For en tid tilbake ble den kristne palestinske kvinnelige journalisten Shireen Abu Akleh med amerikansk statsborgerskap skutt i hodet og drept mens hun var på jobb på Vestbredden. Her rapportere hun fra Israelske styrkers operasjon mot en flyktningleir. Både hun selv og hennes journalistkolleger bar skuddsikre pressevester og pressehjelmer. Israel nekter for at det er israelske snikskyttere som har skutt og drept den 51 år gamle journalisten. Hennes kollegaer som var til stede, er ikke i tvil om at israelske soldater henrettet henne med overlegg. Det var ingen vill skyting hvor et streifskudd kunne ha kommet på avveie. Videobilder viser at det ikke var store folkemengder, eller opptøyer der journalistene befant seg. Hun ble rett og slett drept av et velplassert skudd som traff der hennes pressehjelm sluttet, under det ene øret. Shireen Abu Akleh er ikke den første journalisten som blir drept, ei heller den siste. Journalister er til stede der andre ikke tør eller kan være, ofte i områder med krig og opptøyer. Deres jobb er å dokumentere og formidle det som skjer. Pressevesten burde være en beskyttelse, men blir ofte et mål. Fordi noen ikke ønsker at sannheten skal blir formidlet. Shireen Abu Akleh hadde på seg blå pressevest. Hun hadde på seg hjelm. Snikskytteren var presis. Vedkommende skjøt for å drepe. Skuddet traff gapet mellom hjelmen og den eksponerte nakken. Mens Abu Akleh lå nede, satt en kvinnelig kollega, også hun med pressevest og hjelm, rett ved. Hun sier at hver gang hun strakk fram hånden, ble hun beskutt. De som skjøt, visste at de skjøt på journalister som var der for å gjøre jobben sin.
Polen har et av de strengeste abortlovene i Europa. Nå er det innført nye tiltak som skal forhindre at kvinner tar abort. Det er bestemt at alle graviditeter skal registreres. Det betyr at det som av ulike årsaker kanskje vurderer abort, ungår å oppsøke helsevesenet, men får utført abort på egen hånd med risikable, og gjerne dødelige metoder. Etter innstramminger i den polske abortloven i fjor, har det blitt utført ca 1000 lovlige aborter i året. Antall ulovlige aborter er anslått å ligge mellom 80.000 og 200.000, altså mange ganger høyere enn antall lovlige aborter. Fortsatt vil det være mulig for kvinner med utdanning, nettverk og penger å kunne reise utenlands på en trygg måte for å få utført en lovlig abort i landet de reiser til. Andre som ikke har de samme ressursene, har valget mellom å føde eller å få utført en ulovlig abort med fare for sitt eget liv og helse. Det har allerede vært dødsfall pga kvinner som har blitt nektet abort, bla døde en kvinne som bar på to døde foster fordi hun ikke fikk utført abort i tide. Det pågår også en straffesak i Polen mot en kvinne som er tiltalt for å ha hjulpet en annen kvinne med abortpiller slik at hun kunne gjennomføre en trygg abort. Man skulle tro det fantes mer graverende saken som den polske rettstaten kunne befatte seg med i stedet for å straffeforfølge denne typer saker. For eksempel kunne vold i familien være et sted å starte. Dette er et stort problem i Polen, spesielt ute på landsbygda. Jeg vil tro det finnes mange polske kvinner som ønsker abort fordi de ikke ønsker (flere) barn i et ekteskap hvor både hun og barna opplever psykisk og fysisk vold. Hvis myndighetene og rettsapparatet i Polen hadde tatt tak i dette problemet og sørget for bedre forhold for kvinner og barn, så tipper jeg at ønsket om å ta abort hadde blitt vesentlig redusert.
I går hadde jeg medarbeidersamtale i en av mine jobber. Samtalen gikk aldeles smertefritt og greit, men jeg kom i tanke en helt annen medarbeidersamtale for noen år tilbake. Jeg hadde sagt opp min daværende jobb, og min nærmeste overordnede hadde fått beskjed om å gjennomføre en medarbeidersamtale med meg før jeg sluttet. Det hadde vært en del storm og uvær på arbeidsplassen og rådmannen mente jeg kunne ha noen tilbakemeldinger som gikk å ta lærdom av til senere. Jeg var i forkant særdeles spent på hvordan samtalen ville forløpe og hvordan min overordnede ville gripe det an. Den ble ikke lange samtalen for å si det slik. Jeg ble spurt om jeg hadde noe jeg ville si. Da jeg dro litt på det….var h*n snar å avslutte samtalen. Jeg var mildt sagt en smule sjokkert. Og lattermild. Her var det noen som absolutt ikke ønsket å høre hva jeg eventuelt hadde å si og som kviet seg for å gjennomføre en medarbeidersamtale slik den skal være. Jeg følte absolutt et visst overtak når det ikke skulle mer til for å feige ut. Takk og pris for de medarbeidersamtalene jeg har hatt etter denne noe selsomme opplevelsen.
Klem fra
Skuddårspia
