Jeg satt ute i vinterhagen her en ettermiddag og filosoferte i sola. Tankene for både hit og dit, og var også innom en samtale jeg hadde med naprapaten min samme dag. Vi snakka om at vi er mye flinkere til å kritisere enn å rose hverandre, i hvert fall i arbeidslivet. Jeg for min del har fått langt mer kjeft, ofte uberettiget, som offentlig ansatt enn ros fra kunder, kollegaer og sjefer. Det har riktignok vært unntak fra den regelen, har også hatt noen supre kollegaer og ikke minst et par super sjefer, kvinnelige sådanne. I min lengste jobb i det offentlige, over 20 år, kan jeg telle på fingrene de gangene jeg virkelig fikk ros for noe, og jeg husker de alle. 

Den historien jeg kom til å tenke på da jeg satt og lot tankene fly, skjedde i 1995/96. I november det året fikk jeg og min ex mann hjem vår lille datter fra Sør-Korea. Som seg hør og bør når man er blitt foreldre, så er det foreldre-permisjon som er neste post på foreldreprogrammet. På den tiden jobbet jeg som oppmålingsingeniør hvor jeg drev med innmåling av nye tomter og eiendommer, produksjon av målebrev/eiendomskart og tinglysing av disse. Dette foregår på den måten at arbeidet i felt blir utført når det er barmark og så kommer papirarbeidet om vinteren. Så også dette året hvor jeg ble tobarnsmor. Da vår lille datter på fire måneder kom, var jeg godt i gang med produksjon av målebrev, men hadde langt fra fått ferdig alt etterarbeidet. På den tiden tok det normalt det meste av vinteren. Av den grunn valgte vi at pappa startet sin del av foreldrepermisjonen for at jeg skulle få gjort unna enda mer av presserende målebrev. Nå husker jeg ikke helt hvor lenge fedrekvoten var på den tiden, men det var langt fra snakk om 15 uker som det er nå. Da pappa var ferdig med sin del av permisjonen, var det min tur. Da jeg gikk ut i permisjon, var det fortsatt en del etterarbeid igjen. De grunneiere som ble «rammet» av min permisjon, var ikke alle like forståelsesfulle. Det må jo sies at jeg selvfølgelig hadde gjort det mest presserende og viktigste først, for eksempel der noen var i ferd med å starte bygging og var avhengig av et gårds og bruksnummer for å få tinglyst skjøte og pant for lån. Det som gjenstod da jeg gikk ut i permisjon, var av mindre presserende karakter, men selvfølgelig viktig nok for den enkelte. Det var blant annet tilleggsareal, grensejusteringer, grensepåvisning og innmåling av hele eiendommer/tomter som ikke tidligere var koordinatbestemt. En av disse grunneierne som måtte vente til jeg var ferdig med mammapermisjonen, ble altså så rasende at han gikk til lokalavisen for å beklage seg over den seine saksbehandlingen. Min daværende sjef gjorde ikke saken noe bedre med sitt tilsvar til grunneier, og det var i grunnen det mest skuffende i hele den saken. 

Her hadde jeg altså gjort mitt ytterste for at flest mulige skulle få sine saker opp og avgjort før jeg tok min lovbestemte mamma permisjon, og det var altså ikke godt nok verken for grunneier eller sjefen jeg den gang hadde. Er det ikke ofte sånn, at man gjør så godt man kan, og gjerne litt til, og likevel så blir det aldri bra nok. Dessverre. 

Klem fra 

Skuddårpia