I Norge er det et prinsipp at likt arbeid skal lønnes likt. Likedan skal høyere utdanning være gratis. Verken det første eller det siste stemmer i praksis. En ting jeg reagerer på er at ungdommer som tar fagutdanning med to år i lære innenfor sitt yrke, ikke får samme lærlingelønn. De er alle strengt tatt fortsatt under utdanning og burde blitt lønnet likt. Men de som utdanner seg innenfor typiske mannsyrker, som elektriker eller rørlegger, tjener mye mer enn de som er lærlinger innenfor typiske kvinneyrker som barne- og ungdomsarbeider eller helsearbeider. De siste får ikke nok utbetalt til å ha det greit økonomisk under sin utdanning. Min datter som i sin tid var lærling i barnehage, hadde så lite utbetalt første året at det knapt rakk til husleien. Samtidig tjener lærlinger innenfor andre yrker, bedre enn sine foreldre. Her er det i hvert fall ikke snakk om lik lønn for tilsvarende utdanning. Før vi kan snakke om lik lønn for arbeid av lik verdi, bør det først bli lik lønn for lik utdanning. 

Det kreves av flyktninger og asylsøkere at de skal integreres fortest mulig i det norske samfunnet, og da å lære seg norsk som det viktigste for å kunne la seg integrere. Jeg er langt fra uenig i dette, tvert imot, selv om jeg godt kan skjønne at det ikke er like lett for alle å lære seg det norske språket så fort som norske myndigheter krever. Det jeg reagerer på, er at det ikke er krav om at utlendinger som kommer til Norge fra Europa og på samme måte som flyktninger fra den tredje verden, får ta del i den norske velferden, ikke trenger å lære seg norsk. Noen ønsker å lære seg norsk, andre ikke. Et godt eksempel er Alexander Stöckl fra Østerrike som er hopptrener for det norske hopplandslaget. Han snakket mer eller mindre flytende norsk etter et år her. Forgjengeren hans, Mika Kojonkoski, snakket kun engelsk etter ca 9 år som norsk hopptrener. Jeg husker også godt en artikkel i en lokalavis i den nord norske landsdelen. En italiener som jobbet på en hjørnestensbedrift i kommunen han bodde i, ble intervjuet om hvordan det var å bo i Nord-Norge. Intervjuet måtte foregå på engelsk, til tross for at han hadde bodd noen år i Norge og i tillegg var gift med en norsk dame og også hadde barn. Er det da rart en person som kommer fra land som Etiopia eller Syria snakker gebrokkent norsk etter flere år i Norge, når de ikke en gang har en norsk partner å øve et nytt språk med.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Årets mest populære skjønnhetskalendere

Hva er greia med rødløk på «all» mat som serveres på cafeer og restauranter? Selv er jeg veldig glad i løk, men ikke i rå tilstand. Smørbrød, salater og småretter servere jevnt over med rå rødløk i mengder. Er det noe kundene faktisk vil ha, eller er det en eller annen trend? Jeg bare spør. Er det mulig å kutte ned på rødløk, både i mengder pr. porsjon og gjerne fjerne helt fra enkelte retter. 

Posten Norge kuttet fra 1. juli postutlevert fra 5 dager i uken til annen hver dag, to dager ene uka og tre dager andre uka. Begrunnelsen var at det ikke ble levert mer enn tre brev i gjennomsnitt i uka til hver husstand. Nå har jeg de siste ukene notert meg hvor mange adresserte brev vi i vår husstand mottar hver uke. Nå er kanskje vår husstand utypiske i den forstand at jeg har mange brevvenner i inn- og utland. Men for tiden er det sånn at det pga koronaen tar minst fire uker for et brev mellom to land i Europa, ja jeg sendte i mai et brev til Malta som brukte fire måneder på reisen. Det betyr at jeg ikke har mottatt like mange brev fra brevvenner som «normalen». Selv uten mine brevvenner, får i hvert fall vår husstand på tre personer mer adresserte brev per uke enn «landsgjennomsnittet». Gjennomsnittet for vår husstand er 12 brev pr uke de siste fem ukene. Og da stiller jeg spørsmål om det faktisk er slik postverket hevder? Antall brev i posten har helt klart gått ned, den er ikke vanskelig å se, folk flest sender ikke en gang julekort i posten lenger. Postverket er etter min mening til dels skyld i nedgangen i post. Portoen har økt veldig de senere år, noen år har det vært økning to ganger i året. Når det koster mer å sende en gave i posten enn gavens verdi eller hva det koster å ta toget for selv å levere den til mottaker, da sier det seg selv at mange velger andre alternativer. Likevel tviler jeg på at bare leveres gjennomsnittet tre brev pr uke pr husstand. 

Jeg har på rekordtid klart å rase gjennom det australske serien «Et sted å høre til». Rekordtid betyr mindre enn tre uker. Seks sesonger og 67 episoder på ca 40-50 minutter. Og mannen i huset var minst like ivrig som meg. Anbefaler fortsatt å se denne serien for de av dere som ikke enda har stiftet bekjentskap med familien Bligh og livet i Inverness i Australia.

Klem fra

Skuddårspia