Sammen med tidligere kollegaer deltok jeg for noen år siden på en virtuell nyttårsmarsj via dytt.no mellom to byer i USA, husker ikke hvilke nå, men tror kanskje den ene var Boston. I år deltar jeg igjen, og da er målet å krysse Svalbard i løpet av 42 dager. Alt som kreves er å gå eller utføre aktiviteter tilsvarende 10 000 skritt om dagen og registreres aktivitetene på dytt.no eller i Dyttappen. Etter å ha vært satt ut ca en uke pga korona, må jeg stå på de neste dagene for å komme i mål innen 16.mars. Etter at jeg nå har registrert aktivitet fram til og med i går, har jeg nå passert Newtontoppen og ligger an til å gå i mål den 20.mars, altså fire dager etter fristen. Her er det bare å stå på og ut å gå.  

Kvinnedagen 8. mars. Selv om vi i Norge har det ganske greit, på papiret i hvert fall når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, så er det fortsatt en del som gjenstår, spesielt holdninger. Hvorfor får kvinner mer dritt kastet etter seg på nettet og i det virkelige liv enn menn? Hvorfor må kvinner fortsatt jobbe dobbelt så hardt som menn for å oppnå halvparten så lite? Hvorfor opplever kvinner daglig vold og seksuell trakassering hjemme og i det offentlige rom? Hvorfor henlegges 80% av anmeldte voldtektssaker? Når menn går til fysisk angrep på kvinner, er det da slik de ønsker at egne mødre, søstre og døtre skal bli behandlet av andre menn? Er det ikke på tide at menn også stiller opp for kvinner, sine mødre, sine søstre og sine døtre for at kvinner og menn i en forhåpentligvis nær fremtid også skal bli behandlet likt også i det virkelige liv? 

På min Instagram konto poster jeg story daglig om hendelser, fødsler og dødsfall som har skjedd på de enkelte datoer. I min leting etter disse storyene, kommer jeg stadig over kvinner i historien som er verd mer en ei lita setning. Kvinner som har en historie å fortelle og som er ukjent for folk flest. Kvinner som har utmerket seg i et mannssamfunn hundre år og mer tilbake i tid, eller som utmerker seg i dag. Jeg har lenge tenkt å skrive om noen av disse kvinnene, og hva passer vel bedre i dag, på den internasjonale kvinnedagen, å si litt om den kvinnelige iranske forfatteren Simin Daneshwar. Det er i dag ti år siden hun døde. Hun skrev blant annet: «Jeg skulle ønske verden ble styrt av kvinner. Kvinner som har født og vet verdien av det de har skapt». Man kan jo lure på hvordan verden hadde sett ut i dag om den hadde vært styrt av kvinner. For å si det slik, jeg tror ikke det hadde vært noen pågående invasjon i Ukraina i disse dager. Simin Daneshwar ble født i 1921 og startet å skrive da hun gikk i åttende klasse 14 år senere.  I 1948, da hun var 27, publiserte hun novellesamlingen Atash-e khamoesh (Quenched Fire/Slukket ild) som var den første novellesamlingen utgitt av en kvinne i Iran. Romanen «En familie fra Shiraz» utgitt første gang i 1969 og ble hennes gjennombrudd som forfatter. Dette er den første romanen skrevet av en kvinne i Iran, en klassiker og bestselger som i senere år er blitt oversatt til flere nye språk. Til tross for hun ønsker at kvinner som har født skal styre verden, var det ikke mulig for henne og hennes forfatterektefelle å få egne barn. En skjebne som hun delte med mange kvinner verden over, men som er spesielt vanskelig i et land hvor kvinner ofte har sin eneste verdi som husmor og mor. Daneshwars verdi var som forfatter og som dosent i kunsthistorie ved universitetet i Irans hovedstad Teheran. Dette var en stilling som hun ble permittert fra i 1979 under den iranske revolusjon. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om hva som skjedde senere, i forhold til hennes stilling ved universitetet, men jeg ser det som sannsynlig at hun aldri kom tilbake til universitetet etter at prestestyret tok makten og innførte en teokratisk islamsk republikk i landet. Nok et eksempel på at godt utdannede kvinner med gode stillinger ofte må forholde seg til menn og deres viljer og ønsker.  

