leser jeg i en notis i kvinnemagasinet Kamille. I en undersøkelse skal vist Oslo og Bergen ligge på topp 10 av de dyreste stedene å dra på date i Europa.
Da jeg var ung, traff jeg og ble kjent med gutter på skolen, på fritidsaktiviteter eller i vennegjengen. Det var ikke snakk om fancy dater, men kjæreste det fikk jeg likevel. Det måtte heller ikke noen svindyre dater til da jeg ble kjent med han jeg har bodd sammen med de siste 15 årene. Er det meg det var noe galt med eller er det andre som ønsker seg en kjæreste? Må det koste skjorta og mer til for å bli kjent med en person av motsatt eller samme kjønn? Holder det ikke lenger å møtes, ta en enkel pizza sammen, se en film sammen, hva enn som ikke koster all verdens? Må det være så fancy og flott at en date i Krakow i Polen er ca 1000 kroner billigere enn en date her på berget? Er det større sjanse å finne kjærligheten jo høyere prislappen er når en møter en potensiell partner? Jeg for min del mener at siden et beste i livet er gratis, så er det vel så stor sjanse om en bare møtes og snakker og blir kjent med hverandre. Så enkelt, og billig, som det.
Klem fra
Skuddårspia