hvor jeg bruker å stoppe på våren for å plukke liljekonvall. Stoppet gjorde jeg også i midten av mai på tur hjem fra Steinkjer. Det var for tidlig for liljekonvallene, men i stedet så fant jeg blant annet dette:
Dessverre er det mange rasteplasser som er neddynget i søppel. Selv vil jeg gjerne ta kaffestoppen på en ren rasteplass uten søppel som flyter rundt. Å bli møtt av dette er virkelig utrivelig. Men det finnes tydeligvis de som synes det er helt ok å forsøple naturen og rasteplasser. Da må de vel også synes det er greit å ta sin kaffepause på et slikt sted, eller sitter de i bilen og spiser og bare kaster ut vinduet når de har spist ferdig? Det burde vært verdens enkleste sak å ta med seg søppelet til et sted hvor det kan kastes i søppeldunk eller lignende. Til og med hjem går det an å ta det, for så å kaste det i sine egne søppelbøtter. Mulig det er for mye arbeid, ikke vet jeg, men nå synes jeg alle skal ta med seg eget søppel og kaste det på egnet sted. Så kan både turister og lokalbefolkning nyte en stopp på rasteplasser som ikke er nedgriset av natursvin.
Spesielt sykepleiere har de siste par månedene fått mange godord seg til del fordi de har stått på oppe i Corona situasjonen og har pleiet covid-19 syke natt og dag. Det samme har leger og andre ansatte innenfor helsevesenet gjort. All ros til alle de som jobber innenfor helsevesenet, de trenger den takken de får, både nå og eller også. Dette er ikke en jobb for meg, så takk og pris for at andre vil ta en slik utdanning og jobb.
Men det er også andre arbeidsgrupper som jobber innenfor sykehus og helseinstitusjoner som også fortjener takk for den jobben de gjør. For eksempel portører som sørger for å forflytte pasientene mellom avdelinger på sykehusene. I og med at det nå kreves fagbrev for å bli portør, så ligger det vel mye mer i denne jobben enn å bare trille sykesenger. Så kan jeg nevne de som jobber på kjøkkenet på et sykehjem og på sykehus. De som sørger for at pasientene får næringsrik og god mat hver dag. Renholdere like så. Hvordan hadde det blitt hvis denne arbeidsgruppen hadde streiket? Som ansatt på kontor i mer enn 30 år, så vet jeg godt hvem som ble først savnet dersom de hadde en syke- eller feriedag. Det var definitivt ikke sjefen men derimot hun (som oftest en dame) som vasket gulv og tørket støv rundt oss. All ære til alle renholdere som daglig sørger for at sykepleiere og andre kan gjøre sin jobb i et rent miljø. Også disse har hatt ekstra mye å gjøre i denne tiden.
Og ta så meg. Som tilkallingsvikar på vaskeriet på sykehjemmet i kommunen jeg bor har det blir ekstra mye jobb også der pga nye og strengere rutiner for bruk av arbeidsklær og stellefrakker, for å nevne noe.
Jeg sier at alle er vi en liten brikke i et maskineri. Dersom en av brikkene ikke gjør jobben sin, fungerer ikke det store maskineriet på syke- og helseinstitusjonene. Slik er det. Slik er det også på andre arbeidsplasser og i resten av samfunnet. Alle gjør en jobb som er viktig og som bør verdsettes. Enten man er sykepleier eller renholder. Takk til begge, og alle andre for jobben dere gjør.
I går var en rolig junidag uten avtaler eller andre “måtter”. Været var så der, fin temperatur men ikke så mye sol.
Tok likevel med meg en kopp kaffe og en skål med lakrissjokolade ut på verandaen for å nyte litt av dagen utendørs. Hadde også med meg et brev ut som jeg skulle besvare og derfor ville lese gjennom først.
Brev fra Canada og en skål sjokolade
Katten Sitare holdt meg med selskap. Deilig å bare sitte der, la tankene fly, snakke litt med Sitare og høre lyden av rennende vann fra bekken som renner ikke langt fra huset vårt.