Det som skjer i Ukraina og det som skrives i tilknytning til invasjonen der, kan det bli mange blogginnlegg av. Jeg har allerede postet et innlegg om et tema som betyr mye for meg. Og det kommer flere. 

Det er ikke bare verden som har fått et skudd for bauen den senere tid. Personlig har jeg det sånn passe greit for tiden. Når jeg tenker etter, ikke det en gang. Det er mye som rører seg oppe i hodet mitt om jobb og personlige relasjoner. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe tak i noe av dette. Så kom det et lysblink, for like før jeg var klar til å poste dette, banket det på døra, og der stod en av jentene i barnehagen og hennes mamma med en stor eske konfekt til meg. Ble veldig rørt, takk for at det finnes slike øyeblikk, selv om klumpen i magen fortsatt er der. 

Klem fra 

Skuddårspia 

At ikke norske politikere lærer. Hva med å legge alle kortene på bordet først som sist, i stedet for å bare innrømme det offentligheten allerede har fått vite, som oftest fra pressen? Slik har en etter en blitt drevet fra skanse til skanse til alt grums og uredelighet er kommet på bordet. Jeg kan ta noen eksempler:

Manuela Ramin-Osmundsen var barne- og likestillingsministeren fra arbeiderpartiet som i 2008 erstattet barneombud Reidar Hjermann med Ida Hjort Kraby. Det kom etter hvert fram at Ramin-Osmundsen og Hjort Kraby tilhørte samme bekjentskapskrets og flere ganger hadde hvert i selskap hos hverandre. Det tok tid før Ramin-Osmundsen faktisk innrømmet at så være tilfelle, underveis under oppseilingen av saken, benektet hun alt til avisene hadde gravd fram alt som var å grave fram i den saken.

Kjell Ingolf Ropstad var lederen for Kristi Folkeparti som var folkeregistrert på gutterommet mens han hadde gratis stortingsleilighet. Samtidig eide han en bolig et steinkast unna Stortinget. Der bodde hans kone og barn. Også for han tok det dager med nye avsløringer før han til sist la alle kort på bordet. 

Aslaug Haga var Senterpartilederen og olje- og energiministeren som til slutt måtte trekke seg fra ministerposten pga ei ulovlig oppført brygge og ulovlig utleie av et stabbur. Fra journalistene hadde gravd fram den første ulovligheten og fram til hennes avgang, ble også hun drevet fra skanse til skanse. 

Eva Kristin Hansen var stortingspresidenten fra Arbeiderpartiet som rakk vel en måned som landets neste viktigste person. Som nyvalgt stortingspresident skulle hun, rydde opp i Stortingets regelverk om pendlerboliger. Så kommer det fram at hun selv leide en pendlerbolig fordi hun var folkeregistrert på en hybel i Trondheim, samtidig som hun eide en bolig også bare et steinkast fra Stortinget. Samtidig som flere og flere detaljer i saken ble kjent, hevdet Hansen at hun hadde gitt alle relevante opplysninger til Stortings-administrasjonen og at alt var i sin skjønneste orden. Det hører med til historien at de gangene Hansen var i Trondheim i jobbsammenheng, leide hun rom på hotell 700 meter i luftlinje fra hybelen hun «leide». Og at hun fikk utbetalt reisegodtgjørelse til og fra boligen hun eide 29 km unna Stortinget.  

I 2018 avslørte Aftenposten at Frp’s stortingsrepresentant Mazyar Keshvari hadde jukset stort med reiseregninger. Han hadde levert reiseregninger for turer han aldri har vært på. Han hadde også oppgitt at han har kjørt privat bil og overnattet privat, og bedt om refusjon for diett og kilometergodtgjørelse. Han ble til slutt dømt til en fengselsstraff på 11 måneder etter å ha svindlet Stortinget for nesten en halv million. 

