Det er ingen hemmelighet at jeg elsker ESC. Jeg kan ikke huske en tid hvor ESC ikke var et av årets høydepunkt. Jeg var ti år da ABBA vant i 1974, så jeg burde husket det, men gjør det ikke. Uvisst av hvilken grunn fordi Waterloo holder seg enda, snart 50 år senere. Derimot husker jeg Sandie Shaw og «Puppet on a string» som vant i 1967 og det skal ikke være mulig. For det første fordi jeg bare var tre år gammel og fordi jeg ikke tror vi hadde TV hjemme hos oss på den tiden. Men jeg kan teksten den dag i dag. Faktisk husker jeg flere av de tidligere vinnerne langt bedre enn de som har vunnet de siste 20 årene. Gammelt betyr ikke nødvendigvis dårligere selv om det er annerledes enn dagens musikk
De senere år er det sjelden og aldri at det bidraget jeg har likt best, har vunnet. For eksempel fjorårets vinner, Måneskinn. Etter min mening ble Malta snytt for sin første seier. Melodi Grand Prix så jeg ikke i mange år, nettopp fordi jeg bare ble irritert over hvilken sang som vant og skulle representere Norge. I år var jeg så heldig å være med i folkejuryen i forkant av delfinaler og finale i MGP i tilfelle teknikken skulle svikte som den har gjort en par ganger tidligere. Da jeg hørte første bidraget i første delfinale, «Hammer of Thor» med Oda Gondrosen, tenkte jeg, hvis ikke denne vinner, da vet ikke jeg. «Fly» med Maria Mohn var min andre favoritt. Dessverre var det ingen av disse som vant og det er Subwolfer som skal representere Norge i Torino.
Hva er det som gjør at jeg liker et bidrag i konkurransen? For det første må den skille seg ut fra alle andre. Det nytter ikke om sangen er fin og vokalisten/e kan å synge hvis den ikke skiller seg ut i mengden av tilsvarende sanger, enten det er ballader eller rock. Det er mer enn en gang jeg ikke kjenner igjen vinnersangen om jeg hørte den på radio dagen etter. For meg er det også alltid et pluss om den synges på eget språk og gjerne med etniske elementer. I ESC tidligste år var det et must å synge på eget språk. Etter at bidrag kunne fremføres på uansett språk, var det mange år hvor de fleste foretrakk å synge på engelsk. Heldigvis er det nå flere og flere som synger på sitt eget språk. Bra musikk kan føles med hjertet og da spiller det ingen rolle om det synges på et språk jeg ikke forstår. God sangstemme på bekostning av sexy fremtreden og minimal konfeksjon er også noe som tiltrekker meg. Men det må sies at om sangen er fengende, så kan jeg se igjennom fingrene om sangferdighetene svikter noe. Men ingen lurer meg med pene mennesker og naken hud. Det jeg opplever som mest turn-off er anstrengt pusting etter hver verselinje eller mengder av oh-ooh og na-na-na puttet inn her og der for å skjule dårlige tekster. Dessverre er det altfor mange av dagens artister som har en irriterende pusting når de synger.
Etter å ha sett og hørt bidragene til årets ESC, er det selvfølgelig noen jeg likte bedre enn andre. Dette kan endre seg når semifinaler og finale går av stabelen i kommende uke, både fordi en video kan være både forvirrende, men også forsterke sangen i forhold til en ren sceneopptreden. Både sang og musikk kan også mekkes til i en video, da er det vanskelige å skjule manglende sangstemme på direkten. Så langt er det bidragene fra Frankrike, Nederland, Island, Armenia, Estland, Kroatia, Litauen, Malta og Spania jeg likte best. Om en av disse stikker av med seieren, er ikke godt å vite. Om en uke vet vi.
Klem fra
Skuddårspia