Sneglepost er det motsatte av e-post. Et brev eller kort eller noe annet som må settes på frimerke og sendes i posten til en mottaker et annet sted i landet, eller verden. Man skulle tro slik gammeldags måte å holde kontakt med andre mennesker for lengst er gått av moten, når man kan ringe, sende sms, sende e-post eller og holde kontakt på sosiale medier som Facebook, Instagram og snapchat. Joda, det finnes faktisk utrolig mange rundt om i verden som fortsatt verdsetter et håndskrevet brev i posten. Jeg er en av disse mange. Mange nye har også oppdaget denne fine måten å holde kontakt med omverden i tiden hvor korona viruset har gjort sosial omgang litt annerledes.
Brev til min mormor i 1972
Det første brevet jeg skrev som kan bevises eller dokumenteres, er et jeg skrev til min mormor dag jeg var åtte år. Når jeg skrev neste brev husker jeg ikke, men i tenårene begynte jeg å brevveksle med barnebarn som var på sommerbesøk hos en av våre naboer. Derfra rullet det videre. De første brevvennene mine var norske, men jeg var i slutten av tenårene da jeg fikk min første utenlandske brevvenn. Hun het Rosemarie og bodde i Tyskland og jeg skrev mine brev på tysk. Jeg har for lengst mistet kontakten med henne, men har fortsatt kontakt med andre brevvenner jeg fikk da jeg var student og i tidlig 20 årene. Til sammen har jeg kanskje bortimot 100 brevvenner i inn- og utland.
Hva er så fantastisk (for det synes jeg) med denne sneglepost? For meg er det et pusterom å sette seg ned å lese et brev jeg har fått i posten, lese om gode dager og dårlige dager i en annen persons liv og så skrive tilbake om store og små ting jeg opplever eller diskutere noe som skjer ute i den store verden. Akkurat nå er vel ca halvparten av innholdet i brev jeg skriver korona relatert. Man deler rett og slett livet sitt på en helt annen måte gjennom brev. Kanskje er det en person jeg har fulgt i 10 eller 20 år og som jeg kanskje til og med har møtt. Jeg ser for meg verandaen franske Sylviane sitter på om sommeren når hun skriver brev til meg, Henne møtte jeg i 2013 og hun er ikke den eneste av mine brevvenner jeg har møtt. Til sammen har jeg møtt 10 av mine brevvenner, både hjemme hos meg selv og hjemme hos dem.
Ikke alle brev jeg og andre skriver, er håndskrevet, noen skriver også på pc. Men det er fortsatt personlige tanker om det meste mellom liv og død. Halvparten av mine brev er håndskrevet. I hektiske perioder går det raskere å skrive på pc. Siden brevskriving jevnt over, er utdøende, er det ikke enkelt å finne fint brevpapir i butikker. I flere år nå har jeg derfor gjenbrukt diverse papir til å lage konvolutter av. Det være seg gamle kalendere, rester av gavepapir, fine bilder fra aviser og magasiner og tapetprøver. Det blir mange fargerike konvolutter som sendes ut i den vide verden. Det hender også at jeg bestiller frimerker med personlige motiv fra posten Norge. De er litt dyrere enn vanlige frimerker, men da har jeg et eget utvalg av motiv og farger som kan passe en anledning og årstid eller står i stil med konvolutten det skal festes på.