De fleste husker vel Trond Giske som ble tatt med buksene nede etter seksuell upassende oppførsel mot flere unge kvinner/jenter. Han innrømmet ikke mer enn han måtte gjøre til enhver tid, eller faktisk innrømmet han vel ikke så mye, han avviste alle anklager, og i sin unnskyldning til de han hadde seksuelt trakassert var at han «beklaget at han hadde opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig». Han beklaget altså ikke sin egen upassende oppførsel, men at de det angikk, hadde opplevd det som upassende. 

Så til sist Hadia Tajik, arbeids- og inkluderingsminister fra Arbeiderpartiet. Hennes sak er ikke ulik saken til Eva Kristin Hansen. Hun hadde også stortingsleilighet fordi hun visstnok bodde hos foreldrene samtidig som hun hadde en leiekontrakt på sokkelleilighet hos naboen. De utgiftene hun hadde hatt for å bo hjemme, kunne hun ikke dokumentere, og det hun har nevnt er slik som vanskelig kan beskrives som boutgifter, men heller som gaver. Det tok ca to uker fra saken ble kjent til hun, motvillig trakk seg som minister. I denne tiden hadde hun benektet fakta, prøvd å sno seg unna med all verdens unnskyldninger som ikke stod til ståkarakter. 

Eksemplene ovenfor er tilfeldig, partitilhørigheten likeså. Det finnes mange flere eksempler, og i alle politiske partier finnes det dessverre noen som har tøyd strikken for å få mer enn det de har krav på. 

Alle kan trå feil, også politikere eller andre kjentfolk, men en som tjener folket i kraft av sitt verv som politiker, det være seg lokalt, stortingsrepresentant eller minster, må mer enn andre holde sin sti ren for juks og svindel. For mange av de sakene som er kommet opp om pendlerboliger, kan ikke forklares på andre måter enn rett og slett bevist svindel av fellesskapets midler. Hadia Tajik har hatt ansvaret for NAV og de som har vært innom der i en eller annen sammenheng, vet hvor urimelig regelverket kan være og hvor nazi etaten er etter å ta de som skulle være så uheldig å sette et kryss på feil sted eller oppgi noen kroner for lite eller for mye av noe. De som bevist oppgir uriktige opplysninger til Nav, skal selvfølgelig straffes, men ikke de som i mangel av bedre viten krysser feil i et skjema som er på et språk Kari og Ola Nordmann knapt skjønner. Da tenker jeg ikke engelsk eller latin, men byråkratspråk. Ikke bare er det stortingsadministrasjonen som er svindlet gjennom alle saken om stortingsleilighet som har dukket opp siste halve året, det er også skatteetaten. Jeg er rimelig sikker på at om jeg hadde krevd fradrag for kjøring hjem-jobb fra en fiktiv hybeladresse langt unna der jeg egentlig bor, så hadde jeg ikke bare blitt tatt, men også straffet hardt. Og de straffereaksjonene som jeg ville blitt til del, må være de samme for en politiker som bevist har lurt til seg goder. Det skal ikke være forskjell på en hjemmeværende husmor og en stortingspresident. Det kan heller ikke være slik at om en politiker gråter krokodilletårer og hevder bestemt, igjen og igjen, at dette hadde h*n misforstått, at det skjedde for så mange år siden eller at det ikke var noe sted å komme med ekstra opplysninger, så blir de straks tilgitt og saken forsøkt feid under teppet. 

Selvfølgelig må det være ordninger som gjør at politikere fra hele landet uten ekstra utgifter kan tjene folket som stortingsrepresentanter. Det skulle da ellers bare mangle. Å være politiker er ofte en utakknemlig jobb, og da skal de ikke ha ekstra utgifter for å få kjeft fra folk som er uenig. Men selvfølgelig må boutgifter på hjemplassen være reelle, og krav om dekning av reiseutgifter i f.m. hjemreiser til partner og/eller barn i Hammerfest, Stryn eller Rørvik må også være reelle. 

Måtte fremtidens politikere gjøre det de kan for å rette det negative inntrykket som mange av de har gitt oss pga juks og fanteri, og ikke minst løgn. 

