FNs generalforsamling vedtok i 2001 at 20. juni skal være verdens dag for flyktninger. Da var det 50 år siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt. Dette er den viktigste internasjonale avtalen om flyktningers rettigheter. En flyktning er ifølge denne konvensjonen en person som har flyktet fra sitt hjemland og med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.
Verdens flyktningdag er en påminnelse om at det er ingen «vi» og «dem», det er bare «oss», en menneskelig familie, koblet sammen på måter vi noen ganger glemmer.
70,8 millioner mennesker var på flukt rundt om i verden for litt over et år siden. Det er det høyeste tallet siden andre verdenskrig. Over halvparten er på flukt i sitt eget land. De er internt fordrevne. Resten har flyktet fra sitt eget land til andre land.
I Norge kom det mange flyktninger i årene 2015-2017, spesielt fra Syria og Afghanistan. De siste årene har det ikke kommet så mange nye flyktninger til Norge. I 2019 var det bare 2300 personer som søkte om asyl i Norge, mens det i 2015 var over 30.000 som søkte om asyl. At tallet i fjor var så lavt, er ikke fordi det er mindre flyktninger i verden nå i forhold til tidligere. Det er fordi grensene til Europa er stengt, og de fleste flyktningene holdes innesperret i flyktningeleirer i land som Italia, Hellas og Tyrkia. De flyktningene som prøver å reise videre, blir tvunget tilbake, ofte av politi og soldater som i noen tilfeller både tar fra dem eiendeler og som i tillegg mishandler dem.
Jeg kjenner flere mennesker som har kommet til Norge som flyktninger og som har søkt og fått innvilget asyl her. Jeg kjenner også andre som har fått avslag på sin asylsøknad og som enten har blitt sendt tilbake til sitt hjemland eller nå oppholder seg i andre land i Europa. I min bostedskommune kom de første flyktningene i 2014. De kom fra Eritrea. Senere har det kommet noen fra Syria. Jeg regner flere av disse blant mine venner. Jeg vil hevde at alle burde kjenne en flyktning/asylsøker. Da vil de oppdage at de aller fleste er hyggelige mennesker som ikke ønsker seg noe annet enn et trygt sted å leve for seg og sin familie. Når de aller fleste har vært gjennom traumatiske opplevelser som innebærer drap på nære familiemedlemmer, trussel om selv å bli drept, opplæring som soldat eller selvmordsbomber, uønsket livslang karriere som soldat, skyting og bomber i byen de bor i osv osv, så burde det ikke være vanskelig å skjønne at de ønsker å leve et liv uten bomberegn eller uten redsel for å bli vekket og drept av Taliban. Det er trist at mange mennesker, både i Norge og ellers i Europa, ser på flyktninger som en trussel for vår velferd og samfunn, eller at de tror alle disse menneskene har begitt seg ut på en flukt som ikke akkurat har vært en dans på roser men som innebærer at mange blir drept og misbrukt på vegen, fordi de ønsker å ta del i norsk rikdom. Jeg tenker at de aller fleste flyktninger hadde ønsket seg tilbake til hjemlandet dersom det hadde vært mulig. Hjem til foreldre, søsken, barn, besteforeldre og resten av storfamilien. Hjem til et språk de behersker fult ut, hjem til tradisjoner og en kultur de er oppvokst i. Her i Norge er det så alt for mange av våre nye landsmenn som blir holdt utenfor det norske samfunnet, til tross for at de behersker norsk godt nok, de har fått seg en utdannelse og en jobb hvor de kan forsørge seg og sin familie. Dessverre er det på tross av alt dette, vanskelig å få innpass blant nordmenn. Jeg vil derfor oppfordre dere som leser dette til å ta kontakt med naboer/klassekamerater/arbeidskollegaer som har sin opprinnelse i et annet land. Kanskje kan det bli et vennskap som varer livet ut.
Klem fra
Skuddårspia