En håndfull konvolutter laget av tapetprøverFargerik konvolutt på tur til EnglandFrimerker med personlige motiv
Dersom noen skulle føle seg fristet til å prøve denne hobbyen, så lurer du kanskje på hvor du skal starte. I gamle dager (i denne sammenhengen snakker vi om 80- og 90 tallet) fantes det noe som het Friendshipbooks som ble sendt rundt fra person til person via brev hvor man skrev på sin adresse og om man ønsket brevvenner, evt alder/kjønn/intersser/land osv. Disse finnes for så vidt enda, men ikke enkelt å få tak i dersom man aldri har vært innom dette «gamet» tidligere. Den beste måten å starte, er å bli medlem i en av de mange Facebook gruppene som finnes, hvor likesinnede kan møtes for å diskutere saker eller finne nye brevvenner. Det finnes både norske og engelske grupper. Selv er jeg medlem i bla «Pepalling & Letters» og «Brevvenner i Norge». Og alle trenger ikke ha like mange brevvenner som jeg. En eller to en fin start og nok for de fleste. Det er i hvert fall en super hobby etter min mening. Man finner nye venner og har muligheten til å lære om andre tradisjoner og måter å leve på, spesielt hvis man finner seg en brevvenn i utlandet.
Muslimer verden over feiret i går Eid al-fitr som markerer avslutningen på fasten. På grunn av vår sønn fra Afghanistan ønsker vi å markere id selv om han ikke faster. Fastetid og id er likevel noe han er oppvokst med fra hjemlandet og vi synes det er viktig at han i tillegg til norske tradisjoner, kan ta vare på tradisjoner han er vant med fra tidligere.
Vår markering er ikke veldig storslått. Vi lager en bedre middag med mat som har sin opprinnelse i Midt-Østen. Også får Hamid en gave for det er vanlig at barn i muslimske familier får gave på id.
I går lagde vi en lammegryte som Hamid selv lagde for første gang da han feiret sin 18 års dag. Den består av lam, potet, løk, paprika, tomat, olje, tomatpure og som prikken over i’en, tørket sitron som får surre i gryten under hele koketiden.
Til dessert lagde jeg rispudding fra Iran, Shole zard, oppskriften fant jeg på bloggen til Zeina’s Kitchen. Puddingen har smak av både rosevann, safran og kardemomme, som alle er smaker som er vanlig i Midt-Østen.
Den som ingenting våger, vinner vanligvis ingenting. Denne gangen var det slik at jeg hadde frisørtime og våget å gjøre noe skikkelig sprøtt for en godt voksen dame som meg.
Før frisørtimen
Planen var å klippe og stripe lyse striper i håret for å få skjult noe av det gråe. Det gikk ikke bedre til enn at jeg kom ut fra frisørtimen med noe helt annet enn grått hår. Hvordan gikk det til? Joda, det ble klipp og striper og mens jeg satt der med stripene i håret og ventet så ble det til at jeg nevnte for frisøren at jeg hadde syns det hadde vært kult med rosa hår, men at det sikkert ville slite mye på mine allerede tynne pister hår å først bleke og så farge håret. Ikke hvis vi legger farge når du har striper i håret for da er jo noe av håret allerede lyst, svarte Ida frisør. Etter å ha diskutert litt, kom hun med en krukke med cerise hårbalsam som hun ville prøve. Og jammen ble det ikke rosa striper oppi alt det gråe og det litt mørkere. Denne fargen blir nok sikkert vasket ut ganske så fort, men til neste frisørtime skal vi farge stripene rosa. Hvor kult blir ikke det? For jeg syns dette ble kult, det må sies.
Etter frisørtimenHar rukket å fordøye forandringen og er ganske fornøyd egentlig
Siden tog og tradisjonell feiring av 17.mai ble avlyst i år, valgte vi å reise til Trondheim for å feire sammen med min datter, svigersønn og eldste sønn. Det ble en annerledes feiring på et nytt sted (for 17.mai feiring altså). Dagen startet med champagne frokost, eller skal vi heller si brunch da det ikke var klart for servering før kl 11. Denne er behørig dokumentert i mitt forrige blogg innlegg. Klokken 13 var det salutt fra Kristiansten festning som vi fikk med oss fra Weidemanns vei på Rosenborg. Alle syv familiemedlemmer tok Nasjonalsangen ute sammen med de av den norske befolkningen som følte for å avsynge denne sammen, men dog sosialt distansert. Ja vi elsker hører med på nasjonaldagen, og sentimental som jeg er, så er det ikke fritt for at det sniker seg en tåre i øyekroken bare av å høre nasjonalsangen.