Klem fra

Skuddårspia 

Den nigerianske/ghanesiske/norske rapperen Hkeem synger:

Det er så urettferdig

Det skjer igjen og igjen

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det er så urett-urettferdig

Det er så urettferdig

Prøver å finne meningen

Det er så urett-urettferdig

Sangen handler vel om kjærlighetssorg som kan være ille nok for den som lider av den typen sorg. Men nå er det langt mer alvorlige urettferdigheter jeg skal snakke om.

Forstå meg rett, jeg støtter på ingen måte den russiske invasjonen og krigføringen i Ukraina, og støtter 110% at Putin må stoppes. Jeg støtter selvfølgelig også at de mange som flykter fra krigen, må få hjelp og støtte der de kommer. Det skulle ellers bare mangle. 

Nå er det foreslått en kollektiv behandling av asylsøknader fra de, så langt ca 60, ukrainske flyktninger som er kommet til Norge for at de skal slippe en byråkratisk og langvarig behandling av hver enkelt søknad. Det forslaget støtter jeg også. Men jeg har bismak i munnen når jeg tenker på at ingen (så vidt jeg har fått med meg) forslo det samme for afghanske flyktninger da Taliban tok over landet sist høst. Det ville i hvert fall ha vært naturlig at de som beviselig hadde jobbet for norske myndigheter (ambassade eller forsvar) kunne fått en slik felles behandling av sine asylsøknader. Men den gang ei. Mens alle partier på Stortinget nå ikke mener annet enn vi klart må ta imot flyktninger fra Ukraina, var det ganske mange som absolutt ikke var for å ta imot afghanske flyktninger på en verdig måte. Enhver burde jo skjønne at en som henger seg på et fly i fart i et forsøk på å slippe ut av sitt eget land, er rimelig desperat, ikke fordi h*n gjerne vil ha norsk NAV penger, men fordi vedkommende fryktet for sitt eget liv. Etter mange dager og ukers sendinger fra Kabul med evakuering av lokale og utlendinger, er det nå ganske så stille i media om Afghanistan. Det betyr ikke at alt er ok der nede, tvert imot er det ganske lite ok, med drap og annet. Ja likeså har kvinnelige mannekengdukker fått kuttet av hodet av kvinnefiendtlige talibanere. Da kan man jo tenke hvor utsatt levende kvinner er, når en kvinnedukke oppleves som problematisk eller truende. De afghanere som klarer å komme seg ut av landet, blir effektivt stoppet på grensen til Europa, om ikke før. Klarer de å passere grensene mellom land i Europa, risikerer de å bli banket opp og frastjålet det de måtte ha med av eiendeler for så å bli skysset tilbake dit de kom fra. Og sånn går nå dagene for afghanske, syriske og afrikanske flyktninger. I motsetning til flyktninger fra Ukraina som blir godt tatt imot så snart de er ute av sitt eget land, med mat/klær/pleie og det som måtte trengs i starten. Det er ingen som prøver å stoppe de, tvert imot. Den massive flyktningstrømmen har fått tusenvis av polakker til å slippe alt de har i hendene, og strømme til for å hjelpe. Noen stiller hjemmene sine til disposisjon. Andre kjører tusenvis av kilometer for å kjøre flyktningene rundt i landet. Mange jobber 18-timersdager som frivillig på ulike mottakssteder, mens andre stiller med mat, klær og leker. Hvorfor er så mange villige til å hjelpe? Jo fordi det er snakk om flykninger som rømmer i biler og som ser ut som oss. Ikke Syrere som flykter fra bombingen det syriske styret står bak, og som for øvrig er sponset av Putin. 

Men mørkhudede mennesker som vil ut av Ukraina, blir stoppet og ropt etter, kastet av tog, banket osv. Dette gjelder bla studenter av utenlandsk opprinnelse. 

Den Jordanske legestudenten Abdalrhman Alhabashneh (26) sier følgende: 

Jeg er ferdig utdannet lege om ett år, men den utdannelsen vil jeg gjøre ferdig et annet sted. Jeg vil ikke tilbake til Ukraina igjen – noen gang. 

Han er tydelig preget av en lang og brutal ferd til Polen og trygghet.

