For femti år siden styrtet et militært Twin-Otter fly i nærheten av Harstad. 17 personer omkom, flere av disse var barn. I ettertid har det kommet fram at piloten var sterkt beruset og at han hadde hatt alkoholproblemer i lang tid. Den militære ledelsen var klar over dette, men lot han likevel fortsette som pilot. Havarirapporten var hemmeligholdt av Forsvaret i 33 år før sannheten kom på bordet. Ingen av de pårørende fikk erstatning da tingretten og lagmannsretten i 2009 og 2010 behandlet erstatningssøksmål mot staten. Tingretten fordi de mente saken var foreldet og lagmannsretten fordi de mente det var ikke var grovt uaktsomt å la en flyger med alkoholproblemer få fortsette i jobben. Først i 2012 fikk de etterlatte en beklagelse fra Forsvarsdepartementet ved daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Det var ikke alt. I 2013 le fjellklatrerne som deltok i redningsaksjonen, hedret med forsvarsmedaljen. Innsatsen de utviste ble verken dokumenter at politiet eller Forsvaret, og de måtte skrive sin egen rapport om aksjonen. Der kommer det fram at klatrere og krimteknikere fra Kripos ble nektet helikopterassistanse for å hente ned de omkomne. Løsningen ble å dele opp likene i fjellsiden og bære de ned i sekker. Ikke bare mistet mange sine barn, sine ektefeller og sine foreldre fordi forsvaret tillot en alkoholiker å fortsette jobben som pilot. De pårørende måtte også oppleve at sine nære og kjære etter døden ble delt opp for å kunne få de ned fra ulykkesområdet. Det er til å spy av. Og da mener jeg spy av forsvarets handlinger og manglende sådanne.
Jeg har tidligere sagt, eller skrevet rettere sagt, at jeg stiller meg helt og holdent bak SAS pilotenes streik. Ikke det at jeg ikke har forståelse for de problemer streiken medfører for reisende, for det har jeg. SAS ledelsen gir skylden til pilotene for det som nå skjer, men de bør heller gå i seg selv. Framforhandlede avtaler i arbeidslivet og lovnader skal holdes. Det er dette streiken dreier seg om. Dersom SAS vinner gjennom med sin måte å pulverisere sitt ansvar ovenfor sine arbeidstakere, kan man jo bare tenke på når kommer andre firma til å forsøke seg på det samme? Neste gang er det kanskje deg og meg det gjelder.
Skjønnlitteratur er fri fantasi. Persongalleriet er som regel oppdiktet og handlingene likeså. Likevel må miljøet eller omgivelsene handlingene skjer i være historisk riktige. Og likeså fakta som framkommer. Som et eksempel. Det tar seg ikke ut å skrive at Kong Olav var konge i Norge i ei bok hvor handlingen skjer på begynnelsen av forrige århundre. Selvfølgelig må forfatteren holde tungen rett i munnen for å få slike detaljer riktige, ikke bare skal handlingen drives fram. Jeg antar at det både blir lest korrektur og gjort fakta sjekk før bøker går i trykken. Jeg nevnte den nye serien jeg startet å lese i går, «Villa Solgry» hvor handlingen foregår i Fredrikstad i 1920årene. De tre barna i boken skal ut å plukke blomster til herbarium, og da kommer det fram at geitrams må de ikke plukke for de er giftige. Giftige, ja vel….Jeg har da vitterlig lagd saft av geitrams blomster og overlevd. Men kanskje det er andre deler av planten som er giftige, tenkte jeg. Og sjekket med dagens orakel fra Delfi, google. Det viser seg at ikke bare har geitrams blitt brukt til dyrefor, men den ble også kokt suppe på i dårlige år i Russland. Gulag (tvangsarbeidsleire og straffekolonier) fikk servert suppen fram til 1948. Nå var det mange som ikke overlevde oppholdet der, men ikke pga denne suppen. Planten har også vært brukt i folkemedisin mot diverse plager. Jeg kan i hvert fall slå fast at det ikke er noen grunn til å utelate blomster fra geitramsen i en blomstersamling fordi den er giftig.
Klem fra
Skuddårspia