Champagne frokost
Deretter ruslet vi sammen ned til Solsiden, krysset Nidelven og tok veien innom sentrum. I motsetning til andre år, var det heller glissent med folk, men noen andre var det da å se, både i og uten bunad.
Hele familien minus svigersønn
Middag ble det på den italienske restauranten Ristorantino, pasta på noen og pizza på resten. Selv spiste jeg Gnocchi alla Sorrentina.
Pavlova pyntet i de norsk farger (pluss en dæsj gull)
Dagen var på hell da vi etter en lang annerledes 17.mai feiring satte nesen nordover til den nordre del av fylket. Mett av god mat og kaker. Selv om feiringen ble utmerket også i år, får vi satse på at Corona viruset ikke kommer i veien for den tradisjonelle 17mai feiringen neste år med tog og korpsmusikk i felleskap.
Det ble en uvanlig 17.mai feiring for oss i år. Vi valgte å reise til Trondheim og feire sammen med datter og svigersønn + eldstesønnen som for tiden er på besøk hos sin søster. Vi bestemte oss for å starte nasjonaldagen med champagne frokost.
Frokostbordet
På menyen stod foruten sprudlevann, eple- og appelsinjuice også
Focaccia med tomat og rødløk
Grove og fine rundstykker
Baconsurrede dadler
Potetsalat
Eggerøre
Røkt ørret
Diverse oster med kjeks
Jordbær
Melon
Spekemat
Popcorn
Sjokolademuffins
Agurk, tomat og paprika
Deilig frokost ble det og alle sammen ble gode og mette både på mat og drikke.
Vi er en slik moderne familie som det finnes så mange av. Hvor begge har vært i tidligere forhold/ekteskap og den nye familien består av mine barn, dine barn og våre barn.
Jeg startet i en A4 familie med mann og to barn. De to var riktignok ikke egenfødte, men adoptert fra Sør-Korea. Men hva betyr vel det, blod er ikke alltid tykkere enn vann og for meg har det aldri hatt noen betydning.
Benjamin og Indianne Marjolein i 1995 (første julen til I-M)
Så ble jeg skilt og fant etter hvert en ny mann. Som hadde en sønn fra et tidligere forhold. Dermed ble jeg stemor og barna mine fikk en stebror og det ble mine barn og ditt barn.
Siden jeg var over 40 da jeg møtte Dag Arvid, så er spørsmålet hvor kom så vårt barn fra. Selvfølgelig er det ikke umulig å få egne barn i 40 årene, men for meg var det altså det. Derav adopsjonene da jeg var rundt 30 år. Jo, sistemann kom seilende på et fjøl helt fra Afghanistan. Han ble en del av vår familie i 2016. Og dermed var det mine barn, ditt barn og vårt barn.
En vakker bukett
Alle barna trives godt sammen, og har alltid gjort det. Datteren min var veldig glad fordi Dag Arvid hadde en liten sønn da vi møttes. Hun hadde alltid hatt lyst på småsøsken. Selv om det har vært litt styr i forhold til begge ex-ene har barna fungert som søsken helt fra første stund. Også da sistemann ble en del av familien.
Jeg hadde tenkt at neste innlegg her på bloggen skulle være et hyggelig et. Men så skjedde det noe jeg bare måtte skrive om.
I Afghanistan skjer det daglige terrorangrep på sivile, dette er mer eller mindre “normalen” for de som bor i dette krigsherjede landet. Men i går skjedde det noe som virkelig tok kaka. En fødselsklinikk i hovedstaden Kabul drevet av “Leger uten grenser” ble angrepet. To nyfødte babyer døde i angrepet. Hvilke mennesker er det som angriper fødende kvinner, kvinner som nettopp har født og deres nyfødt barn? Det er uklart hvem som stod bak angrepet, om det var Taliban eller IS eller en av de mange andre mindre terrorgruppene i landet. Det samme kan det være, hvilke mennesker er dette som kan synke så dypt. Fred være med ofrene etter angrepet.
