Det ligger i sakens natur at når jeg er født på skuddårsdagen 29. februar så er det bare hvert fjerde år jeg kan feire bursdag på riktig dato. Sånn sett er jeg så vidt fylt 14 år, og noen ganger føler jeg meg ikke veldig mye eldre selv om jeg i realiteten raskt nærmer meg 60 år.
Selv om 1. mars er dagen etter 28.februar de årene 29.februar ikke er på kalenderen, så føler jeg at det er i februar og ikke i mars jeg er født. Derfor foretrekker jeg å «feire», i den grad det er noe feiring å snakke om, den 28. februar og ikke den 1.mars.
Nå høvde det seg slik at jeg hadde arbeidshelg i helga, men da jeg kom hjem fra jobb i går ettermiddag, fikk jeg servert tre retters middag. Mannen i huset hadde disket opp til oss. Og det var jo veldig hyggelig, ikke bare få middag når en kommer hjem fra jobb (det gjør jeg som oftest likevel) men slik en storfin servering. Menyen var rekecocktail, gryte med elg og hjemmelaget potetmos og til dessert tjukkmelks pannacotta med multer.
Noen timer senere var det kaffe og kake, hjemmelaget bløtkake (dog kjøpt kakebunn) og gaver. Hadde fått noen hyggelige overraskelser i posten fra noen av mine brevvenner, og fra mann og hjemmeværende sønn var det fine gaver å få, men lurer på om de synes jeg trener for lite. Og når sønnen kjøper konfekt i hjerteformet eske og formen var det essensielle for han, da blir man jo rørt.
Mange tror kanskje at det å være født på skuddårsdagen må være litt kjedelig, men det har jeg aldri syns. Tvert imot, det er en såpass spesiell dato at det synes jeg er helt topp. Nå kan jeg ikke feire bursdag på riktig dato før jeg blir 60 år, men det er helt greit det. Det viktigste er at man får levedager og får oppleve hver neste bursdag.
Klem fra
Skuddårspia