Samme dag som den polske grensevakta kunne skryte av å ha tatt imot over 500 000 flyktninger fra Ukraina, kunne de også meddele at de har stanset en håndfull illegale migranter langs grensa ved Hviterussland. 

Livet er virkelig urettferdig. Og det skjer igjen og igjen. Mennesker blir fortsatt nesten 80 år etter at den andre verdenskrig var over, katalogisert slik de ble av Hitler. Ikke bare etter hudfarge og religion, men det sies også ukrainske flyktninger er mer siviliserte og intelligente enn syriske og afghanske flyktninger. Hvis det å vokse opp i stor mangel på velferd og det vi tar som en selvfølge (innlagt vann og elektrisitet for å nevne noe svært basalt i vår del av verden) medfører at de er mindre siviliserte enn andre mennesker, så sier det mer om de som hevder dette enn om de som kommer fra slike forhold. Og så vidt meg bekjent er intelligens, i motsetning til hva Hitler og andre rasister hevder, ikke noe som er forbeholdt hvite europeere bosatt i vesten. 

Så har vi da ingenting lært? Verken om krig eller hvordan mennesker IKKE skal behandles. en person har sluppet unna Taliban eller Putin, så må de få samme hjelp og rett til å søke asyl der de kommer. 

Og apropos de ca 60 som har søkt asyl i Norge, de burde jo i likhet med flyktninger fra Syria og Afghanistan ha søkt asyl i sitt nærmeste naboland, eller hva? Det må da være likt for alle, eller? 

Dersom noen leser dette tror jeg mener at den ene flyktningen er mer verd enn den andre, så tar de feil. Jeg mener tvert imot at alle flyktninger i utgangspunktet skal behandles likt. I likhet med Hkeem synes jeg det er vanskelig å finne mening i noe annet. 

Det er så urett-urettferdig!

Skuddårspia 

Tusen takk til norske myndigheter som har fjernet regler om isolasjon av korona smittede og karantene for husstandsmedlemmer og andre nære til korona smittede. De tidligere kravene er byttet ut med en anbefaling om å holde seg hjemme i fire døgn hvorav det siste døgnet skal være feberfri. Ergo kan hver og en av oss gå på jobb og på skolen, på butikken, på besøk til familie og venner, på treningsstudioet og alle andre steder i samfunnet. Man aner ikke hvem som er smittet, eller mulig smittet, av de man møter på jobb eller hvor som helst andre steder. 

Tusen takk til foreldre som sender barna sine i barnehagen og på skolen selv om det er smitte i hjemmet. Når det heller ikke er krav om å teste barn, så kan de være asymptomatisk, dvs syk uten symptomer, og derfor fortsatt være smittebærere. Selv om den nye anbefalingen om å holde seg hjemme i 4 dager, ikke gjelder smittede barnehagebarn og skolelever, så må det være lov å tenke selv. Smitta eller mulig smittede barn i skole og barnehager, gir etter hvert smittede voksne. Mange nok av disse, så er det mulig at skoler og barnehager må stenges. Som går ut over alle barn og alle foreldre på den konkrete skolen eller barnehagen. 

Jeg hadde forhåpninger om å unngå korona smitte ved å holde meg hjemme og bruke munnbind ute i det offentlige rom. Med barn og voksne fra hjem med smitte i barnehagen, var det vel mest som utopi å håpe noe slikt. Ikke kan man bruke munnbind i barnehagen og det sier seg selv at med den nærkontakten som nødvendigvis må være mellom de ansatte og spesielt de minste barna, så er det stor sannsynlighet å bli smittet før eller senere. Og slik gikk det også for meg, jeg testet positivt på hurtigtest (to stykker, for å være på den sikre siden) i går. Heldigvis er jeg forholdsvis kvikk og rask, så langt i alle fall. Jeg har gruggen stemme og er litt snørrete. Ikke mer enn jeg kan ha når jeg er for frisk å regne.  Men uansett hvordan det blir i dagene framover, så hadde jeg helst sett at jeg slapp dette. Men takket være norske myndigheter og foreldre i barnehagen jeg jobber i, så var det dessverre ikke mulig. 

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Koronaklem fra

Skuddårspia